Året er 1908. En dag på ettersommeren i Storgata i Kristiania. Mange hadde samlet seg foran vinduet til musikkhandler William Johnsen (senere Wiliam Farre). Folk sto som sild i tønne foran vinduet. Hva var det som skjedde? Det var umulig å komme inntil for å se.

Så kom det opp en lapp i vinduet: Alle billetter til Konkurrancen er udsolgt! Folk trakk seg nølende tilbake. Etter hvert kunne alle se plakaten:

Stor Trækspilkonkurrance

I Folkets Hus Store Sal
Førstk. Søndag Kl. 8 præcis
Der konkureres i 3 klasser – Store Præmier!
Stor Deltagelse! Sølvpokaler og Medallier!!!
Dommere: musikkhandler William Johnsen og Brigademusiker Gundersen
Utenfor Konkurranse Gæsteoptræden af den italienske Trækspilprofessionist
Sebastian di Zasso
Som spiller og synger i Italiensk Nationaldragt
Non plus ultra!!

Kvelden er der. Det er stuvende fult overalt. Sal og galleri summer og dirrer av spenning. Arrangøren William Beck viser seg. Det hele er i gang…

Så kommer han. Jakke og knebukser av sort vadmel, på hodet en bredbremmet sort filthatt med en lang grønn fjær i. Nedover hattebremmen dingler en sløyfe av gule og røde bånd. Sandalene av dyrehud holdes fast av røde og grønne bånd surret utenpå de hvite strømpene. Liten som han var virket han nesten som en dekorativ dukkemann. Sebastian di Zasso hadde entret scenen, og heltetenoren dro til med ”Santa Lucia”, mens han samtidig trakterte belgen med en artistisk svung. Så var det da også et 3 raders durspill med 36 basser – fra Paolo Rogledi Stradella…

Slik var settingen ved den første store trekkspillkonkurransen i Norge. På rekke og rad etter di Zasso fulgte de konkurrerende norske trekkspillerne: Gotthard Erichsen, broren Henry Erichsen, sukkertøybaker Peder Pedersen og bruskjører Robert Thoresen. Selv om Gottthard la hele sin sjel i belgføringen, strakk på halsen og nikket med hodet i takt med musikken, ble det bare 3. plass. Peder Pedersen vant klasse 1, foran Thoresen og Gotthard Erichsen. Det hører også med til historien at di Zasso fikk en ærespremie i gull.

I årene som fulgte skulle det bli mange muligheter til å vinne store konkurranser og fylle en premiehylle med pokaler. Konserter ble arrangert i Kristiania med tusener av tilhørere. Publikum hadde hørt sine favorittinnspillinger på plate, og det ble ropt: ”Ta Lokker’n a Gotthard, ta Lokkern!”. Det fortelles at det til en konsert som Gotthard Erichsen & Co holdt i Birkelunden på Grünerløkka i Kristiania var mellom 10.000 og 20.000 tilhørere. Samtidig spilte en av den tiden kjente fiolinister i Brødrene Hals Konsertlokale for 18-20 tilhørere. Fiolinisten kan du lese side opp og side ned om i et hvert norsk musikkleksikon. Gotthard Erichsen var ikke å finne i noe musikkleksikon opp til våre dager. En skjebne ha delte med de fleste av populærartistene, enten de var trekkspillere eller kjente slagersangere.

En konsert som også må nevnes er Kongekonserten i 1917. Den ble kalt for den største begivenheten i trekkspillets historie i Norge da den ble gjennomført 17. oktober 1917 i Logens store sal i Kristiania. Det var Christian Liebak, Hans Erichsen, Hartvig Kristoffersen og svenske Wilgot Malmquist som ga konserten.

”Sværta” (Morgenposten, en gang Norges største avis) skrev følgende noen dager før konserten:

”Trekkspillkonserten torsdag kveld i Logens Store Sal blir sikkert en festlig stund. ..alle vet at trekkspillet låter godt en sommerkveld ute på fjorden eller rundt St. Hansbålet. De fire konsertgiverne, som skal være meget flinke, vil nå vise at det er et morsomt instrument å høre innendørs. Kongen med følge vil høre konserten. De fortjener også en liten oppmuntring de unge menn, som vil slå et slag for god norsk folkelig musikk”.

Konserten ble en suksess, Kongen Haakon og Dronning Maud var tilstede, og Logen var fylt til siste plass. Kristoffersen spilte bl.a ”Dikter og Bonde” og Liebak spilte Keler-Bela Ouvertyre. Sammen spilte trekkspillerne ”Under Stjernebanneret” til publikums store begeistring.

Pressen skrev: ”I går rykket trekkspillet inn i selveste Logens Store Sal, hvor byens vise råd og så mange av musikkens dyrkere har vist sine beste egenskaper. Det var Christian Liebak, Hans Erichsen, Hartvig Kristoffersen og den svenske trekkspiller Wilgot Malmquist som bante veien for det instrument som kanskje foraktes av dem som har lært å hakke en eller annen pianomelodi”.

Liebak, Kristoffersen og Hans Erichsen ble senere invitert til slottet for å spille til dans ved Droning Mauds gebursdag. De fire Kongekonsert-trekkspillerne fulgte opp med flere konserter i hovedstaden, bl.a assistert av den beste kvinnelige trekkspilleren på den tiden, Dorthe Johansen. I Cirkus Verdensteater ville bifallet aldri gi seg, og publikum måtte til slutt skyves ut av lokalet.

