Født 24. september 1940.

Roald Stensby vokste opp på Sagene i Oslo og ble tidlig interessert i rockemusikken. Han så Vend Dem Ikke Ryggen (Blackboard Jungle) i 1955 og fikk et gjenhør med ”Rock Around the Clock” når filmen av samme navn ble vist året etter. Enda mer blod på tann fikk han når Elvis-platene begynte å dukke opp her hjemme, men Stensby var generelt sett nok mer rocke- (og jazz) interessert enn de fleste av sine samtidige. Både Gene Vincent og Eddie Cochran plater var samboende med unge Stensby.

Hans fetter Sverre Stensby øvde med noen kamerater på en ungdomsklubb kalt ”Toern” i Møllergata 2, og Stensby tok på seg vokalistrollen. De døpte seg Rockin’ Jailers. Året var 1958 og Stensbys første klengenavn ble ”Ricky”. De fikk seg spillejobber rundt om i Oslo, på fritidsklubber som Hammersborg og under åpningen av Veitvetsenteret. Noe senere fikk de kontrakt med Inter Scala og dermed spillinger rundt om i landet for øvrig. Låtene de oftest spilte live var fra artister som Elvis, Ricky Nelson og Bill Haley.

I april 1959 spilte bandet inn en demo med to Elvis-hits; ”Party” og ”One Night”. Disse ble aldri utgitt, kun laget i ett eksemplar som et drøyt år senere ble gitt Stensby i avskjedsgave fra bandet. I 1959 ble Stensby også nummer to i Oslomesterskapet i Rock, etter Little Sofus. Rollene ble byttet om etter Norgesmesterskapet og han vant også det Nordiske på Jordal Amfi. I motsetning til året i forveien var det favoritten som vant denne gang, men mye moro og litt bråk ble det også her.

Stensby fulgte opp med å spille inn fem låter den 30. oktober, fire av disse ble utgitt på Odeon (records) EP’en Roald – The Scandinavian King Live at the Jordal Amfi. Noen ekte liveinnspilling er det dog ikke, og hvor lyden av publikum er hentet fra vites ikke. Plata ble sannsynligvis først sluppet på nyåret. Stensby og bandet (nå kalt Rockin’ Dukes) fortsatte å turnere rundt om i landet og gjorde blant annet en turne med kollega Jan Rohde.

Liksom Per “Elvis” Granberg før ham ble Stensby en svært populær kar å ha på forsiden av blader, han var en særdeles kjekk ung mann som sikkert bidro til økt salg – og selv Oslo Kommune brukte ham i en reklamefilm. Denne het På Startstreken, og han og bandet fremførte Jerry Lee Lewis’ ”Breathless!”. Et lite stykke norsk rock’n’roll-historie i seg selv.

Høsten 1960 begynte Stensby på sin militærtjeneste og hans karriere som rockesanger var over. Riktignok gjorde han et par mer pop-orienterte singler på 60-tallet, men det var jobb som flymekaniker og senere tekstforfatter i reklamebransjen som ble hans karriere. Dermed var ei kort og hektisk rockepoke over.

Utvalgt diskografi:

Too Young / Danny / King Creole / Rip It Up
Odeon GEON 40
Innspilt den 30.10.1959. Ytterligere innspillinger av “You’ll Never Tame Me” (gjort i forbindelse med EP innspillingen), Party / One Night (innspilt i ABC-studioet 20.04 1959 og utgitt på Norsk Rocks Skattekammer vol.2), “Bueno Sera”, utgitt på en ny 50-talls samling fra Nrk/Universal, og “Breathless” (innspilt til en reklamefilm, men ikke tilgjengelig pr.idag) finnes også.

Roald gav også ut to singer noen år senere: Vestens Rose (1963) og Tindrende Øyne (1965).

Kilder: Willy B.

Jan Rohde er blant rockens pionerer i Norge. Han ble kjent som “jenkakongen”, og i dette opptaket fra 1963 ser vi Jan Rohde and the Adventures’ “Doin’ the Jenka”.

Kan du fortelle litt om hvor du ble født og vokste opp?

- Jeg er født i 1940, og oppvokst i Oslo. Jeg regner meg selv som en ”gategutt” – for å stjele en tittel fra Lillebjørn Nilsen, og vokste på grensen mellom Sagene og Torshov, ikke så langt fra Akerselva. Jeg hadde en veldig rik, spennende og sett i ettertid veldig tidsriktig periode der oppe før alt ble valsa over. Det var fremdeles litt i ”Oskar Braatens ånd” på den tiden, klassiske forhold som at gutta som jobba på Myrens verksted kom mer eller mindre på tannkjøttet hjem på fredag ettermiddag, etter å ha helt i seg hele lønninga si og var litt hardhendte mot kjerring og unger. Det var liksom klassisk østkant der oppe. Der vokste jeg opp, og det tror jeg ikke jeg har hatt det minste vondt av.

Hvordan vil du beskrive oppveksten på Sagene i etterkrigstiden?

- Min mor var alene med to barn, og det var en ganske tøff tid. Man hadde ikke de samme sosiale støtteordningene som i dag. Jeg mistenker at når hun påstod hun ikke var sulten, så var det for at vi skulle bli mette. Det var for så vidt en tøff periode, men jeg var jo så heldig at jeg hadde en utrolig kjærlig og god mor, som jeg tror ga meg det grunnlaget som jeg har surfa videre på gjennom livet. Det var veldig klassisk og med firkanta tradisjoner. Jentene gikk på realskole, for at de senere i livet skulle stå på kjøkkenet og føde barn, mens vi gutta skulle skaffe oss et yrke, gå i læra og bli noe, slik at vi kunne forsørge kone og barn.

- Etter folkeskolen, var det enten å bli visergutt, altså å få seg en rusten, fæl tungtrådd sykkel som vi skulle skjære gjennom byen på, eller å dra til sjøs. Fikk du jobb i læra som rørlegger eller et eller annet i de klassiske fagene var du liksom berga. Etter framhaldsskolen var det ett år på yrkesskole, på mekanikerlinja, fordi jeg hadde en fetter som var flymekaniker. Det var omtrent som å vinne Wimbledon! Så begynte jeg i læra på Fornebu og ble fagutdannet flymekaniker. Det var for så vidt greit, men jeg hadde jo min musikkinteresse, og ikke minst gjengivelsen av det. Jeg drev og juksa litt, tjuvkopla radioer for å få til stereo og denslags. Så da gutta utpå Fornebu sa at de søkte etter folk på Tandberg var jeg ganske rask. Jeg fikk jobb der og en lang, god tid i Tandbergs Radiofabrikk.

Det med interessen for musikk som du nevner; kan du erindre når du først ble i interessert i musikk?

- Vi var så heldige den gangen at vi hadde bare en radiokanal, og vi hadde selvfølgelig Ønskekonserten med mye oppbyggelig sang og musikk som et høydepunkt. Var vi heldige så kunne man på slutten slenge innom noe som ikke var direkte seriøst eller religiøst. Det kunne være Doris Day, Frankie Laine, Frank Sinatra, disse gamle, gode som slapp til en gang i mellom.

Hadde dere platespiller hjemme?

- Min mor kjøpte, fra et dødsbo eller noe lignende, et forferdelig monster av en sveivegrammofon. Den var stor som et TV-apparat, med lokk og pick-up på 3,5 kilo som gjorde at du omtrent hørte begge sidene på en gang. Så var det to dører foran i skapet kunne åpnes, der lyden kom ut. Den forsterket en del, for å si det pent. Sammen med spilleren fulgte en del 78-plater, eller gamle steinkaker. Der var det alt mulig rart, fra tysk tango til Evert Taube. Men det var én plate: ”Four Brothers” med Woody Hermans orkester. Den spilte jeg ofte i stua vår. Vi bodde i en gammel, kommunal leilighet fra 1915, som ble omtalt i det interne bladet vi fikk fra Oslo kommune på følgende vis: ”Marcus Thranes gt. 8-20 fikk diplom i sin tid – ingen vet hvorfor”. Det var yttervegger i den stua, og der var det sånn at når vi fyrte på kjøkkenet, hvor vi oppholdt oss mest, la det seg is på stueveggene. Der stod jeg, 1o år gammel og frøys nesten av meg både det ene og det andre mens jeg sveiva og spilte plater. Så jeg var nok revet med av musikk på et veldig tidlig tidspunkt.

