Det var ikke mange spor av revolt og motkultur da Ole Ivars gav ut sin egentitulere debut-LP i opprørsåret 1968. Tvert i mot var sporene jevnt over snille sanger om kjærlighet til enkelt svensktopparrangement, faktisk var halvparten av låtene svenske slagere. Og navnevalget med et dobbeltnavn bekreftet at bandet at de var inspirert av svenske popporkestre som Sven Ingvars, som ikke akkurat var mors verste barn de heller.

Utfrika Ole Ivars
Plata begynner med en coverlåt, “Regnets Rytme”, som de hadde tyvlånt av amerikanske The Cascades, som hadde hatt en hit med den allerede i 1963. De hadde fått den oversatt til norsk av Lasse Hovd som oversatte låter fra engelsk for flere band på den tida.

En morsom anekdote om akkurat denne låten kommer fra Audun Tylden, mannen som driver plateselskapet Tylden & co., som har gitt ut Ole Ivars etter comebacket for snart tjue år siden. Han studerte i San Francisco midt i hippieperioden, og kom inn i et frikerkollektiv der han i dampen fra røkelse, stearinlys og marihuana, bladde seg gjennom platesamlingen, som stort sett bestod av baklengs sitarmusikk, vesttysk elektronisk plingplong og frigjøringsviser. Men midt oppi det hele lå en singelutgave av Regnets Rytme, utgitt desember 1967, med norske Ole Ivars. Han tok den fram og fikk et unisont ”yeahhh man” og ”woooow” av de steine frikerne. Mer far out plate enn denne visste ikke hippiene om.

Men utfrikinga var nok helt ufrivillig, for på coveret til LP-en står guttene poserende foran et tømmerhus på friluftsmuseet på Domkirkeodden på Hamar, oppstilte i mørke jakker, lyse bukser, lisseslips og sleik. På Hamar i 1968 hadde ikke hårmoten grodd over ørene enda, og sandaler og lange kjortler på menn var forbeholdt Jesus i bibelundervisningen, og studentopptøyer var noe en så i svarthvitt på fjernsyn.

Men i en låt viser bandet seg å avspeile tidsånden: Sangen heter Line og er en tragisk beretning om ei dame som stakk, tilsynelatende en tradisjonell sippesang. Men låten er mer enn det, den er et forvarsel om 1970-tallets skilsmissebølge, om resultat av den nye kvinnebevegelsen, og om døden til den klassiske mannsrollen. Intet mindre.

Det står i skriften
Det hører med til historien at også “Line” er en coverlåt. Originalen het “Laura (What’s He Got That I Ain’t Got)” og var en populær sang i 1967 med countryartisten Leon Ashley. Og den norske oversettelsen, også denne gangen gjort av Hovd, er tydelig inspirert av originalteksten. Men teksten er bedre på norsk, den er poengter og følelsesladd på grensa til det smertefulle. Jeg gjengir den her, uten tillatelse, i håp om å slippe søksmål fra rettighetsinnehaverne.

Line hold min hånd slik du pleide
Line det var meg som du holdt av
len ditt hode mot mitt bryst, hjertet banker
hjertet som med kjærlighet jeg ga

ønsker som ble hvisket i mitt øre
ble oppfylt, jeg sa jo aldri nei.
Nå vil du gå din vei og jeg må spørre
hva er det han har, og ikke jeg?

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har, og ikke jeg.

Line ser du huset som jeg bygget?
Line, ser du skiltet og ditt navn?
Ser du alle møbler som minner?
Vil du ikke komme i min favn?

Av kjoler har du nok i garderoben
En sjekkbok ser du her, den er til deg
Men du vil bare gå
Og jeg må spørre
Hva er det han har og ikke jeg

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har og ikke jeg,
hva er det han har og ikke jeg,

Line, hva er det han har og ikke jeg?

Skilsmisse og andre misser
Triste saker med andre ord. Skilsmisser er aldri moro, og ekstra lite moro må det ha vært i 1968. Mannen følt seg nok ganske alene som nyskilt i Hamar, for i 1968 var det ingen folkesport å skille seg akkurat. La oss si at ekteskapet med Line ble inngått et par-tre år før dama reiste, så var statistikken for at dette skulle holde de neste 30 årene over nitti prosent. Til sammenligning var sjansen for at et ekteskap inngått i 2005 skulle ryke på samme tid nesten femti prosent. Alt dette i følge Statistisk Sentralbyrå.