Ill: Henry Erchsen, faksimile fra Rytme, 1942.

Kilder:
Vidar Vanberg: Norsk trekkspillhistorie. Upublisert manus.
Vidar Vanberg: Norges første trekkspillkonge – Carl Mathisen. Oslo 1990.
Bladet Rytme. Flere numre 1942-45.

Inger Lise Andersen (f. 14.12.1949 – ) ble noe av en sensasjon, da hun slo gjennom med ”Romeo og Julie” i 1968. Hun fulgte opp med ”Fru Johnsen”, som med Terje Mosnes’ tekst ertet opp store deler av kristen-Norge. Begge disse singlene toppet VG-lista. En tredje triumf ble ”Si hva du tenker, min kjære” i 1969, samme år som hun giftet seg med gitaristen Terje Rypdal.

På 1970-tallet befestet hun ytterligere sin stilling som en av våre mest populære soloartister. Hun fremsto i disse årene med et litt mer voksent og mindre kontroversielt repertoar, selv om hennes og Jahn Teigens opptreden med ”Voodoo” i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1976 vakte oppsikt nok. Hun ble ellers en sentral utøver i den storselgende Talent-serien ”Treff”, som endte på et samlet salg på rundt en million eksemplarer.

Blant Inger Lises mest kjente, senere sanger er ”Jeg fant min frihet”, ”Nyforelsket 70 år”, ”I mitt liv”, ”En spennende dag for Josefine” og ”Marions Gånglåt”. Hun var opprinnelig vokalist i soulbandet Wentzel, og har senere medvirket i en rekke filmer og teaterforestillinger.

I tiden fram til midten av 1920-årene var populærmusikken i Norge å høre på konserter, i teatre, på restauranter, i danselokaler, på friluftsscener, på stumfilmfremvisninger – og på grammofonplater. Populærmusikknotene var selvfølgelig også viktig for utbredelsen av populærmusikken i Norge.

Det er før radioens tid, før talefilmen, og før båndopptageres tid. Derfor ble grammofon-platene en viktig kilde til utbredelsen av populærmusikken etter at de første innspillingene i Norge ble foretatt i Kristiania i desember 1904. Grammofonselskapene som gjorde innspillinger i Norge søkte opp de populære artistene som opptrådte på teatre og andre underholdningsetablissementer. På den måten kan en si at de kjente underholdnings-etablissementene ble sentrale i utviklingen av populærmusikken.

Hovedstaden Kristiania er helt sentral i denne sammenheng, selv om også andre store byer som Trondheim og Bergen var med å forme populærmusikkinteressen. På landsbygda fikk lokale revyer fram kjente populærmusikkartister, og trekkspillet var helt klart en viktig faktor i å fremme den folkelige populærmusikken. Konkurranser ble holdt over store deler av landet, og folkemusikken hadde sine kappleiker.

Folkemusikktradisjonen er verdt å nevne spesielt, fordi Norge er i en unik situasjon med tanke på dokumentasjon av 1800-tallets kjente folkemusikere som Ola Mosafinn, Sjur Helgeland, Magnus Dagestad, Knut Dahle m.fl. Takket være musikeren, musikkhandleren og korpslegenden William Farre ble mye av den norske folkemusikktradisjonen tatt opp og utgitt på plater og fonografruller. Få om noen andre land har en så rik dokumentasjon av landets folkemusikk fra 1800-tallet som det Norge har.

Noe som ikke er så påaktet er den betydning Frelsesarmeen hadde for utbredelsen av interessen for populærmusikken. Allerede på slutten av 1800-tallet var Frelsesarmeen på reiser rundt i enhver avkrok av landet, og for mange ble korpset til Frelsesarmeen det første møtet med levende musikk i Norge. Det er også lite kjent at Frelsesarmeen og Lutherstiftelsen ga ut en serie med plater i tiden rundt 1930, på et platemerke kalt Tale og Tone. De medvirkende på disse innspillingene hører i stor grad til 1800-tallets sang- og musikktradisjon.

Kristianias sentrale posisjon i utviklingen av populærmusikken i Norge er nevnt, og det kan være grunn til å se nærmere på de viktigste underholdningsetablissementene som fikk stor betydning for utviklingen av populærmusikken. Det er i den sammenheng viktig å trekke linjer tilbake til 1800-tallet, en tid med både skillingsviser og leilighetssanger, men også mer revy- og populærviser som også skule prege 1900-tallets populærmusikktradisjon. Fokuset er på populærmusikken som den lettere underholdningsmusikken, dvs. det vi forbinder med visesang, revy og slager i tillegg til populær orkestermusikk, der militærmusikken har spilt en viktig rolle.

Mange av de musikerne som skulle spille på teatre, på restauranter og andre scener hadde sin skolering fra Divisjonsmusikken i tiden rundt forrige århundreskifte. De mest talentfulle ble musikere på heltid, og bekledde stillinger både innen dansemusikken og innen den mer klassiske sjangeren.

Ill: Annonse for musikkforretningen P.A. Holm, fra Hver & Dag, 1912.