Hva førte deg over til rocken?

- Jeg vet ikke helt. Musikk var liksom greia, og den skulle være rytmisk. Jazzen var jo der allerede, og jeg fløy på jazzkonserter. Opplevde Louis Armstrong live på Colosseum, jeg hørte Benny Goodmans storband, Lionel Hampton og hans storband, Ella Fitzgerald og Jazz at the Philharmonic var her stadig vekk, Jeg var nesten fast gjest i Nordstrandhallen, hvor det meste foregikk på den tiden, for å høre på de store. Det var fantastiske greier, synes jeg, så rytmen og grunnlaget for rocken – selv om rocken var noe forenklet – det var nok til stede allerede da.

Er det noen av disse konsertene som sitter spesielt godt igjen?

- Konserten med Lionel Hampton i Nordstrandhallen er det største rockestevnet jeg noensinne i mitt liv har vært på. Det var så vilt: Der stod voksne, pene mennesker på benkene og skreik, trampa takten og hoia når han kjørte ”Hey Baberiba” og en del andre klassiske nummer. Hele blåserekka gikk fram og tilbake foran scenen, og saksofonisten lå på ryggen med skoa i været mens Hampton stod og slo virvler på skosålene hans. Mange av de elementene som vi så igjen i rocken seinere, for eksempel ”Rock Around the Clock” ble gjort her, det med at bassisten lå på ryggen med bassen over seg og de greiene. Hampton var en slags ”missing link” den gangen.

Var jazzen akseptert både blant de voksne og ungdommen på den tiden?

- Nå kan ikke jeg svare på begge gruppenes vegne. Men vi hadde jo Lesernes mening i Aftenposten og andre ”seriøse” aviser. Det var mange, søte Frognerkvinner og andre som synes at denne ”sjessen” var noe forferdelige greier. Det var jo ”negermusikk”! Så det var vel ikke akseptert i alle grupper. Men den var vanskelig å prate bort, for den var jo der. Så hvor akseptert den var, det kan jeg ikke gi noe statistikk eller tall på, men jeg ble fort revet med i hvert fall.

Var det vanlig for ungdom på din alder å gå på konserter. Det var vel ganske dyrt?

- Jeg går ut fra at min mor, i gode stunder, sponset meg før jeg greide å skrape noe kroner sjøl. Jeg begynte jo veldig tidlig, i ferier og etter skoletid, med å kjøre viserguttsykkel. Det var den største og tyngste doningen, og med kasse foran og bak. Når de ble fylt opp, og man starta nede ved Rådhuset og skulle kjøre opp til Sinsen terrasse, da hadde’ru blodsmak før du kom til Carl Berner altså. Men jeg gjorde kroner. Jeg hadde en krone og 70 øre timen, så jeg greide å skrape sammen litt sjøl. Men jeg vet ikke hvordan jeg greide å finansiere alt, heller ikke hvilket prisnivå det lå på, men jeg kom meg da i hvert fall av gårde og det er jeg veldig glad for. Det sitter i fremdeles. Musikken i det hele tatt.

Cola og Western – og da generasjonskløften åpnet seg

Kan du prøve å gi en beskrivelse av ungdomsmiljøet i Oslo på 50-tallet?Hva gjorde dere? Hvor vanket dere?

- Jeg vet ikke hvor representativ jeg er for det ungdomsmiljøet, for jeg satt veldig mye hjemme og spilte plater, mens gutta var ute og testet sine første halvlitere og sjekket opp damer. Men jeg havna jo i det, i hvert fall i ytterkanten, etter at vi kom i gang med utøvelse av dette på egenhånd. Det var to steder med tilløp til å være samlingspunkter for ungdom: Det var Hammersborg fritidsklubb og Toer’n i Møllergata 1 i KFUM’s regi. Per Granberg og bandet hans spilte mye på Hammersborg. Da vi kom i gang, eller gutta var allerede i gang da jeg kom inn i bildet, fikk lov til å låne øvingslokale på loftet neri Møllergata 1, i den gamle bygningen som nå er borte, mot å spille på disse treffene som de hadde på lørdagskveldene. Det var jo en salig blanding. De hadde jo selvfølgelig en kristen formålsparagraf, men den gikk ikke så veldig dypt og hardt inn på oss. Vi konsentrerte oss om våre ting, så fikk de ordne opp i sine ting. Men det var folk der. Ellers var det enkelte andre steder. Teddy’s i Brugata har blitt et tempel for ungdomskultur. Men for egen del var jeg aldri på Teddy’s den gangen, det var å sitte på en eller annen café med en liten cola og sånt. Så kom det etter hvert ting på Kontraskjæret med Rondo, men jeg var ikke veldig mye engasjert eller involvert i det heller.

Men det utviklet seg en egen ungdomskultur på denne tiden også i Oslo. Hvordan opplevde du denne utviklingen?

- At det skjedde ting i 50-åra, hvor ungdommen plutselig fikk sin egen musikk til foreldrenes høye skrik og protester, det var en bekreftelse på at dette var noe for oss. Endelig. Så det skjedde jo mye. Jeg husker cowboyfilmene på Eldorado og Sentrum, og James Dean som kom i litt slitne dongeribukser. Da sklei ungdommen rundt på svabergene for å få buksa til å se litt sliten ut. Det ble etter hvert en slags kleskode. Jeg husker da jeg ble konfirmert, da var det skive – en flat liten hatt, og en kort frakk som mange foreldre ville kalle en pjekkert, med en liten skinnkrave. Også var det toreadorbukser, sånne trange greier med høyt liv og knapper både her og der, og traktorsko med svære såler. Det var rart det ikke ble pålagt veiavgift på de greiene der altså. Lenker og ting. Vi så jo ikke ut. Jeg skjønner godt at foreldrene fikk litt bakoversveis. Men de hadde vært gjennom det samme sjøl. Jeg er sikker på at deres foreldre skreik fælt under ”the roaring twenties” med charleston, korte kjoler og to meter lange perlekjeder. Det er vel sånt som skjer med jevne mellomrom. Sokrates klagde jo på hvordan ungdommen oppførte seg, så det er en tradisjon som de har glede av.

Du nevner film og kino. Hvor viktig var filmen i forhold til musikken?

- Film var viktig. Vi fløy jo mye på kino, særlig på Sentrum og Eldorado hvor det var filmer med Lemmy Caution og de første science fiction filmene. Det å snike på voksenkino var jo omtrent som å få knute i dusken på russelua. Jeg husker første gang jeg sneik på voksenkino. Jeg gikk vel i sjuende klasse på folkeskolen. Det var en film med Alan Ladd som gikk på Soria Moria, like ved der jeg vokste opp. Min søster og jeg gikk da på Soria hvor jeg hadde vært mye på filmer, ”Hopalong Cassidy” og andre klassikere, og jeg husker jeg hadde på meg en dress som var noe stor – for å si det på en pen og forsiktig måte. Jeg stakk vel ut av den dressen på toppen tror jeg. Vi dro på Soria for å se ”Shane”. Jeg regna med at det var mye folk når vi kom, så vi gikk inn rett før filmen begynte. Da vi kom i vestibylen på Soria var det ingen der. Det stod tre vakter og prata med hverandre på toppen av trappa. Jeg tenkte at dette går rett i porselenet. Søstera mi gikk bort og kjøpte billett. Dama i luka titter forbi søstera mi og ser på meg: ”Han er ikke 16 år” sier hun. ”Han er eldre enn meg” svarte søstera mi kjapt. Så vi fikk to billetter og gikk opp trappa. Der stod en vakt som vi kalte for Ørna, en høy, flott type med bua nese – som et nebb. Søstera mi leverte billettene, og vaktene stod og prata sammen med ryggen til oss, bare rev billettene av automatisk og vi gikk inn. Jeg krøyp ned i setet på kinoen og satt slik helt til dem slo av lyset – og så ”Shane”. Det var en stor opplevelse den gangen. Problemet var at da jeg kom på skolen dagen etter, og sa jeg hadde vært på Soria og sett ”Shane”, så var ingen som trudde meg! Det var nedtur det!