Nå vil du kanskje kverulere og si at sangen slett ikke nevner ordet skilsmisse i det hele tatt. Det kan jo hende de bare var samboere? Men det er ingen tvil, sangen handler om en skilsmisse. For i 1968 bodde ikke par sammen om de ikke var gift, i hvert fall ikke på Hedemarken. Riktignok var det en og annen bonde som hadde en husholderske som han delte seng med, men slike ting snakket ingen om.

I Oslo derimot var det nok et og annet samboende par. Men disse bestod som regel av snåle folk som menn med alpelue og fullskjegg, som gikk i demonstrasjonstog, eller holdt foredrag om vonde ting på S som sadomasochisme, Sartre, strukturalisme eller Stockhausen.

Disse mennene bodde da gjerne sammen med radikale kunstnerinner med feilklippet hår, flagrekjoler og whiskystemme, og sammen gikk de på Kunstnernes Hus for å drikke vin midt i uka. Med slike forkjempere for samboerskapets fortreffeligheter er det ikke rart at fenomenet var forbudt frem til 1972, da konkubinatloven, som den ble kalt, falt i Stortinget.

Eksistensielle spørsmål
Så vår venn har nok vært gift med Line. Han nevner ingen unger i sangen, så de hadde ikke vært nødt til å gifte seg, i motsetning til svært mange som giftet seg på 1960-tallet. Normen var mange steder at ekteskapet var noe en ble lukket inn i pr sprukket kondom eller for seint avhopp i svingen. Abort var forbudt, og p-piller var det nesten ingen som tok. Men Line og mannen har tydeligvis giftet seg bare fordi de var glade i hverandre, to sjeldne fugler med andre ord. De hadde alle ods på sin side, allikevel gikk det dårlig. Line fant seg en ny mann.

Vår venn prøver desperat å finne ut hva som gikk feil. I refrenget avslører han to ulike tilnærmingsmåter. Den første er: ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” Den andre er ”Er det noe som jeg ikke har?” Jeg skal nå forfølge disse to problemstillingene grundig og godt. Vi tar for oss ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” først.

I vers nummer to sier han at han gitt Line alt hun har ønsket seg, han har jo aldri sagt nei. Han begynner å gjøre opp status for boet, for å vise sine fortreffeligheter som ektemann, og det er ikke lite: For det har han bygd hus til begge to. Deretter peker han på møblene og hinter dermed forsiktig om alle minner om ekteskaplig lykke som kan ligge i en stol eller ei dobbeltseng. Så sier han at hun har kjoler nok i garderoben, så klær har hun også fått. Og på toppen av det hele har han en sjekkbok liggende, som er til henne, så penger har han også fikset.

Så kort fortalt: Når han skal ramse opp sine fortreffeligheter så ramser han opp alle tingene han har kjøpt til henne. Hva kan det være han andre fyren har som vår venn ikke gir henne? Vår venn er totalt rådvill, men vi kan hjelpe ham litt på vei: Kan det tenkes at han andre har noe som ikke kan kjøpes for penger?

Nye kvinneidealer
Helt fram til for førte år siden omtrent så var det ekstremt klare kjønnslinjer i Norge. En mann skulle være den som passet pengene og jobbet. Han kjøpte kjoler, han jobbet opp et hus og betalte møblene. Betalingen for tryggheten skulle være en hengiven og trofast hustru som gjorde husarbeid, tilfredsstilte ham seksuelt og fødte hans barn.

Men så kom nye kvinneidealer, der kvinner gikk ut i arbeidslivet til selvstendighet, egne penger og personlig frihet. Kvinner ble mer uavhengige og det ble lettere for dem å velge sine menn ut andre kriterier enn trygghet. Og det ble derfor mindre dramatisk å bryte ut av forhold som ikke fungerte.

Samtidig kommer den seksuelle revolusjonen snikende, med gradvis større bruk av p-piller, noe som ga kvinner makt over om de ble gravide eller ikke, og kvinner skulle lære seg å si nei når de ikke hadde lyst, vold i hjemmet ble en politisk sak. Og med Ingrid Bjerkås ble det siste yrket bare menn kunne inneha, det å være prest, også inntatt av kvinnene. Kvinner skulle ikke lenger være underdanig eller underlagt menn, verken i hjemmet, i kristendommen eller i politikken.