Det var folkevisene som var bærebjelkene i nordisk visetradisjon. De var danseviser, som i alminnelighet ble brukt til dansen, og sjeldnere som eget underholdningsnummer. Visenes karakter kunne være mangfoldig. Innholdet plasserte visene i kategorier som åndelige, politiske, historiske, kjærlighetsviser, drikkeviser, nidviser, eller i kategorier som studentsanger, arbeidersanger, rallarviser, sjømannsviser eller en kategori som alltid har preget visekunsten, barnesanger.

Sverige hadde Carl Michael Bellmann (1740 – 1795) som sin store dikter og trubadur. Hans visediktning overlevde århundrene, og er fremdeles like levende som da den ble skapt. Senere fulgte visediktere som Gunnar Wennerberg (1817 – 1901) og Dan Andersson (1888 – 1920) som også bidro til å gjøre den tidens visediktning udødelig. Inn på 1900-tallet kom Ernst Rolf og Karl Gerhard som videreførere av visekunsten i kuplettform. Det dreide seg om vittige viser med hentydning til aktuelle hendelser. Som regel var de sikre publikumsvinnere.

Chansons
De kjente norske visekunstnerne som kom fram i lyset i 1920-årene, Zetterstrøm og Kristoffersen, gikk ofte under betegnelsen trubadurer, et begrep hentet fra fransk visekunst. Allerede på 1300-tallet hører vi om de franske traubadurer som fremførte chansons. Temaene kunne være forskjellige, sentimentale eller vittige, som i vert vers belyste temaet fra nye sider, og som i omkvedet gjentok og poengterte diktets grunntanke.

Den franske chansons karakter som en folkelig vise der en spøkte med dagens begivenheter, gjorde narr av kjente personer, mv. ble sentral under fremveksten av vaudeville-forestillingene på 1600-tallet. Navnet vaudeville kan vel best oversettes med folkets eller byens røst, og vaudeville-forestillingene var krydret med chansons, sunget på populære melodier. Vaudeville-forestillingene levde vider inn på 1800- tallet, og den danske vaudeville-forfatteren J. Heiberg satte København på hodet fra 1825 og fremover med stykket “Kong Salomo og Jørgen Hattemaker”. Noen år senere skulle en danske sette Christiania på underholdningskartet med en vaudeville/revy – forestilling. Jeg kommer tilbake til ham.

Erik Bøgh
Danske Erik Bøgh (1822 – 1899) skulle innvirke på både norsk og dansk visekunst, og er kjent som mannen bak den første revyen i Norge. Til tross for en sentral posisjon i både dansk og norsk visetradisjon er han i dag glemt, og få vet noe særlig om han. La oss derfor gå litt bak navnet Erik Bøgh, og gi han en noe bredere presentasjon. Erik Bøgh var født i København 17. januar 1822, sønn av skolelæreren Hans Bøgh og Maria Møller.

Erik Bøgh tok lærerutdannelse og var lærer i 1842-44. Da ga han opp lærergjerningen, og dro til Sverige som skuespiller hos Millers skuespillerselskap. Senere var han portrettegner, og kom til Kristiania i 1848. Han hadde et våkent øye til det som skjedde i den lille by Kristiania, og sine iakttagelser nedtegnet han fortløpende.

Under oppholdet i Kristiania skrev han sine første vaudeviller: «Æktemandens ræpresentant» (oppført på Kristiania Theater første gang 15/12 – 1848), «Ingen mandfolk med i spillet» ( Kristiania Theater 9/4 1849 ) og “Theaternissen”, vaudeville i 3 akter. Bøgh giftet seg med Andrea Schøyen fra Odalen i 1850, og flyttet tilbake til Danmark. Han skrev en mengde viser, skuespill og syngespill. Syngespillet “Nyttårsnatt 1850″ regnes som en av de største suksesser som noen gang er oppført i København. Han var mannen bak Danmarks første revy, men også den som skrev og satte opp Norges første revy, “Nyttårsaften 1848-49″. Det var en tryllefarse med sang i en akt. Den ble utgitt i bokform 3 januar 1849. Opplaget ble revet bort i løpet av noen dager, og annetopplaget kom allerede 15 januar 1949. Bøgh hentet inspirasjon fra både “Julespøg og Nytaarsløjer” (J. Heiberg) og “1844-1845″ (A. Blanche), og skriver i forordet:

“Nærværende lille dramatiske Digtning er, som den velvillige Læser let vil see, kun et Leilighedsstykke, og maa derfor bedømmes, som saadant. Hverken Æren af eller Ansvaret for at være den Første, der har ladet det nye og det gamle Aar, Kritiken, o.s.v. fremtræde som dramatiske Personer, tilkommer mig.”

Det gamle år, Handelen, Industrien, Kunsten, Kritikken, Kreditten, Humaniteten, Skandinavismen m.fl. fremtrådte som dramatiske personer i stykket. Stykket ble oppført på Kristiania Theater første gang 31. desember 1848. Selv så han på sitt verk som en harmløs satire over datidens Kristiania. Harselasen over forskjellige kjente personer og yrkesgrupper ble likevel for drøy kost for enkelte. Morgenbladets redaktør Adolf Stabell, som på den tiden var odelstingspresident, fikk gjennomgå. Stykket falt i god jord på premieren, men da Kristianias gode borgere skjønte at de ble gjort narr av begynte spetaklet. Stykket fremkalte pipekonsert i teatret, og demonstrasjoner, der den ellers så sindige og rolige Aasmund Olavsson Vinje deltok, og raste mot skuespilleren som i revyen bar Stabells maske. Det fulgte en lang og hissig avisfeide i Morgenbladet og Christianiaposten. Så lang og hissig at den også har nedfelt seg i Paul Holmsens bok om Kristiania politis historie.