Som østkantgutt: Vil du si at du opplevde noe form for klasseskille eller klassebevissthet på den tiden, mellom øst og vest?

- Det har vært mye snakk om dette med riktig side av elva og sånne ting. Vi holdt oss på vår side. Det var der vi hadde kontakt og venner, og det var der livet foregikk. Så vi var sjelden eller aldri bortpå ”andre sida”. Vi hørte liksom ikke hjemme der. Så akkurat det var et veldig markert skille. Sagene/Torshov, hvor jeg kommer fra, var jo et veldig etablert arbeidermiljø og bare preg av det også under min oppvekst. Så vi ble nok farget av det. Men jeg tror det var et samhold der. Vi låste jo aldri døra til leiligheten. Folk kom innom, slang seg nedpå og fikk en kopp kaffe. Det var et veldig åpent og greit miljø. Nå bor jeg i denne siloen på Enerhaugen, nikker og hilser til de som passerer, men jeg aner jo ikke hva slags mennesker det er. Det har skjedd veldig mye, selv om dette er på rette sida av elva kan du si. Når jeg sier at jeg følte meg som en gategutt siden jeg vokste opp på brostein, så jeg er veldig knytta til byen.

- Og med byen så er jeg på denne sida av elva.

Det har blitt sagt at ungdom fra østkanten dro vestover for å banke soss. Er det noe du husker?

- Nei, det jeg husker fra min barndom var noen av de siste ”slagene” til lokale områder oppe på Sagene og Torshov. Det kunne begynne med veldig enkle ting. 50 guttunger i beksømstøvler spilte fotball i løkka, i oppoverbakke mot samme målet, så ble det jo ofte at det gikk noen kneskåler og ankler, og hvis det gikk ei kule varmt kunne det fort gå noen fortenner. Da var det rett hjem og hente storebroren sin, og når de hadde fått banka på, så kom fedrene. Det som var litt tragisk, synes jeg da, var at jeg vet ett tilfelle ble kalt hjem før den skikkelige moroa begynte. Så det var litt rivalisering mellom gutta i River’n, som lå på nedsida og folk opp på Torshov, Sinsen og Sagene. Men jeg var ikke klar over at det var noen som dro på raid over på andre sida av elva for å fikse litt på utseende til folk på den sida.

Hvorfor tror du rocken fikk så stor påvirkningskraft blant dere unge da den kom?

- Rocken kom jo til Norge høsten 1955. Da fikk vi den første vareprøven: ”Vend Dem Ikke Ryggen”, ”Blackboard Jungle”, på Saga, som åpnet under rulleteksten med Bill Hailey og ”Rock Around the Clock”. Den satt rett i vippefoten! ”Du verden”, tenkte vi. ”Hva er dette?” Det var jo noe helt annet enn det Ønskekonserten mata oss med. Da balla det fort på seg. Ett år senere, høsten ’56, fikk vi showfilmen ”Rock Around the Clock” med tilhørende festligheter i gatene etterpå. Da var det liksom som at hele generasjonskløfta åpna seg. Dette er vår musikk. Så fikk foreldrene skrike så høyt de ville, det hjalp jo ubetydelig. Deretter var det å begynne å kjøpe plater – og jeg hadde allerede den gangen ganske mange.

Hvor handlet dere plater?

- Jeg husker en del sjøfolk som kom hjem, som solgte skivene sine til brukthandlerne da det begynte å minke litt på saldoen. Kjell Berg borte i Brugata, som handla med brukte barnevogner og diverse, hadde masse skiver. Der var det sjøfolk innom, og jeg var mye der og handla brukte skiver. Der fant jeg noe av de første greiene som jeg ikke kunne leve uten. Jeg hadde jo ikke mye penger, og han var kremmer, så han fant ut at jeg kunne bytte inn. Hvis jeg hadde plater til Berg, så skulle han se hvordan det gikk opp. Jeg bar jo en del ned til ham, og det var jo tap som jeg ikke helt har greid å fylle etterpå, men da plukka jeg med meg LP’er – de to første LP’ene til Elvis, Fats Domino og Little Richard – og ble utrolig populær i festsammenhenger. Da fikk jeg henvendelser av typen: ”Roald, vi skal ha et party på lørdag, kan ikke du komme ’a? Og ta gjerne med deg platene dine!” De gangene jeg slo til satt jeg i en krok og spilte plater mens de andre hadde seg. Det synes jeg var høydepunktet på kvelden. Da begynte jeg liksom å få sansen for den greia. Vi kom i gang med bandet, eller jeg ble med i bandet, og vi begynte å kjøre litt og sånt noe. Da hadde vi det gøy. Da var det rock’n’roll for alle penga.

Del 2 av dette intervjuet omhandler Roald Stensbys karriere som rocksanger og rockmesterskapene i Oslo.

Roald Stensby ble tidlig interessert i musikk, først jazz og senere rock’n’roll. I 1959 åpnet det seg en mulighet for ham til å selv bli en sentral del av bølgen som slo inn over Oslo og Norge på tampen av 50-årene. Vi lar Stensby selv fortelle.

De glade amatører

I tredje og siste del av dette intervjuet snakket Stensby om tiden etter mesterskapene.

New Jordal Swingers dukket først opp som backingband for rocksangeren Per Elvis Granbergs comeback-album Rock’n'Roll Forever i 1972. I dette opptaket ser vi Granberg og New Jordal Swingers fra Chateau Neuf i 1973, her en versjon av Tony Joe Whites hit fra 1969: “Polk Salad Annie”.

Det var den 20. september 1955 at den første rockefilmen ble satt opp på Saga kino i Oslo og dermed snudde opp ned på ungdommens musikksmak. Glemt var Doris Day og Frank Sinatra,
Benny Goodman og Glenn Miller. I annonsene for filmen ble det reklamert med ”Bomben fra Venedig-festivalen som sjokkerte hele verden.”

Og sjokkerte gjorde den sannelig også her i landet, selv om det ikke ble opptøyer i første omgang – slik som på Sentrum året etter og ved rockemesterskapene på Jordal og Bygdø Sjøbad. Det var Bill Haleys gjennomgangsmelodi i filmen, Rock Around the Clock, som fikk alle over 12 år (for det var aldersgrensen), til å gispe av henrykkelse. Bill Haley selv ble da også sett på som en rebell – den type ungdom som filmen egentlig handlet om. Til tross for at han i de unges øyne var ”svært gammel” (28 år) og temmelig dvask og feit, ble han et idol. Han var liksom den aller første av de hvite rockeartistene. Senere overtok tøffe Elvis med sine sexige hoftevrikk, skjeve munn og den flotte røsten.

Men til å begynne med var det bare ”Gamle-Bill”.

19. september 1956 fikk vi altså oppfølgerfilmen: ”Rock Around the Clock”, oppkalt etter den populære steinkaken hans (78-platen) som ble en like stor salgssuksess som Bing Crosbys ”White Christmas” som til da hadde salgsrekorden i platebransjen.

Bill Haley-filmen ble satt opp på Sentrum kino og aldersgrensen var denne gang senket til 7 år – farlig mente filmsensorene at denne filmen var.

