Det ble laget mye bra norsk musikk i 1963, både innen pop, schlägere og gitarrock. Men ingen av disse platene beskriver 1963 like godt som Arne Nordheims Epitaffio for magnetbånd og orkester, fra nettopp 1963. Stykket er alt annet enn koselig å høre på, men så kommer det også fra tider som var kaotiske og fæle, fra året da USA, John F. Kennedy ble skutt, og USA ble frarøvet sin uskyld.

1963 var midt i en brytningsperiode som lå i mellom de idylliske og familievennlige femitåra, og det utfrika sene sekstitallet. Året før døde verdens største kvinnelige filmstjerne, Marilyn Monroe av en pilleoverdose, og vestlig underholdningsindustri fikk sitt første profilerte offer. Samme år stilte Andy Warhol ut sine første serieproduserte silketrykk av, nettopp, Marilyn Monroe og suppebokser. Og med det ødela han for alltid modernistisk kunst, som fram til da hadde hatt som mål å lage mer og mer kompliserte bilder og skulpturer.

Videre var nyhetsmedia i 1963 preget av borgerrettighetskamp i USA, og også i andre verdensdeler var det urolig. I en mengde tidligere kolonier styrt av vesteuropeiske land var det frigjøringsbevegelser, i perioden 1961-65 mistet England alene kontrollen i over tjue tidligere kolonier rundt i verden.

Atomvåpen og puling

Internasjonalt var det en nedkjøling i en allerede kald krig, Sovjetunionen sjokkerte verden med å sende det første mennesket i bane rundt jorden i 1961, og i 1962 førte Cubakrisen verden nærmere en toparts atomkrig, enn noen sinne, og hele verden holdt pusten og ventet på det store smellet som aldri kom. I Norge måtte Gerhardsen gå av i 1963, etter Kings Bay saken. Vi fikk den første borgerlige regjeringen siden trettitallet, og den tilsynelatende ustoppelige fremgangen til sosialdemokratiet fikk en alvorlig knekk.

Samtidig fikk kvinner tilgang på p-piller i en rekke land. Og med den ble sex ble skilt fra forplantning, kvinnen kunne bestemme selv, og den seksuelle revolusjonen, og den moderne kvinnekampen var i gang.

Som en konsekvens av samfunnets enorme forandring, og utfordringen en friere seksualitet og oppbrudd av tradisjoner satte verdens største religiøse samfunn, den tilstivnede katolske kirken, i gang det annet Vatikankonsil i 1962, som snudde opp ned på kirken en gang for alle, og midt i prosessen døde paven. Og i Norge fikk vi vår første kvinneprest i 1961, på tross av at to tredeler av bispekollegiet satte seg mot.

Redsel og paranoia

1963 var kort fortalt et år med ekstrem usikkerhet, redsel og paranoia, et år da gamle sannheter forvitret og nye enda ikke var på plass. Der verden bare fem år før virket trygg og stabil, med garanterte fremskritt, utvikling og fremgang, innpakket i ferniss av tradisjonelle verdier var verden i 1963 en helt annen. Over alt raknet det.

Men om en hører på norsk pop fra 1963, så gjenspeilte ikke denne tidsånden. VG-lista dette året var toppet av bandet med besynderlige navnet Olkabilamo, bedre kjent som Salhuskvintetten, med låta Singel og sand. Nedover lista finner vi låttitler “Gi meg en cowboy til mann” og “Jeg vil ha en blå ballong” og “Blame It on the Bossa Nova”. Heller ikke i den norske finalen i Melodi Grand Prix var det særlig spor av uhygge, der finalistene hadde titler som “Vi slentret langs en vårlig sti” og “Drømmekjolen”.

I den norske rockeundergrunnen spilte piggtrådorkestrene inn hardere materie, som må ha revet ut store biter av øregangene til forskrekkede foreldre. Men, og det er et stor men: Låtutvalget var til stor del eldre, koselige ting, jeg skal komme med noen eksempler, alle fra 1963: The Beatnicks spilte inn “Istanbul” (egentlig The Four Lads “Istanbul (Not Constantinople)”) som da var en ti år gammel klassiker, og et kjent plagiat på Irving Berlins “Puttin’ on the Ritz” fra 1929. The Vanguards ga ut “Eg ser deg utfor gluggjen” som vel neppe trenger noen nærmere presentasjon. Og The Beatnicks versjon av “Sabre Dance” fra Katsjakturians ballett Gayane fra 1942 kan heller ikke akkurat sies å portrettere paranoia og angst.