Han som ble igjen
Men dette forandrer mannens rolle noe voldsomt også. Plutselig er det ikke lenger nok for en mann å være statusmessig sterk, eller innbringene økonomisk, for dette er ting en kvinne kunne klare selv. Og mye derfor begynte det å bli vanligere å skille seg om kjærligheten gikk over, eller om kjærligheten gikk over til en annen person. I perioden 1976-80 skiller over dobbelt så mange par seg i året i snitt, som i perioden ti år tidligere.

Og tilbake satt den tradisjonelle mannen og hadde gjort som han alltid hadde gjort, og han ble forlatt. Og han skjønte ingen ting. For han hadde gjort som han alltid hadde gjort, kjøpt hus og møbler, dratt på jobb og tjent penger nok til et sjekkhefte, og tilbake ønsket han bare en kone som kunne holde hånden hans, lene hodet mot brystkassen hans, eller komme i hans favn.

Sånn sett i ettertid er det kanskje ikke så rart at Line dro, så lenge ektemannen ikke lette lenger enn blant materielle goder som svar på hvorfor hun stakk? Det kan jo tenkes han andre fyren var en trivelig kar, eller morsom, eller kjekk eller god i senga. Eller det kan rett og slett tenkes at han ga henne en smule mer respekt og frihet?

Så som svar på den andre tilnærmingen vår venn har i refrengene” Er det noe som jeg ikke har?”, så er svaret: Du har ikke peiling på hva en frigjort kvinne ønsker seg. Du kommer til å få et ensomt 1970-tall.

Ett av de stedene hvor den nye musikken og ungdomskulturen fikk blomstre fritt, var Bygdø Sjøbad i Oslo. Bygdø Sjøbad var en etterlevning fra de gamle revy- og friluftsscener i Christiania, slik som Kongshavn Bad, Fredriksborg Sommerteater og Nordstrand Bad.

Paradoksalt nok, vil noen kanskje mene, var det avholdsbevegelsens scene som skulle komme til å spille den mest avgjørende rolle for fremveksten av et ekte rock’n'roll-miljø i Oslo-området. Kanskje var det “føre var”-prinsippet som rådet da avholdsbevegelsen startet med rockearrangementene på Bygdø sommeren 1958.

13. august arrangeres det kvalifisering til den lenge og stort annonserte kåringen av Nordens Rockekonge som skulle gå av stabelen på Jordal Amfi i Oslo en uke senere. Der var Nordens største rockestjerner for lengst påmeldt.

Men det var holdt av en ledig plass til “Amatør-rockekongen”, og det var denne kåringen som skulle foregå på Bygdø Sjøbad under kvalifiseringen en uke tidligere.

Randi Hultin var som vanlig til stede og rapporterte fra kvalifiseringen for NÅ:

“Den 13. møttes 13 av våre beste amatører innen rocksang til en hard konkurranse på Bygdø Sjøbad. Hvem skulle trodd at vi hadde så mange små-Elviser eller Tommyer? Det var deltagere fra Drammen, Lier, Lillestrøm, Slemdal, Lambertseter, Bygdø og Oslo.

Utstyret var barske skjorter, trange bukser og rockesko og på enkelte mer eller mindre kinnskjegg. En fresk Stavangerjente ble blant de 5 finalistene. Odd Gisløy, som fikk Jordaldeltagelse som fødselsdagspresang – da fylte han nemlig 20 år, er en sympatisk ung gutt.

Bor på Grünerløkken, har gått på Lakkegaten skole – har tatt Framhaldskole – hatt noen jobber og har tenkt å ta realskole. Odd (Smiling Tommy) har danset rock og sunget rock siden i vinter. Odd Gisløy hadde den lite takknemlige oppgaven å åpne konkurransen – det tar jo litt tid før publikum får varmet seg opp – men likevel var det nokså klart både for jury og publikum at etterfølgerne skulle være temmelig gode for å slå ham. Gitar hadde han også – og utstyret for øvrig var gul skjorte og trange blå Olabukser.

Juryen, som bestod av Eivin Solberg fra Big Chief, Erik Røed, journalist, og Christensen, redaktør, fikk medhold av publikum i sitt valg av Odd på førsteplassen. … Av våre proff-rockere var både Rocke-Pelle og Per “Elvis” Granberg til stede og de måtte selvfølgelig frem på scenen.