Vi pressefolk hadde fulgt ganske godt med og visst at i filmens kjølvann pleide det å bli bråk og opptøyer. I enkelte land var filmen sågar forbudt, så forventningene var enorme. Filmen var førstesidestoff lenge før den kom til Norge. I Oslo hadde fotografer og journalister, og ikke minst Filmavisen, tatt oppstilling utenfor kinoen for å følge opptøyene på nært hold når første forestiling var slutt.

Hva skjedde? Jo, de unge kinogjengere tuslet stillferdig ut da kontrollørene åpnet sidedørene. De så forundret på oss fremmøtte pressefolk og fotografer og skaren av nysgjerrige som etter hvert hadde samlet seg utenfor kinoen for å bivåne det hele.

Jeg var selv til stede på Arbeidersamfunnets plass og tør påstå at det nok heller var vi som startet levenet enn ungdommen selv. Det begynte med at noen fotografer fikk en gruppe ungdommer til å ta noen dansetrinn – varte opp med litt rock foran kameraene. Folk begynte å stimle sammen rundt fotomodellene. Snart var det noen som ropte ”Mere rock”, og ungdommen hisset hverandre opp. Det hadde vi pressefolk slett ikke noe i mot.

Politiet holdt seg foreløpig litt på avstand, ventet i beredskap i gatene omkring og på Møllergaten 19 like i nærheten (Oslo-politiets hovedkvarter den gang).

Så snart det ble meldt om ”opptøyer”, var politiet på plass med Svarte Marja. Det var signalet til mere bråk. Fotografene brente av et utall blitzlamper fra sine Speed Graphic-kameraer, og ungdommen hylte ”Mere rock, mere rock.” Snart kom også Det ridende politi til åstedet. Da var det gjort. Mengden gikk løs på biler, vindusruter, trafikkskilt og uskyldige fotgjengere, ifølge avisene. Seks av politiets hester galopperte rett inn i menneskemengden, fulgt av politikonstabler med dragne køller. Flere ungdomsskarer – helst de som ikke hadde vært på kino – så en anledning I til å markere seg overfor øvrigheta’. I bølger ble vi jaget ut i gatene mot Ankertorget og Grønlands Torg. Selv havnet jeg nede i Storgaten, mens fem-seks av de verste bråkmakerne ble innbrakt til Nr. 19.

En gruppe gikk oppover Karl Johans gate og svingte bort mot Kontraskjæret. Det ble knust en del ruter, blant annet ble tre ruter slått inn på restaurant Metropol, kunne jeg rapportere i Morgenposten dagen etter. I reportasjen het det ellers blant annet:

”Under den første forestillingen på Sentrum var det flere tilløp til klapping av takten og piping på de steder i filmen hvor det var altfor kjedelig. Men selv ikke de suggerende rytmene fikk ungdommen til å lette seg en tomme fra sitteplassene. Etter 19-forstillingen var ungdommen litt hissigere og hadde fått i stand et kamprop: ”Mere rock, mere rock…” som de forsøkte å ildne hverandre opp med. Det ble kastet en sko opp i luften, og noen brennende papirbiter flagret ned over hodene til bråkmakerne. Utpå natten ble ungdommen, som stadig økte i antall, villere og villere. De danset rundt i gatene til sitt nye kamprop og hisset hverandre opp.

Ved 24-tiden kom det til alvorlige opptøyer i Studenterlunden da politiet måtte rykke ut med ekstra mannskap utstyrt med meterlange køller for å spre en flokk på ca. fem-seks hundre ungdommer som sperret gatene og dundret løs på biler som måtte stanse på grunn av sammenstimlingen. En håndfull politikonstabler forsøkte først å splitte urostifterne, men de mistet i løpet av kort tid kontrollen over den hujende massen av pøbelungdom.

Klimaks ble nådd da et par karer kastet seg inn på en konstabel og rev ham overende. Flere kom til, og politimannen ble presset ned i gaten. På dette tidspunkt fikk konstablene assistanse av en patrulje militærpoliti og øyeblikket etter forsterkninger i tre-fire politibiler med lange utrykningskøller.

Politifolkene gikk løs på mengden med køllene, og mange tilfeldige forbipasserende ble truffet av kølleslagene. En rekke personer ble arrestert, og militærpolitiet tok seg av en sersjant som slo seg helt vrang.

Da opptøyene tok en virkelig alvorlig vending, hadde en rekke mer eller mindre berusede personer sluttet seg til pøbelen, og det var stort sett disse som slo an den truende tonen overfor politiet,” avsluttet jeg min dramatiske nattreportasje.

Tirsdag 25. september viet jeg hele ungdomssiden til rockens inntog i Norge, og mobiliserte flere medarbeidere til å skrive om rockfenomenet. Jan A. Martinsens oppslagsartikkel hadde denne overskriften: ”Rock’n roll og den frie oppdragelse: Hvor kommer foreldrene inn i bildet? Får Oslos gutter og piker være ute så lenge de vil?”

Artikkelens innledning var like dramatisk som overskriften: ”En pike i 14- 15 års alderen klynget seg til en lyktestolpe og gråt forskremt. Hun var hverken full eller syk – bare dødsens redd. Redd for folk som hujet og skrek, redd for politi og redd for køllene – og redd for hva foreldrene ville si når hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært med i rock’n roll-opptøyene ved Sentrum kino.”

Eivind Torp intervjuet tre ungdommer som alle mente at filmen var bånn, men musikken kjempebra, og dansen veldig gøy å se på.

En innsender pekte ganske riktig på det faktum at det var pressefotografene som oppildnet til
bråk: ”Fotografene ble hyldet som helter hver gang de knipset et bilde. Og det gjorde de flere
ganger. Vi hadde en parole der nede (Sentrum kino) – det å være med på flest mulig bilder, og det lyktes vel for de fleste etter hylene å dømme.”

Selv skrev jeg ”lederartikkel” på ungdomssiden under tittelen: ”Hvem har skylden?”, der jeg hevdet at det var en håndfull bråkmakere og fyllefanter som laget urolighetene, ikke ungdommen. Fotografene måtte også ta sin del av skylden. ”Selve rock’n roll-dansen er en morsom dans som appellerer til ungdommens umiddelbare livsglede, men den må ikke settes i forbindelse med opptøyene,” fastslo jeg.

Ungdomsledere og polititjenestemenn uttalte senere at det hele var pressens skyld. Hadde man ikke skrevet så mye om Teddy Boys og opptøyer i utlandet, ville filmpremieren gått fredelig for seg.

Selvsagt hadde de rett. Det var ikke noe galt med den vanlige kinoungdommen som kom ut fra Sentrum, etter å ha sett en heller middelmådig musikkfilm som jevnt over ble slaktet av filmanmelderne. Det var oss voksne – først og fremst journalister og fotografer – som burde klandres. Hadde ikke vi vært der, ville det høyst sannsynlig ikke ha skjedd noen verdens ting. Når politiet først rykker ut med hester og langkøller, da er det ikke langt fra å gripe etter stein i gatene og starte bråk.

Etter et par uker ble ”Rock Around the Clock” tatt av plakaten. Den første nysgjerrigheten hadde lagt seg. Men en mote var skapt. Nå skulle alle ha traktorsko med tykke gummisåler, dongeribukser og masse Brylcreem i håret. Jentene stilte i vide skjørt og trange gensere. De aller ivrigste rocketilhengene begynte å øve på sine kassegitarer og skarptrommer fra skolekorpset. Litt etter litt ble det skapt et rockemiljø.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (1990) og gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse. Illustrasjonen er en faksimile fra Aktuell 1958.

Vi har snakket en del om opplegget på Jordal og det som skjedde rundt din seier der. Hvilken betydning fikk det for deg å bli rockekonge?