Revyene og visediktere
Revyen fikk ikke fotfeste i Norge med Bøghs tryllefarse fra 1848, selv om det kom spredte forsøk opp gjennom 1800-tallet. «Nyttårsfantasier 1870» ble oppført på Møllergadens Theater med svenske, danske og norske skuespillerkrefter, og gikk for fulle hus. Et nytt vellykket revyforsøk av Thomas Thoresen var “Ola Glommen”, oppført på Møllergadens Theater i 1872. I hovedroller Jacob Asmundsen, far til de mer kjente skuespillerne Sigurd og Georg Asmundsen. Det var en revy med både handling og humør, som ble oppført igjen på Grønland Folketheater i 1896.

Visediktningen fikk også stadig større oppmerksomhet i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1850-tallet startet Alfred Sinding Larsen diktningen av sine viser og monologer, utgitt som småhefter og leilighetsdikt. Viser som Gipsgutten og Lirendreieren stammer fra hans 1800-tallshånd. Visene ble utgitt samlet i 1903 som Olaves Pedersens viser.

Fra 1870- og 80-årene kan en snakke om offentlig visesang i Norge, selv om en hadde hatt farser og vaudeviller med innlagte viser på Kristiania Theater. Da svenske Knut Tivander nyåpnet Tivoli i Kristiania 4 november 1877 med 10 manns orkester, forvandlingskunster og flammedanserinne, ble også visekunsten popularisert ved hjelp av kjente artister. Vi kan fremdeles høre hvordan dette lød, f.eks ved å høre svenske Anna Norrie foredra viser som hun fremførte på Tivoli i 1880-årene. Grammofoninnspillingene hennes fra begynnelsen av 1900-tallet gir oss muligheten til det.

Det Norske Studentersamfunn var også en viktig arena for den norske visesangen før 1900. Mange kjente norske skuespillere og sangere opptrådte her, og igjen gir grammofonplatene oss muligheten til å komme nær inn på deres sceneopptreden. Visesangere som Henrik Dahl og Bokken Lasson sørger for det gjennom sine mange innspillinger på begynnelse av 1900-tallet. I Studentersamfunnet ble det sunget og harselert over tidens aktuelle hendelser innen politikk og samfunnsliv, og med de mange kjente artistene ble Studentersamfunnet en profesjonell underholdningsarena.

Også revyformen ble dyrket i Studentersamfunnet. En av den tidens morsomste skuespillere var Doffen Dahl fra Son. En bohem fra 1880-tallet som med sin figur Tullesen fikk publikum til å gi seg over av latter. Lars Dilling og Harald Schmidt skrev forestillinger som hadde revyens preg: handling, personkarakteristikker, komiske situasjoner og aktuelle viser med hentydninger til dagens begivenheter. Stykkene til Dilling og Schmidt ble ikke bare spilt innen Studentersamfunnets vegger, så å si alt ble oppført i andre offentlige sammenhenger , og forestillingene ble denne tidens Kristiania-revyer.

Ill: Christiania Theater, public domain.

Det hadde vært en forholdsvis lang pause innen revybransjen i Norge da Hans Wiers- Jenssens “Tutti Frutti” kom i 1893. I 1892 hadde legendariske Rulle Rasmussen, artistisk leder av Eldoradoteatret i Kristiania, fått det for seg at han ville løfte det kunstneriske nivået og gjøre Eldorado til et forlystelsesetablissement av europeisk standard. Han mente at en god revy, det var det tiden og stedet trengte. Han henvendte seg til Hans Wiers-Jenssen, og lokket med en hel bunke med de nyeste melodiene fra det europeiske forlystelsesmarked.

La oss høre hvordan Wiers-Jenssen tenkte videre: “En rød traad maatte findes, et skelet og stativ laves, en logisk knaggrække, hvorpaa figurer og viser kunde hænge. Ikke fastere end at de kunde tages ned igjen, og nye hænges i stedet, men dog saa fast, at der blev holdning i det. Og saa sa jeg i replikker og sang i viser, hvad der laa mig paa sinde,- sa min mening om mangt og meget, gjorde litt gjøn med diverse, som havde ærgret mig, og som jeg syntes fortjente en snert. Sa paa min maate min mening”.

Det var så visst mye å ta av. Embedsansettelser som hadde satt sinnet i kok blant Kristianias befolkning, barnslige sprell i “Yngre konservatives forening”, krampaktige unionsfenomener, og en kanon som gikk i vannet. Verket ble skrevet, prøvene begynte, og de beste underholdningskrefter var på plass. Bernt Johannessen, Harald Otto og Hilda Fredriksen bekledte hovedroller, og Theodor Løvstad var kapellmester. I Wiers-Jenssen nærvær trøstet han orkestret med følgende: “Om fjaskoen bringer etablissementet til at gaa fallit, I har dog tre maaneders gage sikret”. Det ble en uforglemmelig premiere. Alt slo an. Revyen trakk 101 fulle hus i et lokale som rommet 2000 publikummere.