Men dette var ikke bare i Norge at populærmusikken ikke kan sies å portrettere tidsånden. Om en ser på de fem øverste på Billboard Hot 100 det året, er det bare Skeeter Davis’s “End of the World” som varsler undergangsstemning. Men ved nærmere lytting så handler heler ikke denne låta om voldelig destruksjon gjort av atomvåpen eller samfunnets moralske sammenbrudd, den var bare nok en låt om kjærlighetssorg.

Men om vi derimot tar turen over til England, så ser vi noe interessant. For på listen over den mest solgte singelen der det året var det ett band som toppet til sammen 18 av årets uker: The Beatles. Nå var det ikke dommedagsstemning over titler som “She Loves You” og “I Want to Hold Your Hand” heller, men lyden var annerledes enn tidligere. Selv om de første låtene ble spilt inn i en fei, så ligger det magi og venter. Og magien ligger i sounden, lydbildet.

Sound kan sies å være det som preger hele låta, som ikke er melodien, instrumenteringen eller det rytmiske. Sound er det som gjør at om en gjør et utsnitt omtrent hvor som helst i låta, ett sekund eller to, så er det noe som gjør at en umiddelbart kjenner igjen en innspilling fra Sun Studios fra 1955, eller en produksjon foretatt av Giorgio Moroder i 1978, eller Timbaland i 2004.

Med The Beatles sine studioproduksjoner kom en bevissthet på hvordan lydbildet kan brukes for å forme låta på en måte som underbygger låtas tekst, tema eller melodi. George Martin, som hadde bakgrunn som produsent for klassisk musikk og plater med komikere, ble en mester til å forme lydbildet. Men dette kom to år senere, fra Rubber Soul og kulminerte to år senere med Sgt. Pepper. I 1963 var fremdeles The Beatles et band med helhetlig lydbilde fra start til slutt. Fokus på sound var på denne tiden den samtidige kunstmusikken, såkalt samtidsmusikks, jobb.

Trekkspillets historie går tilbake til 1820-tallet. På slutten på 1830-tallet hører vi om de første  trekkspillene som kommer til Kristiania og Norge, og på 1860- og 1870-tallet begynte trekkspillet å bli et kjent instrument rundt omkring i Norge. På denne tiden ble det også tatt i bruk innen dansemusikken.

De fremste pionerene på dette instrumentet i Norge var Carl Mathisen fra Holmsbu (1870-1933), Gerhard Gulbrandsen fra Svelvik (1858-1927) og Jens Larsen fra Stavanger (1856-1925). Da grammofonindustrien kom i gang i Norge med plateinnspillinger i 1904 førte det til at trekkspillerne nådde et mye større publikum, og trekkspillet skulle bli det viktigste instrumentet i utbredelsen av populærmusikken i Norge i årene som fulgte. Fram til 1925 gjorde nærmere 50 norske trekkspillere grammofoninnspillinger, og trekkspillerne ble den tidens mest kjente populærmusikkartister. Det gjaldt de tre nevnte i tillegg til neste generasjons trekkspillartister som Gotthard Erichsen (1882-1964), Henry Erichsen (1895-1977), Hans Erichsen (1890-1973), Hartvig Kristoffersen (1894-1976), Christian Liebak (1892-1980), Johan Elsmo (1890-1971), Alf Hansen (1899-1970) og Ottar Akre (1896-1992).

I tiden fram til 1927 ble innspillingene foretatt akustisk. Mikrofonen kom først i 1927, og det at innspillingen skulle foretas foran en trakt gjorde det vanskelig å få fram et tilfredsstillende lydbilde hvis mange var med. Innspillinger med orkester var derfor problematisk, og plateselskapene eksperimenterte for å få den beste gjengivelsen. Med en trekkspiller eller to foran trakten ble det enklere. Svært mange innspillinger ble derfor foretatt med de kjente trekkspillerne, og folk likte å høre kjente melodier som Norsk Bondvals, Lokker’n og Kristianiavalsen.

Det er flere grunner til at trekkspillet var så populært på denne tiden. Trekkspillerne ble brukt som kinomusikere, og konkurransen om å være den beste trekkspilleren førte til at det ble arrangert en rekke konkurranser som kåret de beste utøverne.