- Det medførte selvfølgelig en del presse. Det er klart jeg så meg selv i hvitøyet både i aviser og ukeblader, på forsider og rundt omkring. Det var en litt merkelig opplevelse. Man fikk en viss aura, en tittel kan man si, og ble da registrert blant fansen som en som hadde ”fiksa det”. Og det medførte jobber. Vi ble dratt av gårde til København nesten umiddelbart. InterScala ville ha mest mulig igjen for investeringen. Vi hang etter som vimpler og gjorde så godt vi kunne.

Hvordan opplevdes det å bli sendt utenlands for å spille?

- Det var et resultat av en avtale, der vinneren skulle være med på dette showet på Bellahøj i København. Vi fikk bare beskjed om å dra dit og kjøre greiene våre. Det var for så vidt greit det. Det ble litt dramatikk der nede også, men vi kom stående fra det. Vi hadde hyra et fly; Gamle Finnmarken, som pleide å fly laks fra Finnmark og sørover, som lå og duppa på sjøflyhavna på Fornebu. I og med at jeg jobba der ute hadde jeg sett det flyet før og hadde mine bange anelser. Men vi kom oss om bord, og skulle til København. Det gikk ikke så bra. Det røyk et oljerør og greier før vi kom særlig høyt. Vi tok en sving over Nesoddtangen og landa på sjøen. Vi lå der og duppa en stund før vi ble taua til land. Da ringte jeg hjem, og fortalte at vi holdt på dette ned – for å berolige dem der hjemme. ”Ja, hva gjør dere nå da?” ”Nei, nå har vi leid et sånt Heronfly, maken til det Rolf Kirkevaag datt ned med, så nå drar vi” Det var morsomt med litt stemning i heimen.

Men dere kom frem?

- Vi kom oss til København, og til utestedet Bellahøj. Der var det flere band som skulle opptre. Jeg vet ikke om det var dårlig kapasitet ved inngangene der folk skulle betale for å komme inn, eller om det var folk som mente at dette skulle de fanken ikke betale for, men de tråkka i hvert fall ned noen gjerder, oversvømte plassen og det ble litt turbulent der. Yngvar Holm har gitt oss skylda for det, men det tror jeg kanskje var å rette baker for smed. Vi kom oss ut, og dro heller på Montmartre, en jazzklubb nede i København, og hørte på Stan Getz, Oscar Pettiford, Jan Johansson og hadde en veldig fin kveld mens det ble meldt om såkalte rockeopptøyer på Bellahøj. Det gikk historier om at Cliff Richard skulle ha et opplegg der noen måneder senere, men det ble avlyst av redsel for at dette skulle gjenta seg. Nå er det jo våkne folk som har sjekket dette ut med Cliff Richard-fanklubber i Danmark, og de visste ingenting om det. Så det er vel kanskje også resultatet av en viss kreativitet hos noen journalister…

Hvordan var kårene for et band på veien den tiden?

- Det var enkle forhold. Vi hadde en del jobber i ”nærmiljøet”, helt opp til Hamar og Jessheim. De kunne påstå at de hadde piano, det hadde de ikke. De skulle i følge annonsen ha ”festlig belysning”, det var en rød lyspære som hang over scenen. Sankthansaften skulle det være fyrverkeri, det skimtet vi over trærne et godt stykke unna. Så det var ikke alt som funka som det skulle. Etter Jordal ble det litt mer stil over det. Vi hadde en Folkevognbuss, og en del jobber med Big Chief og Arve Opsahl. Det var en opplevelse. Vi pleide å møtes på Stortorvet, venta på at alle skulle komme der og dro derfra. En gang kom Jukan, en personlighet i byen her den gangen, og vi stod lenge å prata med ham. Enden på visa var at han ble med oss til Kongsberg, og vi fikk lurt han til å være med på showet. Han ble med på scenen og spiste lyspærer og grammofonplater, så det var nok kveldens høydepunkt for mange av de som var der. Det var gøy å reise og treffe folk. Det ble litt mer organisert etter hver, vi hadde en turne som gikk helt opp til Kristiansund og ned langs kysten og opp igjen til Oslo. Det var vel den store turneen vår. Ellers ble det stort sett småjobber rundt i distriktet. Jeg tok permisjon på jobben, for jeg visste at kombinasjonen av den type reising og det å dra rett på jobben morran etter var ikke vellykket, verken for jobben eller meg.

Ny gren på gammelt tre
La oss snakke litt om platene du spilte inn.

- Ja, etter Jordal var det naturlig å spille inn plate. Vi var i studio hos Iversen & Frogh. Der skremte vi vettet av en tekniker som fløy rundt i grå lagerfrakk og som var vant til Inger Jacobsen, trekkspill, gitar og bass. Så kom vi! Unge amatører med ustemte gitarer, forsterkere og skulle spille rock’n’roll. Han fikk klamme håndflater, stakkar. For å gi dette et livepreg knabbet de fra en liveplate med Cliff Richard og la på skrik og hoiing på den EP’en som ble lansert høsten 1959. Min mor kjøpte nok opp de fleste av den, og den har blitt et ettertraktet trofé for samlere som er villig til å gå fra gård og grunn for å få tak i et eksemplar. Det har nok mest med at den er vanskelig å få tak i, jeg tror ikke det har noe med musikalsk interesse å gjøre. Det er selvsagt en dokumentasjon av det vi drev med den gangen. Rocke-Pelle spilte inn sin første single i Aulaen med Sigurd Jansens Orkester, som bestod stort sett av jazzmusikere. Vi gikk i studio med det vi hadde. Det ble sånn som det ble. Det er greit.

- Det kom veldig godt fram at da jeg på folkeskolen fikk valget mellom engelsk og tresløyd, valgte jeg selvfølgelig det faget som ikke ga hjemmelekser, noe som gjorde at min mor hadde et spennende utvalg av brødfjeler og min engelsk ble deretter. Jeg visste omtrent ikke hva jeg sang. Det var nærmest en imitasjon av dyrelyder. Men vi hadde det gøy.

Hva med oppfølgeren?

- Høsten 1960 dro jeg i militæret. Da jeg kom tilbake ble jeg kontaktet av Sigurd Jansen som da hadde tenkt å starte sitt eget plateselskap, Cue Records. Da spilte jeg inn en single hos han, som het ”Vestens Rose”. Baksiden var ”Halling-Tore”. ”Vestens Rose” ble visst veldig populær på jukebokser rundt omkring, særlig utenfor ”urbane strøk”. Den ble til og med spilt av tangoparet på radioen som hadde programmet Trafikk og Musikk. Det synes jeg vel ikke var noen blomst i knapphullet, med tanke på det andre de spilte. Men sånn var det. Rolf Syversen som satt som innspillingssjef hos Iversen & Frogh ville ha meg med på en plate for RCA. Det var en gammel Jim Reeves låt som het ”Med Lykken I Ditt Sinn”. Man hører på tittelen at dette ikke akkurat er rock’n’roll. Vi gikk i studio med strykere og noen damer fra operakoret. Det ble heller ikke noe jeg spiller hver dag. Det var min platekarriere – om det kan omtales som noe sånt. Men gjort er gjort. Spist er spist. Det var det.

Hvordan foregikk utvalget av låter – var det noe du var involvert i?

- Jeg hadde en diskusjon da vi spilte inn ”Med Lykken I Ditt Sinn”. Akkurat da var protestviser veldig i tiden. Barry McGuire sang ”Universal Soldier”, og jeg synes den var drittøff. Så jeg lurte på om ikke vi kunne gjøre noe sånt, men det var liksom ikke noe som skulle inn på det norske platemarkedet. Det hadde ikke gutta noe tro på, så det ble ikke det.

Det skjedde jo ganske mye musikalsk sett mellom 1959 og 1965. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske bevissthet i de årene?