Per “Elvis” er tydelig populær med et blikk fylt av innlevelse og bevegelser som en ekte sprellemann. Rocke-Pelle virker like sympatisk sjenert som før han ble landskjent grammofonartist. Konklusjonen på det hele: Vi er godt forsynt med rock i Norge.”

Den 20. august 1958 braker det altså løs på Jordal – kåring av Nordens Rockekonge. Eller mer korrekt – Nordisk Mester i Rock-sang.

Ingen ringere enn Randi Hultin skal sammen med Egil Monn Iversen representere Norge i dommerpanelet. Men da resultatet forelå med svensken Little Gerhard på førsteplass foran Rocke-Pelle, ble det rabalder. Til alt overmål ble publikumsfavoritten Per “Elvis” Granberg bare nummer fire. Randi Hultin forteller i NÅ om sekundene etter at resultatet ble forkynt:

“Det ble så underlig tyst med det samme – men plutselig kunne vi føle at det boblet – det var like før 10.000 tilhørere kokte. Vi dommere, som i grunnen hele tiden hadde vært omringet av publikum på grunn av Jordals arkitektur – ble nå i all stillhet anmodet om å trekke oss tilbake – hurtigst – for å redde livet. Det var ikke et halvt minutt for tidlig. Publikum sprakk – sperringen sprakk – “Ned med dommer’n – ned med dommer’n”…”

Tumultene roet seg etter hvert. Dommerne slikker sine sår og vender tilbake til sivilisasjonen.

Et års tid senere, nærmere bestemt 5. august 1959, braker det løs igjen. Da er det igjen klart for rocke-stevne på Bygdø Sjøbad – denne gang for å kåre Oslos Rockekonge. Juryen bestod av amerikanske tenåringer som for tiden oppholdt seg i Oslo.

Randi Hultin hadde på dette tidspunkt rukket å gjøre det meget tydelig at rock var en musikkform som hun ikke trykket til sitt bryst. I beste fall kan man hevde at hun ikke likte musikken. I verste fall kan man påstå at hun som journalist ikke var særlig interessert i å forstå dette nye fenomenet som var i ferd med å slå rot blant ungdommen.

Likevel møtte hun trofast opp når gutta fikset sveisen og tok på seg trange Olabukser. I sin reportasje fra Bygdø i NÅ 15. august går hun langt i retning av å innrømme at hun stiller opp for å se på gutta:

“Roald Stensby var så flott å se på at jentene falt helt i staver. Alle tippet ham som vinner av mesterskapet. Han var da også av de bedre, og med en rocke-konges alle ytre kjennetegn… Han ble bare nummer to. Synd var det – han ville ha pyntet godt opp i aviser og tidsskrifter. Gutten hadde virkelig sjarm han, og stemmen var slett ikke dårlig.

Etter 56 rocke-melodier sjanglet vi hjem – fotografen og jeg – med skrubbsår hist og her og hodepine. Stemningen kan ofte bli faretruende høy blant tilhørerne når 17 mer eller mindre umusikalske sprellemenn vrikker, synger og hulker seg gjennom sine glansnumre i et sterkt materialistisk preget jag. Ustemte gitarer uler – jentene hviner…

De tre akkordene som går igjen i rockemelodiene, benyttes etter som det faller seg. Det lød av og til så ille at publikum foretrakk å stikke fingrene i ørene.”

Hultin gleder seg ikke til kommende ukes rocke-arrangement på Jordal, og det hjalp ikke at hennes favoritt, Roald Stensby, vant. Luften går helt ut av Hultin.

Tore Fredenlunds billedreportasje i NÅ er omfattende, og viser både glade rockeartister og tilløp til pøbelstreker. Hultins tekst er på 11 – elleve – linjer (pluss billedtekster), hvorav én lyder: “Politiet bør derfor nekte ethvert rocke-arrangement for fremtiden.” Og hun oppfordrer foreldre til å ta en titt på bildene og se om de kjenner igjen podene sine…

Artikkelen er opprinnelig publisert hos www.rockemuseet.no, og bringes her videre med velvillig tillatelse av Kjetil Storvik fra Norsk Rockemuseum.