Dansesaler og lokaler på bygda fylles med trekkspillmusikk, trekkspillkonserter arrangeres rundt om i landet, og restauranter i hovedstaden kappes om å ha de mest populære trekkspillerne. I tiden rundt 1910 kom italienske trekkspillere til Norge. De var velkledd med nasjonaldrakter, bredbremmede hatter og skulderpaljetter. I Norge ble de beundret for sine profesjonelle opptredener, sitt vakre utseende og sine elegante og dyre trekkspill. Kristiania-trekkspilleren Gotthard Erichsen tok etter, og med elegante kostymer og et flott utseende steg populariteten hans til de store høyder. At han var blant de aller dyktigste på sitt instrument dempet ikke akkurat populariteten. Trolig var han en av landets mest populære musikere.

Trekkspillets popularitet i Norge førte også til turneer og reiser til utlandet. Sverige ble naturligvis mye besøkt, men trekkspillerne reiste også til andre land i Europa og naturligvis på denne tiden også Amerika. At norske trekkspillere dro til Amerika førte til at de fikk impulser fra musikere som spilte rag-time og jazzinspirert musikk. Dette tok de norske trekkspillerne med seg til Norge.  Jazzen spede begynnelse her i landet er derfor inspirert av trekkspillernes besøk i Amerika. Trekkspillere som Henry Erichsen, Christian Liebak, Harvig Kristoffersen og Alf Hansen gjør alle en rekke rag-time- inspirerte innspillinger i tiden 1915-1925. Det gir også spennende innspill til den norske populærmusikken.

Det er derfor all grunn til å konkludere med at norsk trekkspillmusikk i tiden fram til midten av 1920-tallet utgjør en viktig del av norsk populærmusikkhistorie.

Foto: Trekkspill: Wikipedia Commons, Ottar Akre: utsnitt fra biografien “Musikeren – Pedagogen – Legenden – Ottar E. Akre” (Østbye/Grundstad, 1990)

Kilder:
Vidar Vanberg: Norsk trekkspillhistorie. Upublisert manus.
Vidar Vanberg: Norges første trekkspillkonge – Carl Mathisen. Oslo 1990.
Bladet Rytme. Flere numre 1942-45.

1-2-6 var nær ved å overta pop-tronen til The Pussycats i siste halvdel av 60-tallet. Pussycats-bassist Sverre Kjelsberg innrømmet i Per Kristian Olsens biografi fra 1998 at det var ”en skikkelig nedtur” å høre ”Graveyard Paradise”, som han omtalte som ”et sjokk som tok tiden på pulsen”.

”Graveyard Paradise” var skrevet av Asbjørn ”Asa” Krogtoft, som sang og spilte sologitar i bandet. Låten var åpenbart Dylan-inspirert, bød på en drivende melodi og en sjeldent litterær tekst, og har senere ofte blitt hyllet som et mesterverk i norsk musikk fra 60-tallet.

Bandet fulgte da også opp med flere gode singler, men uten helt å gjenta suksessen. 1-2-6 kom fra Bodø, og startet opp som The Blue Flames i 1965. Den opprinnelige besetningen var Asa Krogtoft, Gunnar Marken (gitar), Oddvar Hansen (bass) og Hans Erik Steffensen (trommer). Bandet kalte seg deretter The Fighters, og byttet da Steffensen ut med Roger Saksenvik.

Senere falt også navnet 1-2-6 på plass. 1-2-6 vant en talentkonkurranse under Polarsirkelfestivalen i 1966, der førstepremien var en plateinnspilling for RCA. Resultatet ble ”Veto” / ”Little You”, som sommeren 1967 ble fulgt opp av nettopp ”Graveyard Paradise”. Den nådde 3. plass på VG-lista, og lå inne i 15 uker.

Oppfølgeren ”Who’s Been Sleeping In My Bed?” gjorde det ikke like bra, men ”Elisabeth” lå fem uker på salgslistene i 1967 og 1968, med en 10. plass som beste plassering. Også tittelkuttet fra ”Curtains Falling” ble gitt ut på single – som deres fjerde på et snaut år. Da LPen ”Curtains Falling” kom rett over nyåret i 1968, var det alt slutt for 1-2-6. Asa ønsket å ta musikken i en mer eksperimentell retning, og gikk videre til Taboo, som markerte seg med to singler samme år.

Sonet ga i 1995 ut den doble samleplaten ”One Two Six”, som inneholder bandets komplette innspillinger, samt de fire sangene til Taboo – og Asas solo-single ”Kvinne i sort” fra 1967.