- Det er klart at rocken var veldig sentral når det gjaldt mine innkjøp av plater. Men jazzen slapp heller ikke taket. Den var der hele tiden og den er der fremdeles. Etter hvert endret min musikksmak seg, jeg fikk et bredere interesseområde. Det var mer enn Bill Haley og Elvis Presley, og det har jeg hatt stor glede av siden. På den tiden tenkte vi mye på vårt eget repertoar, og fulgte med på det som kom. Det vi ikke visste var at når for eksempel Fats Domino kom med ”Blueberry Hill”, så var det for oss nytt og spennende. Dette var på slutten av 50-åra. Det vi oppdaget i ettertid var at han fikk sin første gullplate i cirka 1947. Så dette var røttene til rocken – det de kalte city blues fra New Orleans. Det var litt artig å konfrontere disse litt hengeleppede jazzmusikerne som mente at rocken var en kvise på en kroppsdel man burde sitte mest på. Men det henger i hop, rocken var bare en ny gren på et gammelt tre. Jazzen hjalp rocken inn i Norge, i og med at det var jazzmusikere som spilte på plata til
Rocke-Pelle. Men mange av de som spilte i rockeband ble jazzmusikere etterpå. Jan Berger, gitaristen til Per Elvis, Per Løberg som spilte piano i bandet mitt. Det ble store personligheter og jazzmusikere senere, så det var en utveksling.

Hvordan var det økonomisk å være plateartist?

- Jeg husker det var en artikkel der de regnet ut at jeg kunne tjene en tusing for en jobb, og med fem spillejobber i uka kunne det bli 200 000 kroner på årsbasis. Det merka ikke jeg noe til altså. Det var ikke stort jeg satt igjen med etter den turneen vi kjørte på vestlandet. Jeg kjøpte en brukt Vespa-scooter når jeg kom hjem, og da var vel penga borte – og litt gjeld fikk jeg på toppen. Så for oss var ikke det noe økonomisk suksess.

Fra rock til popkorn
Du sluttet ganske tidlig som artist – kan du si litt om årsaken til det?

- Jeg hadde vel innerst inne en viss forståelse for at det var ikke min grei å være rockeartist. Jeg var nok også preget av min oppvekst, det at en mann skulle skaffe seg en jobb og forsørge kone og barn, og gå hånd i hånd med dem rett ned i solnedgangen og smile lykkelig hvis han fikk en OBOS-leilighet. Jeg var ferdig med læretiden min i SAS, så hadde kongen noen avlagte klær han gjerne ville tre på meg høsten 1960. Jeg var i militæret i 18 måneder, og den tida gikk ikke fort. Så det stoppet egentlig av seg sjøl. Da jeg kom tilbake hadde Elvis dradd i militæret, og da kom alle de rare greiene. Plateindustrien hadde funnet ut at hvis vi kombinerer rockerytmer med strykere, så får vi det beste fra to verdener. Da fikk vi mange ”festlige” ting mente de, som ”Purple People Eater” og ”Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikini” og lignende. Da var liksom rockegreia over.

På midten av 60-tallet ble du programleder for noe het PopKorn på TV. Kan du fortelle litt om det?

- Det var Svein Erik Børja, som spilte trekkspill i bandet til Per Elvis. Han ble skviset ut, for trekkspill hørte ikke hjemme i et rockeband. Men han havnet i fjernsynet som produsent, og han produserte en del jazzprogrammer. Han fikk startet PopKorn, som visstnok ble populært. Daværende avdelingsleder for barne- og ungdomsavdelingen; Onkel Lauritz, synes derimot det var å putte pengene på galt sted. Han ville heller ha oppbyggelige serier som Little Lord Fauntleroy enn langhårede ungdommer som rev og slet i gitarer og skrek av full hals. Svein Erik lurte på om jeg kunne tenke meg å være programleder, og jeg var oppe på audition i NRK. Jeg hadde skjegg den gangen, og fikk beskjed om at jeg kunne få jobben hvis jeg tok skjegget. Det gjorde jeg, så gikk det noen måneder og da hadde alle som viste seg på skjermen skjegg! Vi hadde mange bra artister. Sonny & Cher var vel høydepunktet i Centralteateret den gangen. Alt fra store artister som nevnt til små primadonnaer som helst ville bli intervjuet på engelsk for de ikke skjønte norsk. Vedkommende var svensk. Konklusjonen min etter å ha truffet en del store artister, både i forbindelse med Ti på topp på Chat Noir og PopKorn, er at de som har noe å fare med det er skikkelig folk. De som er primadonnaer er som regel de som ikke har noen grunn til å være det.

Du har også skrevet tekster for Stutum?

- Jeg har vært i reklamebransjen i mange år, så jobbet jeg mye for Postsparebanken som tekstforfatter. Vi lagde disse Sommerkassettene med masse kjente artister, som ble veldig populært. Sommerkassettene måtte alle ha. Så skulle Posten prøve å lage bankfunksjonærer av de som satt i luka og som stort sett hadde stempelkurs og visste forskjellen på frimerker. Det var ingen liten spøk. Vi skulle selge sparing med skattefradrag. Vi foreslo å lage en kassett til de innsatte, de som satt i luka, der vi tok salgsargumentene på en artig måte. Da brukte vi Stutum/Osvold. Det ble så pass vellykket at banksjefen mente at dette burde også resten av det norske folk få glede av. Jeg skulle skrive et slags manus. Det viktige var jo å få fram produktfordelene, og pakke det inn i litt Stutum-humor, så jeg ble litt revet med og skrev et manuskript som jeg leverte til Bjørn Sand oppe på NRK. Resultatet var at gutta kom i studio, da hadde de fiksa litt på det, men veldig mye gikk rett inn. Det var jeg stolt av. Jeg hadde min lønn som tekstforfatter, men de fikk jo sine salgstrofeer. Det er mulig jeg ikke får noe Nobels litteraturpris for dette, men jeg ville i hvert fall ha et eksemplar av gullkassetten når den er i mål – og det fikk jeg. Det var litt artig. Jeg tror jeg er den eneste som har skrevet manus eller noe som har vært brukt av Stutum/Osvold. Det viser at jeg ikke var helt på jordet.

Hvordan ser du på interessen eller statusen til rocken på 50-tallet i dag?

- Det som imponerer meg og forbauser meg, er at det finnes en del unge mennesker som er veldig opphengt og interessert i det som skjedde den gangen – og ære være dem for det. De var jo ikke født en gang! Men det er veldig morsomt at kulturarven lever videre. Det blir litt nostalgi, og for folk på min alder kanskje noe hjemlengsel, men jeg synes det er gøy. Men det er en periode som skapte en type musikk som veldig mange ble begeistra for, og som kunne brukes både til å danse og lytte til, og som stemte overens med det de hadde behov for akkurat der og da. At mange synes dette er en gullalder, det synes jeg bare er hyggelig.

Hvordan har det vært å leve med statusen som ”Rockekonge” i disse årene?

- Det har selvfølgelig hatt sine sider. Da jeg ble ansatt på Tandbergs Radiofabrikk som var en seriøs bedrift før jeg ble ansatt, var det mange som lurte på om det ikke var noen inngangskontroll eller om personalsjefen hadde slått opp en gammel hjerneskade. Hva var årsaken til at man skulle få inn ”slike mennesker i bedriften”. Jeg tror nok det roet seg etter hvert, selv om mange så på oss som noe som hadde falt ned fra trærne. Jeg har aldri hatt ”Rockekonge” på visittkortet mitt. Jeg har hatt mye rart, men det har det aldri stått.

- Det var en periode i mitt liv, som sammen med alt det andre har vært med på å forme meg og jeg tror vel ikke resultatet har blitt så halvgærent. Og det kan jeg leve med.

Les første del av intervjuet her.

Jan Rohde – med røtter fra USA – var blant de aller første som snappet opp den nye stilen. Han startet The Cool Cats så tidlig som i 1958.

Svein Erik Børja – kjent TV-produsent med hovedansvar for barne- og ungdomsprogrammer i NRK – kom også tidlig med i en gruppe som kalte seg The Blue Stars.