I ettertid kunne Wiers-Jenssen reflektere over suksessen: “Tutti-Frutti som skapte saa megen glæde, den satte en uavtvættelig skjændselsplet paa mig. Siden den dag har jeg med rette, efter norsk lov og ret, været regnet som literær ‘minderwehrtig’. Utenfor laug og fag. I et pent og kultiveret selskab blev der engang holdt en tale for mig. I den forekom følgende ord: helt fra den dag da De traadte frem med ‘Tutti Frutti’, som jeg tænker, De mer end en gang har angret dypt paa!… De øvrige medlemmer i selskabet saa beskjæmmet bort: Tænk saan en taktløshet, nævne strikke i hængt mands hus!”

Melodier fra Tutti-Frutti-revyen skal ha blitt innspilt på fonografrull i 1890-årene. De nevnte sentrale aktørene i stykket, Hauk Aabels svigerfar Bernt Johannessen, Harald Otto og Hilda Fredriksen kan vi lytte til den dag i dag. De har alle gjort grammofoninnspillinger.

Etter “Tutti Frutti” fulgte folkekomedien “Ola Lia” med Hauk Aabel i hovedrollen (1904). Nok en suksess, som det ble snakket om og sunget fra i tiår etterpå.

Melodiene fra “Ola Lia” ble spilt inn på grammofon, og Hauk Aabel ble den tidens popartist. I ettertid huskes han først og fremst som skuespiller, og ikke minst fra å lese den udødelige Christian Krogh-historien “Isen over Mjøsa”.

Foto: Hauk Aabel, Ola-Lia (Wikipedia, public domain)

Etablissementene i Kristiania for det brede lag av folket, Bazarhallen og Dovrehallen, har god klang i norsk populærmusikkhistorie. I de to varietè-teatrene spilte visesangen en sentral rolle. Bazarhallen, senere Maxim, er ett av stedene, der særlig Magnus B. Landstads “Soldat 47-viser” gjorde suksess. Bazarhallen åpnet allerede i 1880-årene, og hadde til å begynne utelukkende musikalsk underholdning.

Dovrehallen
Østkanten og Vestkanten er kjente begrep i hovedstaden, og Dovrehallen med sin beliggenhet i Storgata, er så å si på grensen mellom øst og vest i byen. Det ble sagt at av vestkantens såkalte gode selskap var det mange som aldri kom lenger øst i denne byen enn Dovrehallen. Men der befant de seg vel blant et broket selskap av internasjonale artister: franske og russiske danserinner, tyske ekviblirister, danske, svenske og norske visesangere og musikere, engelske steppere, amerikanske cowboys og -girls, spanske kastanjettdanserinner m.fl.

Artistene var ofte fremragende kunstnere med internasjonalt ry. Her sto Ernst Rolf på scenen for første gang i Kristiania – og hit kom danske Max Hansen.

Dovrehallen ble innviet som konsert- og varietelokale 2. juledag 1900. Her var det plass til alle. Bønder og byfolk med bayer og portvin på bordene. Revyen gjorde inntog på Dovrehallen i 1905, og like etter fikk stedet sine faste revyforfattere, Larsen & Fjeld. Under den karismatiske visesangersken og direktrisen for stedet, Hansy Petra hadde Dovrehallen en glanstid som revyscene. “Intet er for godt for mitt publikum” var hennes motto. Hansy Petra gjestet forøvrig mange ganger Chat Noir, som ble åpnet av Bokken Lasson i 1912.

I Dovrehallen ble viser foredratt med bred østkantsjargong av populære artister som Adolf Østbye, Agnes Haglund, Oscar Lerdahl, Karl Pedersen og Paul Magnussen. Adolf Østbye (1868 – 1907) var den første med grammofoninnspilling i Norge, og til tross for bortgang i ung alder rakk han som underholdningsartist og visesanger å sette sterke spor etter seg over hele landet. Ofte sammen med trekkspilleren og amerikafareren Carl Mathisen.

Ølhambra og Lompa
Også Alhambra, populært kalt Ølhambra, og Olympen må nevnes i denne sammenheng. Alhambra åpnet i Akersgata i 1890, og var en av hovedstadens mest besøkte variete-steder i 1890-årene. Olympen (“Lompa”), som eksisterer den dag i dag, het fra starten i1893 Grønland Folketheater, og var Norges første faste revyscene. Også her ble viser fremført med bred Kristianiasjargong.

Bazarhallen og Dovrehallen hadde også sine sommerteatre, Nordstrand Bad og Kongshavn Bad. Her ble det spilt variete og revy om sommeren av de samme skuespillerne som var på Bazarhallen og Dovrehallen om vinteren. Bazarhallen forholdt seg til Nordstrand Bad som Dovrehallen forholdt seg til Kongshavn bad.

Nordstrand og Kongshavn Bad
Nordstrand Bad var et beskjedent badehus på slutten av 1800-tallet, hovedsakelig besøkt av lokalbefolkningen. Så kjøpte restauratør Karl A. Pedersen stedet, og la det helt om. Det ble et moderne etablissement med restaurant, teater- og konsertsal, festivitetslokaler og kjeglebane. Teatret satset stort, og hadde kjente og populære underholdere som Bjørn Bjørnson og Gina Oselio på programmet. Men driften svarte seg ikke, det kunstneriske nivå sank, naboene klagde over støy, og i 1912 var det slutt.