Det er høstdag i 1913. Carl Mathisen ser ut over endeløse vidder på prærien i Nord-Dakota. Nå er det slutt, og beslutningen er endelig. Ikke en dag mer. Et slit som farmer fra 1905 til 1913, med høststormer, vinterkulde og ensomhet er over. Neste stopp er Ray, den lille præriebyen, der det venter en tilværelse som forretningsmann og filmansvarlig på den lokale kinoen. Samtidig en mer aktiv tilværelse som musiker, dvs. som enmannsorkester.

Hvem var han, trekkspilleren som ble en av Nordens fremste, og som komponerte en vals som spilles den dag i dag? Ingen hvem som helst, selv om han ble glemt og først dratt fram i lyset igjen nesten 100 år etter at han emigrerte til Amerika.

Trekkspilleren Carl Mathisen var født i Holmsbu i Hurum 25. september 1870. Allerede i 1890-årene var han kjent over store deler av Norge, og må regnes som 1800-tallets trekkspillambassadør her hjemme, sammen med Jens Larsen fra Stavanger og Gerhard Gulbrandsen fra Svelvik. Mathisen spilte på to- og treraders dur­spill med seks til åtte basser. Sammen med fetteren Edvard Hansen turnerte han rundt i landet, og opptrådte bl.a. for Kong Oscar 2. og for det danske kongehus.

Hovedstadspressen skriver følgende etter en konsert i Folketheateret i Kristiania:

”Trækspil-Virtuoserne Brødrene Mathisen her fra Byen havde til Sin Forestilling igaaraftes overfyldt hus; Billettsalget maatte sogar indstilles før Forestillingens Begyndelse. De to Brødre visste ogsaa tilfulde, hvad Trækspillene kan bruges til ved sit taktfulde og samstemmige Spil, og der maatte i Aftenens Løb gives en Masse dacapo Nummere”.

Carl og Edvard, som kalte seg ”Brødrene Mathisen” selv om de var fettere, dro også på Amerikaturnè før århundreskiftet, en turnè som skulle inspirere Carl til å emigrere noen år senere.

Da den første grammofoninnspillingen i Norge fant sted i desember 1904 var Carl Mathisen på plass. Han spilte inn sine egne komposisjoner ”Norsk bondevals”, ”Norsk rheinlender” og ”Tag den med ro”, i tillegg til å akkompagnere revysangeren og komikeren Adolf Østbye, bl.a. på en av norsk grammofonhistories mest solgte plater på første del av 1900-tallet: ”Bal i Hallingdal”. Mest kjent er hans komposisjon “Norsk Bondevals”. Valsen spilles den dag i dag, nå mest kjent i Norge som ”Mattis-valsen” og i Sverige som ”Norska valsen”.

Rundt århundreskiftet ble han populær overalt hvor han kom, særlig da han opptrådte sammen med Adolf Østbye som imi­terte samtaler og stemninger mens Mathisen spilte. I Kristiania opptrådte han bl.a på Nordre Samfund, der han ifølge forfatteren Rudolf Muus også gjorde seg gjeldende som sanger og skuespiller. Muus forteller at han ”hurtig visste at finde sig til rette på Nordre. Han hadde et heldigt sceneydre og en vakker sangstemme og spillet med en sand følelse.”

Etter at Carl Mathisen hadde vært et år på Nordre Samfund på Sagene, dro han til Amerika for å fortsette som musiker der borte. Han bosatte seg ca. en mil sydøst for Ray, Nord-Dakota i

1905, i det samme området hvor broren Ingolf allerede var etablert. I 1906 kom familien etter. Mathisen tjente til livets opphold som farmer, spilte lokalt til dans, og var stadig ute på turnéer. Beslutningen om å slutte som farmer og flytte inn til Ray var sikkert en god avgjørelse.

Carl Mathisen besøkte aldri Norge igjen, men holdt god kontakt med fetteren Edvard. I et brev til fetteren tidlig på 1920-tallet skriver han:

Gode ven Edvard
Dette er jerne min dag: Jei staar op 9-a10. Gjør en hel del skrivninger og adverticing for Bijou
Skriver orders. Efter midag tar jei jerne en middagslur. Leser aviser om eftermidagen. Efter midagen er det lit av vert at se efter og ta vare paa. Kl. 7 ½ gaar jei over til Bijou og selger Biletter. Saa er jei der til kl 10 ½. Efterpaa går jei jerne op til Hotelet og spiler Whist eller taler om verdens begivenheder.
Din gamle ven Carl

Carl Mathisen kalte seg Skandinaviens beste virtuos på trekkspill, og etter eget utsagn hadde han turnert verden rundt uten å møte sin likemann. I dag er det et Carl Mathisen-museum i Ray. Trekkspilltalentet ble ført videre til Mathisens barnebarn Leona Hansen, som lever i nærheten av Ray i dag. Nå planlegges det en Carl Mathisen-festival Ray, mer enn 100 år etter han forlot Norge som den ledende trekkspilleren i Skandinavia.

Foto: Postkort fra Ray, North Dakota.

Kilder:
Vidar Vanberg: Norsk trekkspillhistorie. Upublisert manus.
Vidar Vanberg: Norges første trekkspillkonge – Carl Mathisen. Oslo 1990.
Bladet Rytme. Flere numre 1942-45.

Aunt Mary er et norsk rockeband fra Fredrikstad, som startet høsten 1968. Bandet besto av Bjørn “Krisa” Christiansen (gitar, vokal), Jan Groth (orgel, vokal), Svein Gundersen (bass, vokal), Per Ivar Fure (fløyte, munnspill og saksofon) og Ivan Lauristen (trommer).

Bandet gikk en kort periode under navnet Progress, og debuterte på Casino i Drammen 17. mai 1969. Medlemmene i Aunt Mary var alle erfarne musikere fra Østfoldsområdet: Fure kom fra Green Onions, Christiansen og Gundersen hadde begge spilt i The Dedications, mens Lauritsen og Groth hadde vært i Dr. Henderson’s Blues Caravan. Groth hadde også spilt inn plater med Jan Groth & The Voodoos, og gjort en single for Manu med husbandet The Lunicks. Han hadde dessuten opparbeidet seg gode kontakter i Frankrike, noe som nøret opp under bandets internasjonale ambisjoner. Lauritsen ble snart erstattet av Ketil Stensvik, som hadde spilt i Group 66.

Aunt Mary skaffet seg en base i Danmark, flyttet fokuset fra blues til progressiv hardrock, og ga ut sitt første album der på det internasjonale platemerket Polydor i 1970. Albumet ble ellers utgitt i Vest-Tyskland, Spania og Canada. Tidlig i karrieren hadde Aunt Mary også engasjementer i Vest-Tyskland og Israel. I 1971 fikk bandet en stor hit med singelen ”Jimi, Janis and Brian”, som må regnes som en av norsk rocks absolutte klassikere. De var også populære scene-artister, og spilte bl.a. oppvarming for britiske størrelser som Jethro Tull og Deep Purple i henholdsvis Odense og København. Andre jobber i Danmark var med bl.a. Rory Gallagher, Ten Years After og Muddy Waters. NRK gjorde aldri opptak med Aunt Mary, men de kan sees i åpningssekvensen til “Ragnarock”-filmen fra 1973, der de gjør låten ”G-Flat Road”.

Jan Groth forsvant ellers ut i 1972, etter at Aunt Mary hadde spilt inn singelen ”Rosalind”/ ”In the Hall of the Mountain King” for Philips. Bandet tok da inn Bengt Jenssen på keyboards. Han deltok på albumet “Loaded” i 1972, samt oppfølger-LPen “Janus” året etter.

Bandet ble endelig oppløst i 1973, men hadde etterlatt seg nok materiale til å fylle to ”Best of”-samlinger. Både ”Loaded” og ”Janus” kom seg inn på Topp Ti på VG-lista. Aunt Mary var en av flere norske rockegrupper som bevisst søkte utenfor landets grenser på starten av 1970-tallet. ”Jimi, Janis and Brian”, som for øvrig var en omskriving av Marvin Gayes ”Abraham, Martin And John”, solgte betydelig i både Danmark og Frankrike. Singelen skulle også utgis i England, noe som dessverre måtte avlyses da BBC bannlyste låten pga. det de (feilaktig) oppfattet som liberale holdninger til narkotika.

Aunt Mary har ellers vært gjenforent en rekke ganger, og har stilt på norske scener til langt ut på 2000-tallet. Mange av medlemmene har dessuten satt tydelige spor etter seg i den senere pop- og rock-historien hjemme. De originale LP-platene er senere blitt gjort tilgjengelig på CD av Panorama Records på Nesodden. Debutalbumet ble ellers nyutgitt under tittelen ”Whispering Farewell” av Karussell i 1974. ”The Things We Stood For” er en god og nyttig samleplate, som gir en fin oversikt over innspillingene fra 1970 til 1973.