The Red Hot Rock’n Roll Friends var en annen gruppe. De fleste øvde i kalde kjellerrom og lagerlokaler, der de voksne slapp å bli plaget av ”den forferdelige dunkingen”. Utstyr var det så som så med, og instrumenter som vi kjenner fra dagens rockeband, var en sjeldenhet. Det er typisk for de første gruppene at de benyttet seg av vaskebrett og bøljebass (!). Svein Erik Børja spilte forresten trekkspill og piano i sitt rockeband. Ellers ble det benyttet saksofoner for å sette litt fart på de rå rytmene.

Jeg fulgte mange av disse amatørgruppene på nært hold og oppmuntret dem så godt jeg kunne. Jan Rohde ble således en av mine musikervenner. Jeg lot aldri en anledning gå fra meg til å skrive om ham i ”Sværta” eller Det Nye. Og smart som han var, passet han på sin egen-PR og sendte meg postkort og hilsener fra sine mange opptredener og turneer i inn- og utland. Da han en gang hadde vært i Øst-Tyskland, kom han hjem til meg med en pappeske full av kostbare hvitvinsglass. Av prinsipp tok jeg aldri i mot ”bestikkelser” og det sa jeg også til ham. Men da ble Jan ergerlig og sa at dette var en gave fra en venn til en annen og truet med å knuse de vakre håndslepne glassene, om jeg ikke aksepterte gaven – forøvrig en del av hans honorar fra østtyskerne, siden han ikke fikk med seg noen penger ut av landet. Så glassene står der i barskapet den dag i dag og minner om en artig venn og en fin artist.

Det gikk ikke lang tid før dyktige forretningsfolk skjønte at det lå penger i de unges nye musikkstil. Reklamemannen Hans Christensen og malermester Eivind H. Solberg (senere musiker og impresario) satset på forskjellige rockearrangementer fra 1958 til midten av 60-tallet. De traff hverandre i Norsk A/S Philips, der Christensen jobbet med reklame og hvor Eivind kom på besøk for å samle annonser til Big Chief-bladet Jazz Society”. De ble etter hvert gode venner og bestemte seg for å etablere et impresariobyrå som fikk navnet Inter-Scala. Først ble det en del miniturneer med vanlige revyartister og popsangere, men så slo de til og leide Bygdø Sjøbad av Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU). Tanken var å få til store nordiske rockestevner, men først måtte det avvikles lokale mesterskap i Oslo og andre byer, samt et NM i rock, før det kunne komme på tale med noe nordisk mesterskap.

Det første store arrangementet til Hans Christensen og Eivind Solberg fant sted 17. mai 1958. Familien stekte kjøttkaker, kokte pølser og solgte mineralvann til ungdommen, mens de to unge impresarioene trakk i trådene bak kulissene. Det kostet tre kroner å komme inn – skammelig dyrt den gang, men hva betalte man ikke for å høre sine helter som Per ”Elvis” Granberg, Little Sofus (Jan Erik Heyerdahl Hoff), Rocke-Pelle (Per Hartvig), Frankie Boy (Frank Gulbrandsen), Smiling Tommy (Odd Gisløy), Jan Rohde, Barry Matheson (senere kjent impresario), Lucky Boy (Svein Finjarn – senere The Beatnicks), og grupper som Rockin’ Jailers, Rockin’ Sinners og hva de nå het alle sammen.

Bygds Sjøbad var en etterlevning fra de gamle revy- og friluftsscener i Christiania, slik som Kongshavn Bad, Fredriksborg Sommerteater og Nordstrands Bad.

Som gutt hendte det jeg var med mine foreldre til det idylliske sommerteateret i den lune viken mot Killingen og Kaffeskjær, nær Bestumkilen. Det pleide alltid vanke en iskrem eller to, eller en sprudlende sitronbrus. Og de voksne drakk en iskald pils eller et glass portvin. Det var før avholdsfolket overtok etablissementet. Vi satt ved små bord som omkranset scenen og det store dansegulvet under åpen himmel, et slags amfiteater der alle kunne se hva som foregikk på scenen. I guttedagene var det opptredener av revykunstnere og schlagersangerinner, ikke etter min smak akkurat da, men hva led man ikke for en iskrem
eller en flaske brus?

Like bak friluftsscenen lå selve Badet. Det var der jeg lærte å svømme, i likhet med Eivind Solberg og andre av mine venner. Vi balanserte på noen smale bryggeplanker ut mot selve badehuset et stykke ute i vannet. Der kledte vi av oss før vi bega oss ut i De vilde vover. Det vil si: vi ble vel nærmest kastet ut i vannet av den myndige svømmelærer’n. Og så var det bare å praktisere de svømmetakene vi hadde tørrtrenet på land.

For å komme til Bygdøy tok vi trikken til Skøyen og spaserte den støvete veien langs Kongens jorder ut mot Sjøbadet. I rockeperioden tok vi som regel ekstrabussene som ble satt opp når det var store mesterskap der ute. Bussene kjørte helt til inngangsporten og ventet på oss til alt var over.

Jeg svirret rundt og var liksom ”en av gutta” og deltok som jurymedlem (godt å ha en dommer man kjente), altmuligmann (bak kulissene) og ikke minst ”pressekontakten” som ordnet med stoff i aviser og ukebla’er. Man har som kjent alltid sørget for å være i fokus.

Randi Hultin – som var der ofte for Filmjournalen og NÅ – kalte arrangementene for ”Rockegalskap” og lignende, men hun måtte medgi at Roald Stensby var flott å se på, og Little Sofus flink til å synge – tatt i betraktning at han bare var tretten år gammel.

Etter utallige rockestevner, dansekonkurranser og annen moro på Sjøbadet, var tiden inne for det aller første Nordisk mesterskap i rock ‘n’ roll. Christensen og Solberg inviterte interesserte rockeartister fra hele Norden til å delta på Jordal Amfi 20. august 1958. Det ble annonsert i Dagens Nyheter i Stockholm, Berlingske Tidende i København og i finske og norske aviser. Etter nøye overveielse stilte arrangørene med en del sterke kort: Little Gerhard (Karl Gerhard Lundkvist) og Boris Lindqvist fra Sverige, James Rasmussen og Peter Abrams fra Danmark (sistnevnte meldte avbud i siste øyeblikk), samt Rocke-Pelle (Per Hartvig) Smiling Tommy (Odd Gisløy) og Per ”Elvis” Granberg fra Norge.

Juryen besto av journalist Leif Matteson fra Fick-Journalen og kapellmester Gote Wilhelmson (innspillingssjef i et plateselskap) fra Sverige, journalist Erik H. Larsen, Berlingske Tidende og kapellmester Bruno Larsen, København, samt journalist Randi Hultin, Billedbladet NÅ og kapellmester Egil Monn-Iversen. Nicolai Wergeland fra NGU var programleder.

Det ble tidlig klart at Little Gerhard var storfavoritten. Han hadde allerede blitt utropt til svensk rockekonge og stilte med et stort følge med manager, pressefolk og heiagjeng. Rockestjernen inviterte til pressekonferanse og var litt av en verdensmann, syntes vi.

Det var stor forventning til dette nordiske mesterskapet som var hausset opp av arrangørene
gjennom avisannonser, plakater og allslags forhåndsreklame. Plakater på trikkene var også noe helt nytt for et pop-arrangement den gang. Men så kom det da også tolv tusen til Jordal!

De sto som sild i tønne og ventet på det helt store, nemlig at deres favoritt Per ”Elvis” Granberg skulle vinne, for det var jo helt opplagt, mente tilskuerne. Han hørte til de mest rutinerte hva hoftevrikk og fotarbeide angikk.

Dommerne satt bak hvert sitt bord godt fra hverandre ute på selve ishockeybanen, og bak dem var det plassert trebenker for oss pressefolk og spesielt innbudte. Samtlige artister skulle opptre med tre melodier. ”Wear My Rings Around Your Neck” var obligatorisk.

Per ”Elvis” stilte med klakkørgjeng og et utmerket orkester som kalte seg Rockin’ Sinners.