I mange år var det Theodor Løvstad som sto bak revyene både på Dovrehallen og Kongshavn. Foruten å skrive revyene dirigerte han hver kveld orkesteret. Ellers var han redaktør av vittighetsbladet “Vikingen”, og skrev hver uke hovedartikkelen der, “Kjeftausa”, “redigert me mye huebry ” av “Karl Olsen & kornsorter”.

Kongshavn Bad har en lang historie, og var nok et enda mer populært sted enn Nordstrand Bad, som hadde en forholdsvis kort levetid som revyscene. På 1890-tallet het stedet Kongshavn Bad & Restaurant, og tiden med revy- og varieteforestillinger begynte.

Jacob Dybwad beskriver revyene som ble spilt her som lokale og bredt anlagte: « Saftige replikker og viser med grove effekter. Men det var som oftest uforfalsket Kristianiatone over dem, et friskt, vittig og folkelig preg, som både kunne glede og more publikum.

Det spesielle med en forestilling på Kongshavn var at toget kjørte forbi med ståk og larm. Kjørte forbi? Det var vel heller slik at toget kjørte tvers over scenen. Alt måtte innstilles, musikk, sang og tale i de bråkete sekundene dette varte. Utenlandstoget kjørte igjennom på ca halvminuttet. Publikum tok det sporty, og lot til å synes det var like overraskende og morsomt hver gang.

Både Dovrehallen, Kongshavn og Grønland Folketheater/Olympen var arenaer for mange av artistene som hører til sentrale deler av eldre norsk populærmusikkhistorie. Artistene og de viser og småhistorier de fremfører på grammofon gir et unikt og kulturhistorisk interessant bilde av hovedstaden, dens dialekter, innbyggernes væremåte og sjargong i hverdagslivet. Derfor er dette Kristianiahistorie på sitt beste, og en særdeles viktig del av norsk visehistorie og populærmusikkhistorie.

Ill: Faksimile fra Oslo Illustrerte, 1927.

Grønland Folketheater var vår første faste revyscene, da stedet kom i gang på Olympen i Grønlandsreiret i 1893. En rekke senere kjente skuespillere og sangere debuterte på denne scenen, blant andre en av dem som skulle bli landskjent noen år senere, Hauk Aabel. Johannes Ottesen, som etterfulgte Rudolf Olsen som leder av teatret, geleidet Aabel ut på gata etter debuten med følgende replikk: ”Nei, skuespiller blir De nok aldri, Aabel!”

Rudolf Olsen var Grønland Folketheaters første direktør. Han var også skuespiller og instruktør – myndig sådan. En kveld da Holberg sto på programmet skjedde følgende:

Kristiania-journalisten Thorvald Bernhoft hadde oppgaven som instruktør for ”Jeppe paa berget”, men Rudolf Olsen blandet seg opp i instruksjonene da han så det påkrevet. Olsen spilte selv Jeppe, og på første prøve kom han med replikken: ”Hvor lenge var Adam i paradiset”. ”Her står Abraham, og ikke Adam” rettet Bernhoft. ”Ja men Abraham var jo faktisk ikke i paradiset” parerte Olsen. ”Holberg har tatt feil her, og da er det vår plikt å rette på det”. Slik ble det.

Thomas Tollefsen fra Ås har kommet inn på Olympen en kveld noe senere, sufflør på Maxim med tidligere erfaring som skuespiller på Karl Johan-teatret. Han var fast gjest på Olympen, med kjennskap til det meste av det som hadde foregått der. Han hadde opplevd både Harald Stormoen, Hauk Aabel og andre berømte skuespillere på denne scenen, og har litt av hvert å fortelle:

”Jeg må fortelle om to av de mest populære underholderne vi hadde på Olympen. Den ene var Magnus Brostrup Landstad. Ja, De vet, sønnesønn til salmedikteren. Han med Soldat 47. Jeg glemmer han aldri. Det er som jeg har kjent han i årtusener – eller derunder. Han er nå blitt skogmann oppe i nærheten av Kongsberg. Han svulmer av prologer, festdikt, revyer, kåserier og avisartikler som han sprer ut oppe hos redaktør Martins Vanberg på Kongsberg.

En gang traff jeg han på Olympen. Folk klappet da han kom inn. ”Sitt ned,” sa jeg! ”Har’ke tid. Skal skrive et dikt, tre revyvers, et kor og en liten artikkel før 12 (klokka var 11) og så skal jeg treffe – - – ”. Gud vet hvor mange det var han skulle treffe. ”Men hør nå! – fortell meg hvordan den udødelige ”sjuogførr” ble til”. ”Den ble født ved et tilfelle! Jeg var soldat. Opplevde noe morsomt og satte det i vers. I dag er jeg luta lei av han. Han er dramatisert og oppført over det første tusen ganger. Han kommer til å forfølge meg hinsides!

Likevel gikk han på scenen med sjuogførr den kvelden på Olympen. Om han gjorde suksess? Folk lot han ikke slippe ned fra scenen. Han satte virkelig spiss på vår tilværelse, sønnesønnen til salmedikteren”.