Roald Stensby 1959 og publikumsbilde: Foto: Tore Fredenlund, copyright Kjetil Storvik

IFPI Norge er foreningen for norsk platebransje. Foreningen er stiftet i 1939 og er interesseorganisasjon for norske fonogramprodusenter. Medlemmer er norske datterselskaper av alle de internasjonale plateselskapene samt rent norske selskaper. IFPI samarbeider med foreningen for de mindre, norske plateselskapene, FONO – www.fono.no

Medlemmene i IFPI Norge står for 90-95% av norsk platesalg, hvorav ca halvparten av salget av rent norske utgivelser, og nærmere alt salg av internasjonalt repertoar.

Internasjonalt organiserer IFPI (International Federation of the Phonographic Industry) plateselskaper verden over i nasjonale foreninger som er knyttet sammen via en verdensomfattende føderasjon med hovedkontor i London. IFPI samarbeider tett med tilsvarende forening i USA; RIAA.

Foreningen IFPI Norge ledes av styre valgt på generalforsamling. For tiden er formann Per Eirik Johansen (EMI). Sekretariatsdriften er organisert via et separat aksjeselskap IFPI Sekretariat Oslo AS (ISO). Dette fungerer som fellessekretariat for Spellemannprisen, GGF, Platebransjens Etiske Råd og naturligvis IFPI Norge.

Ved siden av sin funksjon som tradisjonell interesseorganisasjon, ivaretar også IFPI noen kommersielle oppgaver av mer kollektiv karakter, slik som lisensiering av bransjens samlede repertoar ved bakgrunnsmusikk og i en del elektroniske media – dette inkludert kollektiv forvaltning av musikkvideovisning.

Offentlig fremføring og kringkasting av fonogrammer forvaltes av vederlagsbyrået GRAMO, mens videresending i kabel forvaltes av NORWACO.

På vegne av utøvende kunstnere og produsenter forvalter Gramo deres rett til vederlag når innspilt musikk blir kringkastet eller offentlig fremført på annen måte. Gramo oppkrever vederlag fra radiostasjoner, kaféer, hoteller, butikker og andre som bruker innspilt musikk i offentlig fremføring, og fordeler dette vederlaget til alle som har medvirket på innspillingene.

I tillegg til sine 10.000 medlemmer, representerer Gramo også alle andre rettighetshavere som har deltatt på innspillinger beskyttet av åndsverkloven.

Bakgrunn

Gramo ble stiftet som en forening 7. juni 1989 som følge av § 45b i åndsverkloven som ga utøvende kunstnere og produsenter rett til vederlag ved bruk av deres innspillinger. Fra 1.1.90 gjaldt retten bruk i kringkasting, og fra 1.7.2001 ble den utvidet til også å gjelde annen offentlig fremføring (bruk i kafé, butikk, hotell osv).

Bak opprettelsen av Gramo stod organisasjonene Norsk Musikerforbund, Norsk Tonekunstnersamfund, Norsk Skuespillerforbund, Skuespillerforeningen av 1978, FONO og IFPI Norge. Styret i Gramo består av representanter fra rettighetshaverorganisasjoner for utøvere og produsenter. Kulturdepartementet har autorisert Gramo som gjeldende vederlagsbyrå.

Internasjonalt

Vederlagsretten i Norge har sin forankring i Roma-konvensjonen av 1961 og er siden også regulert gjennom EU-direktiv. Vederlagsretten gjelder i nesten samtlige land i Europa og større deler av verden for øvrig. Gramo samarbeider med andre tilsvarende organisasjoner i Europa, og deltar i arbeidsgrupper og internasjonale fora hvor vederlagsordninger er tema.

Tono forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge. Forvaltningen av de mekaniske rettighetene overdrar TONO videre til NCB (Nordisk Copyright Bureau).Gjennom forvaltningsavtalen overdrar opphavsmannen disse rettighetene til TONO.

TONO representerer komponister, tekstforfattere og musikkforlag og har i dag over 18.000 medlemmer. Gjennom gjensidighetsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO i praksis hele verdensrepertoaret.

TONO innkasserer vederlag ved kringkasting og annen offentlig fremføring av musikk. Disse pengene fordeles deretter til rettighetshaverne i de fremførte verkene.