James Rasmussen and his James-Men meldte seg på i siste øyeblikk. De klarte å få opp stemningen blant publikum. Sang fresk rock, hoppet og danset og gikk ned i knestående, til folkets store jubel.

Rocke-Pelle og Smiling Tommy gjorde også en skikkelig jobb. Det samme var tilfellet med Boris fra Sverige, men Little Gerhard var og ble den suverene vinner blant oss fremmøtte pressefolk og juryens medlemmer. Svenskene og Egil Monn-Iversen stemte på Little Gerhard, mens danskene holdt på Rocke-Pelle og Randi Hultin gav sin stemme til rutinerte James fra Danmark.

Da resultatet ble forkynt, ble det dødsstille på tribunene, og så braket levenet løs. Det haglet med colaflasker og alt man hadde for hånden. Juryen og vi pressefolk flyktet i vill panikk bak scenen. Det var om å gjøre å redde livet. Egil Monn-Iversen stilte med armen i gips, så han var lite lysten på å få brukket den andre også. Han var den aller første som løp ut fra arenaen mens flaskeskårene singlet rundt ham. Monn-Iversen var å betrakte som en landsforræder: ”Tenk å stemme på Little Gerhard i stedet for Per ”Elvis”!”

”Ned med dommerne – ned med dommerne” ble det skreket fra de ville tenåringene. Det var derfor en utakknemlig oppgave for Little Gerhard å forsøke seg med et ekstranummer. Alle hylte ”Opp med Granberg”. Det var han de ville ha på scenen, men slik gikk det altså ikke.

Etter vinneren kom Rocke-Pelle på andre, James Rasmussen på tredje og Per ”Elvis” på fjerdeplass, så det var ikke det minste rart at publikum gikk fullstendig amok når ingen I juryen brydde seg om den opplagte publikumsfavoritten.

Aftenpostens fryktede journalist Vera Reff (Veronica) hadde i aftenutgaven dagen etter en fargerik og artig beskrivelse av det som skjedde på Jordal. Reportasjen gir et godt bilde av hendingene omkring Norges første store rockestevne:

”Foreldre tør ikke nekte englebarna sine noe, for det kan føre til komplekser og hemninger og oppmuntre til løgn og fanteri, men ville ikke syv år være en passende aldersgrense for deltagelse I rocke-utskeielser? Det viktigste for en rocketilhenger er å være barsk. Det gjelder å være så barsk som mulig. Stramme bukser, motorsykler, tyggegummi og rockesveis. Mens rockebrudene glir rundt i stramme sexy hylstre som er det minst flatterende på jenter i den alderen. Og alt det er Elvis Presley sin skyld. Alt det kan vi takke Elvis Presley for.

Det er synd ikke avisspaltene kan formidle lyd. For da ville leserne ha fornemmet mitt inntrykk fra konserten, unnskyld: kampen. Det var som om en atomsprengladning kom inn i hvert øre og eksploderte i bakhodet, slik at millioner små smertestråler snurret rundt og rundt og rundt. Vi ble møtt på Jordal Amfi av et øredøvende dyrisk brøl, absolutt hemningsløst. Ville stammer kan ikke hyle villere. Dette var altså en halv time før kampen begynte, men hyl og skrik og skrål og piping er jo den mest primitive form for fornøyelser. Det var et enstemmig kannibalsk brøl fra først til sist. Hvis det er sånn det skal foregå i ungdomslokalet til Nicolai Wergeland, er det bare å håpe at han aldri får kommunal støtte til å komme noen vei med sine planer. Ellers stod NGU i spissen for tevlingen. Kanskje det var for å vise at ungdom godt kan oppføre seg som ville selv om de ikke drikker. Men brutto måtte vel kvelden ha innbrakt ca. 50 000 blanke kroner”, mente Veronica og fortsatte:

”Rock er en slags musikalsk striptease, hvis man i det hele tatt kan bruke ordet musikalsk i forbindelsen. Rock er en slags musikalsk exibisjonisme. De mest smakløse ting fikk mest applaus, hviket viser at rock appellerer bevisst til ungdommens pubertetslengsler.

Nicolai Wergeland var konferansier. Han kom frem krumbøyet, barsk og smilende med rødvest. Ungdommens ideal!

Little Gerhard presenterte seg først, med en obligatorisk sang og to frie. Hans Rockin’ Men hadde gul G på rød trøye, rene ishockeylaget. Da Little Gerhard sa Hej, var det godt det ikke var tak over Jordal Amfi,for det hadde blåst vekk. Little Gerhard var jo ennu ikke blitt konge og således fremdeles populær. Vi kunne ikke høre hva han sang, for alle skrek og pep og bar seg. På grunn av den merkelige tekstuttalen var det også umulig å oppfatte tittelen på sangene.

Den første sykebåre ble båret inn 15 minutter efter start, men det hørte kanskje med til showet. Rocke-Pelle var nestemann på banen. Han hadde helproffe musikere bak seg. Pelle hadde god mikrofonteknikk så vi kunne av og til høre hva han sang. Rocke-Pelle sang med knebøy og publikum stønnet av fryd, mens de tygget og klappet i takt. Rocke-stjerner er veke, spinkle, bleke typer. De hisser seg opp i fullstendig ekstase, og tar imot ovasjonene med et sykt smil. De synger med knærne og hoftene. De står bredbent og buksestramme og vrikker og vrir seg, til pipeakkompagnement fra publikum,” skrev Veronica, og fortsatte:

”James hadde gul bluse med danskeflagget på brystet og brodert gitar nedover begge buksebena. Men pen gutt ellers. James lå flat. Han sparket bakut og forut. ”- En glad kille med charme”, sa Expressen. Pianisten stod oppe på stolen, han krøp under pianoet, og hele Jordal kokte da James bøyde seg bakover i bro. James stod på ett ben, han stod på kne, han tok spagaten på tvers, og efter mitt skjønn var han den beste sangeren,” påsto Veronica og la til:

”Rocke-publikum klapper på det første og tredje taktslaget. De eier ikke rytmesans for to øre. Så kom Per ”Elvis” Granberg i rød skjorte og svarte bukser, og Elvis scoret på benstillingen. Jeg tror det var hans hoftearbeide som gjorde det, men Elvis ble publikumsfavoritten. Mens bassen gjorde hva han kunne for å rive løs strengene, fortsatte Elvis ufortrødent sin sang som ingen hørte. Hva de synger spiller ingen rolle, hovedsaken er at de rocker. Det måtte vel sies å være suksess for Granberg. Han sang nesten ikke en tone,” påsto Aftenpostens medarbeider, og la til at Boris hadde blond rocke-lokk. Boris og Little Gerhard “matches” av samme manager, som sørger for at hans guder setter pengene i banken.

”Wergeland truet med omkamp, men så ombestemte dommerne seg igjen og Little Gerhard bli kåret til ”Rocke-konge” i Norden. Da gikk det meget unge publikum helt amok. Og selv for et ikke-rocke-øre var det en urettferdig dom, men det blir gjerne vanestemming når det er ”verdensberømte” navn med i bildet. Det må være trist å være ”konge” når 12 000 underslåtter står ferdig til å lynsje en, og ”kongen” stod nesten og gråt da han tok imot sine trofeer. Det er ikke noe moro å vinne når man har publikum imot seg. Egil Monn-Iversen som var medlem av det internasjonale dommerkollegiet, ble smuglet ut under politieskorte, da han var redd for å brekke armen igjen. Småjenter og smågutter ble trampet ned da hele Jordal Amfi reiste seg og stormet mot scenen som en eneste kompakt masse, mens de pælmet tyggegummi og papirkuler på ”kongen” Brannvesenets vannslange lå fullt ferdig fylt for å kjøle gemyttene, men da rykket politiet inn med forsterkninger så det var altså ikke nødvendig,” konkluderte Aftenpostens Veronica.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (1990) og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.