Den gamle skuespilleren ble igjen stille. For så å lysne opp. ”Ja, også kveldene med Adolf Østbye. Ingen var mer populær på østkanten av byen enn han. Olympen var alltid stappfull når han skulle opptre. Det hjalp ikke om andre underholdere het Hauk Aabel eller Stormoen. De måtte stille i annen rekke. Egentlig var han frisør. Men ingen kunne etterligne kutørjgutta som han. Ingen kunne ta lasaronene ved Akersælva på kornet som han. I åttiåra var han skuespiller på Victoriateatret. Hadde jeg bestemt skulle han hatt hovedrolle i Tutti-Frutti-revyen. Men han var nok ikke fin nok til det.

På Olympen kom han ofte sammen med trekkspilleren Carl Mathisen. De to hang sammen støtt, og fikk stemningen i taket hver gang. Mattis dro forresten til Amerika ved unionsoppløsningen. Etter 1905 har ingen set’n eller hørt om’n. Men Mattisvalsen lever.” Tollef hadde sagt sitt. Han reiser seg og går videre til et annet bord.

Olympen hadde en egen tone, kall det gjerne bydelssjargong, som ble videreført på Dovrehallen da Olympen mer og mer forsvant som revyscene.

Ill: Interiør fra Olympen/olympen.no

Chat Noir åpnet i 1912, og det var Bokken Lassons verk. Sangerinnen og luthspilleren som ble internasjonalt kjent med sin luth og sine viser, satte et sterkt preg på 1900-tallet. En artist som kan glede oss med sine taterviser innspilt på grammofon for Brunswick i 1928. Selv om det finnes en lang rekke innspillinger med henne fra tiden med akustiske innspillinger, er det først og fremst de to innspillingene fra 1928 som gir et innblikk i hennes sangkust.

Få og noen ante hvilke dimensjoner etablissementet skulle få, da aftenbudsjettet åpningskvelden balanserte med kr. 250,-. Forventningene var imidlertid store på Chat Noirs lille scene i Tivoliporten i Kristiania, da den første forestillingen var et faktum. Sammen med Vilhelm Dybwad skapte hun tonen på en scene som skulle bli legendarisk i norsk underholdningsliv.

Victor Bernau fortsatte i samme spor, med tilføyelser av egne ideer og sin egen visekunst. Stikkord: K.N.S. og Hannevig. Visekunst på sitt beste. Bernau tok jobbetidens koryfeer på kornet. Som en i jobbetiden sa: ”Ille at de ikke kan lage tusenlapper med perforering som på klosettruller. Da kunne jeg ha ruller i lomma å rive av når’n ska’ rive i!”.

Mens Bokken Lasson skapte den faste kabaret i Skandinavia, satte Bernau revyen i førersetet og moderniserte revyformen. ”Midt i planeten” er et godt eksempel på en vellykket revy, der to andre enere innen revyfaget samarbeidet – Arne Svendsen og Per Kvist. Den lille, intime kabareten var forlatt, og lokalet var nå hos ”Brødrene Hals”. Ikke alle likte denne forflytningen. Men Bernau ville ha større plass, og hentet stjerner som Maria Orska og Gertrude Eysoldt. Han ville få det til, og han fikk det til.

Likevel, frykt og forventninger gikk om hverandre når en revy skulle lanseres. Ingen visste med sikkerhet. Et lysende eksempel er ”Ola Lia” på Centralteateret. Direktøren og aktørene gikk fortvilet hjem fra generalprøven, og ventet det verste. Det ble en av de største suksesser i norsk revyhistorie.

Forutsigbarheten ble også satt på prøve da Bernau forkastet ”Svigermor og Evensen” og lot Einar Rose ta seg av den visa. Ingen vise har vel vært mer populær og udødelig enn den.

Generalprøve ja. ”Tidens Tegn” fastslo suksess for åpningsforestillingen. På generalprøven ”sat dekorativt paa rad: Oda Krogh, Nils Kjær, Wildenvey med hatten i nakken og Are Kavli – apatisk og elegant” (Tidens Tegn). Foruten Bokken selv var det bl.a. Hans Hedemark, Lillian Polychron Hansen og Robert Sterling som skulle sørge for det.

Chat Noir lanserte også egne stjerner: Artister som Botten Soot, Lalla Carlsen, Einar Rose og Per Kvist, og kreative ord- og rimkunstnere som Arne Svendsen og Finn Bø satte sitt preg på Chat Noir. Han hadde rike tradisjoner å bygge videre på, Fridtjof Granli, som mange år senere skrev suksessene ”Mot normalt”, ”De bevegelige helligdager” og ”Konjakkfatet”.

Nå står Bokken Lasson på statue i Hegdehaugsveien, som et evig minne om hva som skjedde i Tivoli, i hovedbygningens 2.etg., der billettprisen var kr. 2,-. En statue som garantert ikke hadde stått der hvis livsbanen hadde blitt som faren tenkte, da han sendte henne 15 år gammel til Toten i apotekerlære. Ikke noe bohemtilværelse nei, det fikk være nok med søstrene Oda og Alexandra. Caroline (hennes døpenavn) fikk fort nok av apotekerteori, og valgte i stedet sangstudier med Eva Nansen. Den svenske luthspilleren og sangeren Sven Scholander, med suksess på hjemmebane, inspirerte også den kommende sangstjernen og kabaretkunstneren, som fredag 1.mars 1912 brakte Chat Noir til Kristiania.