Åpningstider: Mandag til og med lørdag: 11.00 – 03.00

Søndag: 18.00 – 03.00

Konsertstart: Kl. 21:30 hvis ikke annet angitt

Aldersgrense: Ukedager 20 år, helger 22 år

Besøksadresse: Pløensgate 4, Oslo

Postadresse: Café Mono c/o Mail Boxes Etc. Pløensgt. 4 Youngstorget 0028 Oslo

Web: cafemono.no

a-ha ble dannet i 1982 og har siden starten hatt den samme besetningen med Morten Harket (vokal), Magne Furuholmen (tangenter, gitar, vokal) og Pål Waaktaar (senere Waaktaar-Savoy) på gitar, vokal. Magne Furuholmen og Paal Waaktaar spilte sammen i Bridges forut for a-ha, og de ga ut LP’en “Fakkeltog” i 1981.

De tre etablerte seg tidlig med base i London, der de etter hvert fikk kontrakt med Warner Bros. Debutplaten “Hunting High and Low” (1985) består av hitsingler som “Take on Me”, “The Sun Always Shines On TV” og tittelkuttet. “Take on Me” fikk oppmerksomhet med en da nyskapende animasjonsvideo, og gikk helt til førsteplass på Billboard-listen i USA. a-ha ble nominert til Grammy for samme låt, og videoen vant seks nominasjoner på MTV Music Awards i 1986, blant annet “Best Video of the Year”. “Hunting High and Low” ble en verdensomspennende salgssuksess, og etablerte a-ha som et av 80-tallets største popband.

Oppfølgeren “Scoundrel Days” (1986), med blant annet singelen “Cry Wolf”, kom også inn på Billboard. De solgte godt av tredjeplaten “Stay on These Roads” (1988), som oppnådde gode plasseringer på de britiske salgslistene. Platen bestod blant annet av “The Living Daylights”, temalåt fra James Bond-filmen av samme navn. a-ha gikk i dvale etter “Memorial Beach” (1993), men gjorde comeback i 2000 med “Minor Earth Major Sky”. De fikk fornyet kommersiell suksess i 2009 med albumet og singelen “The Foot of the Mountain”.

a-ha har mottatt åtte Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann (1985) og Juryens hederspris (1986, 2000), og trioen er en Norges største suksesser gjennom tidene. Bandet erklært seg oppløst i 2009, og spiller sine siste konserter i løpet av 2010.

The Cool Cats ble startet i Bærum i 1958, og begynte som backingbandet til rockpioneren Jan Rohde. Bandet var i starten et skiffle-band, ble deretter fanget opp av Shadows-bølgen, og sto senere frem som en av Norges fremste beatgrupper.

The Cool Cats’ første single kom i 1959, og het It Takes a Worried Man. Blant bandets tidlige medlemmer var gitaristene Tor Møkleby, Morten Kolstad og Erik Garthus, samt bassisten Eirik Wangberg. På midten av 60-tallet var Erik Foss Jensen (gitar), Erik Fagerhøi (bass), Ole A. Sørli (vokal, gitar, orgel) og Paul Karlsen (gitar) faste medlemmer. Trommeslagere var bl.a. ”Guggen” Tørraasen og Ole Jacob Edna.

Fra 1964 til 1967 ga The Cool Cats ut en single per år, samtidig som de nøt stor popularitet live. På scenen spilte de coverlåter av bl.a. The Beatles, The Yardbirds og The Shadows, i tillegg til eget materiale. Den humoristiske singelen Truls/Bamsens fødselsdag (1966) ble det eneste de spilte inn med norsk tekst. I tillegg til deres egne plater medvirket de også på innspillinger med Grynet Molvig, Kirsti Sparboe og Wenche Myhre.

The Cool Cats’ svanesang ble Machines på Triola i 1967, da bandet ble oppløst etter en turné i Danmark. Eirik Wangberg gjorde en bemerkelsesverdig karriere som lydtekniker og produsent i Los Angeles. Paul Karlsen startet senere Happie med Dag Spantell, og ble på 70-tallet sjef for den viktige Kalvøyafestivalen i Bærum. Ole Sørli grunnla i 1980 Notabene Records, og var også manager for Dollie de Luxe.

Litteratur:

Willy B.: Norge i rock, beat & blues, del 1 (Erik Sandberg, 1983)

Jan Eggum, Siren Steen (red.):  Norsk Pop & Rockleksikon (Vega, 2005)

Thor Rune Haugen: Riller over fjord og fjell (Rockarkivet, 2006)