Chat Noirs betydning for norsk populærmusikk er tydelig. Kabaret- og revyviser fargelegger og tydeliggjør populærmusikken for det norske folk i år etter år på 1900-tallet, og slager- og revystjerner bringer sine suksessnumre fra Chat Noir inn i platestudioet. Derfor har vi en særdeles rik kulturskatt i alle år etter 1912, året da Bokken Lasson gikk i The Gramophone Companies studio for å synge inn ”Tuppen og Lillemor”, som hun sang på åpningskvelden.

Knapt et år har gått uten at en eller flere Chat Noir-viser ble lansert på grammofon av sin tids popartister.

Ill: Utsnitt av reklameplakat for Chat Noir, 1930.

Leif Juster ble født i Kristiania den 14. februar 1910. Faren var brannmann, og Juster vokste opp i området rundt Sagene brannstasjon i Vogts gate som yngstegutetten i en søskenflokk på seks. I dette utdraget forteller Juster om sin om hvordan storebrødrene musikkinteresse ble betydningsfull for ham.

Utdraget er hentet fra boken “Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv” (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990).

Musikk i familien

Da Juster var en guttunge på seks-syv år, var hans to eldste brødre Louis og Just blitt flotte, unge menn på 23 og 20. Det fulgte liv og latter både med dem og søstrene, som moret seg litt overbærende over «småguttene». For Juster var brødrene rene heltene. De to hadde tidlig spilt fiolin, valthorn og trompet og var med i Divisjonsmusikken.

Yngstebroren fulgte spent med med da de tok på seg stilige uniformer og dro til byen for å spille for Kongen foran Slottet eller på musikkpaviljongen på Karl Johan. Senere holdt han på å sprekke av stolthet da han selv gikk til byen og lyttet til feststemte marsjer. Det var en opprømt gutt som kunne skryte av sine flotte brødre hjemme i gata.

Musikken grep ham for alltid i disse årene. Hjemme var det stadig musikk.

Faren hadde god sangstemme, og var medlem av «Bestillingsmennenes Sangkor». Det var piano i huset så lenge Juster kunne huske. Foreldrene spilte ikke selv, men de var glad i musikk. Gutten kunne nærmest spille piano før han tok timer. «Det var liksom inne i hodet på meg. Jeg tok timer hos frøken Oulie, syklet til Welhavens gate to ganger i uken.»

Senere spilte Juster med Lasse Flagstad, som lærte ham harmonilære. Barndomsvennen Trygve Jensen husker at de to tok timer sammen, men Leif likte ikke å øve og lære noter. Han hadde suverent gehør, og kunne spille et stykke han hadde hørt, uten noter. Da han gikk og spilte, måtte han lære det som sto i notene, ikke bare finne på noe selv. «Men jeg er sikker på at Leif kunne blitt musiker,» sier Trygve Jensen, «dersom gjøgleren i ham ikke hadde tatt overhånd.»

De to voksne brødrene øvet helst i brannstasjonens gymnastikksal, og Bjarne og Leif hang rundt dem og sloss om å gjøre tjenester for dem. Juster presset Louis’ bukser for 50 øre, og den overveldende inntekten ble straks brukt til en annen hovedinteresse – kino.

Etter hver ble Louis og Just engasjert i orkestre i Operaen og Nationaltheateret, og spilte senere i Oslo Filharmoniske Orkester. De ble yrkesmusikere, og hadde nok av engasjementer. Om formiddagen dro de til byen iført uniform, så hjem til middag og på med smoking eller kjole og hvitt.

Fru Nilsen inspirerte, «snippetøyet» måtte være i orden! Og lillebror fulgte nøye med. Et hei og et klapp fra dem gledet et guttehjerte!

Det er ikke tvil om at storebrødrenes musikkinteresse ble betydningsfull for Juster. Gjennom dem kom han inn i musikken, og, ikke minst, i teatrets verden. Han var på pletten hver gang det bød seg en anledning til å være med de to på orkesterprøver. Han satt musestille, fylt av ærefrykt i Aulaen da den store dirigenten Johan Halvorsen instruerte. Ikke mindre høytidsstemt ble møtet med Johannes Hanssen, Valdresmarsjens far.

«Jeg spilte aldri teater med venner sånn som mange andre barn gjorde,» forteller Juster. «Kan ikke huske at jeg drømte om å bli skuespiller.» Men faren var interessert i teater. Brannfolk var vakter i teatrene og Nilsen påtok seg gjerne ekstravakter for å få se forestillingene. Da tok han ofte de to yngste med. Det ble mange spennende teaterbesøk i løpet av gutteårene.

Juster husker at de var på Theatre Modern, hvor han senere skulle spille selv da det het Tivoli Teater, de var på Centralteateret og i Operaen, som lå i det tradisjonsrike Casino, nå Filmteateret. Der så han «Faust» som ti-åring. Han husker konserter i Losjens store sal og opera i Calmeyergatens Misjonshus, hvor både Borhild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad sang.

Kilde: «Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv» (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990)

Gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatter.