Penguin Club åpnet dørene 13. september 1952. Klubben tok mål av seg til å være ”The Center of Jazz in Norway”, og lyktes godt med det. Alt mot slutten av 50-tallet kunne man skilte med imponerende 8000 medlemmer. Stedet hadde ellers som ambisjon å føre publikum og utøverne nærmere sammen, og arrangerte derfor ukentlige jam sessions på søndagene.

På godt norsk ble klubben bare kalt ”Pingvinklubben”. Stedet ble et fast punkt i tilværelsen for svært mange jazzinteresserte i hovedstaden, og frem til den formelle avviklingen i 1973 hadde mer enn 20 000 mennesker tegnet seg som medlemmer.

På scenen kunne man se hele den norske jazzeliten, ofte i improvisert samspill med store stjerner fra utlandet. Karin Krog debuterte her i 1955 med Kjell Karlsens sekstett, som senere ble Pingvinklubbens husband (1959-64). Klubben arrangerte også konserter i andre norske byer, og fikk etter hvert en junioravdeling på Sinsen.

Penguin Club holdt de første årene til i Norabakken ved Pilestredet. I 1960 flyttet virksomheten til Universitetsgaten 26 i etasjen over restaurant Ribo, der restaurant Humlen og Dizzie Showteater nå befinner seg. Utover på 60-tallet ebbet populariteten ut, takket være konkurransen fra tidens popmusikk.

Penguin Club var i alle år ledet av teatermaler, skuespiller og restaurantør Terje Kjær (1928-92). Han spilte selv piano og vibrafon, og ledet stedets husorkester.

Big Chief Jazz Club lå i kjellerlokalet til Borg-Sandvigs Danseskole i Majorstuhuset. Her var det jam sessions hver søndag, og nærmere 11. 000 mennesker ble registrert som medlemmer i løpet av de tolv årene klubben eksisterte.

Klubben ble stiftet av trombonisten Gerhard Aspheim, og åpnet dørene 18. januar 1953. Aspheim spilte på denne tiden med det svært populære Big Chief Jazz Band, der man ellers fant bl.a. trompetist Eivind Solberg og bassist Bjørn Pedersen. Big Chief Jazz Club holdt først til i Munkedamsveien 18, men flyttet fra 8. april 1953 virksomheten til Majorstuhuset.

Big Chief Jazz Club ble banebrytende for populariteten til dixielandmusikken her hjemme, og trakk rundt 450 unge mennesker til de alkoholfrie arrangementene. Big Chief Jazz Band var det naturlige midtpunktet, men både norske og utenlandske gjester fikk dele på rampelyset. Svært mange senere kjente artister debuterte her, eller på de årlige Norgesmesterskapene i amatørjazz, som Aspheim også var primus motor for. En typisk klubbaften ville ellers bestå av kåserier, intervjuer og lytting til grammofonplater.

Det siste NM i amatørjazz fant sted i 1964, året før den store klubbdøden på den norske jazzscenen. I 1965 stengte Big Chief Jazz Club dørene for siste gang. Medlemmene i orkestret hadde da rukket å sette nye spor etter seg i Oslos uteliv, gjennom opprettelsen av Metropol Jazz Center i Akersgaten og Kunstnerkroa i Sjøfartskaféen.

Bandmedlem Eivind Solberg var også sentral i driften av Down Town Key Club i Universitetsgata 26, som var et av de aller hotteste stedene i Oslo fra1965 til 1985 – der gjestene fikk utlevert egne nøkler for å komme inn.

Foto: Stemningsbilde fra Big Chief, fra billedbladet Nå 1955.

Eivind Solberg i Big Chief Jazzband var i 1957 elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og startet i den forbindelse Kunstnerkroa i Sjøfartskaféen i Kongensgate 6. Det populære jazzbandet spilte også fast her, i tillegg til sin egen klubb i Majorstuhuset.

Høsten 1959 flyttet Kunstnerkroa videre til Cordial i Storgaten, og deretter til restaurant Metropol i Akersgaten 8. Dette ble starten på Metropol Jazz Center, som etter hvert holdt åpent seks dager i uken. Stedet ble snart kjent over hele det jazz-interesserte Europa, og kunne gjennom noen hektiske år presentere størrelser som Stan Getz, Coleman Hawkins, Ben Webster, Dexter Gordon og Cecil Taylor.

Metropol Jazz Center var en suksess fra første stund. På det meste kunne hundrevis av tilhørere stå ute på gaten, uten å komme inn. Gerhard Aspheim har karakterisert Metropol som ”en jazzklubb som knapt har hatt sitt sidestykke i Europa, og som faktisk ble verdenskjent i jazzkretser”. Stedet presenterte et mangfold av stilarter, og huset også ”Gyngestolen”, som ble en egen møteplass for Oslos kunstnere.

Metropol gav også opphavet til den første jazz-LPen her hjemme. ”Metropol Jazz”, med undertittelen ”Jazz Sounds from Norway”, kom på Harmoni-etiketten i 1963. LPen var en veritabel kavalkade over datidens norske jazzmusikere, og inneholdt bidrag fra bl.a. Laila Dalseth, Karin Krog, Egil Kapstad, Einar Iversen og Big Chief Jazzband.

Da jazz-interessen nærmest ble borte over natten i 1965, måtte også Metropol stenge dørene.

Ill: Utsnitt fra reportasje i Aktuell, 1959. Stemningsbilde fra Metropol.

For mange var det et hardt slag da Metropol Jazz Center måtte stenge dørene sommeren 1965. Riktignok var Club 7 begynte å røre på seg, men stedet var ennå ikke blitt det fenomenet det etter hvert skulle bli.

Nok en gang trådte medlemmene i Big Chief Jazzband reddende til – og valgte denne gang sentralt beliggende Universitetsgaten 26 som lokale. Det var Eivind Solberg som tok initiativ til å leie tredje etasje i denne bygningen, som gjennom årene har huset restauranter som Ribo, Humla og Barock.

Navnet til den nye klubben ble ”Down Town”, etter en stor hit med Petula Clark dette året. ”Key Club”-delen av navnet spilte på en gimmick, der klubbens medlemmer fikk tildelt egne nøkler, slik at de selv kunne låse seg inn i lokalet. Konseptet ble svært populært, og fikk senere avleggere i Tromsø, Skien, Sandefjord og Kristiansand.

Stedet bød på mye kvalitetsmusikk, og kunne også skilte med en høy andel kjendiser, som på den tiden var et nytt begrep her hjemme. Dette opplegget viste seg å være uvanlig slitesterkt: Fra høsten 1965 til 1985 holdt Solberg det gående, samtidig som han etter hvert startet restauranten Storyville i kjelleren. Hele tiden var Big Chief Jazzband stedets husband, med sine svært populære torsdagskvelder.

Like bra gikk det ikke da Down Town måtte flytte til Møllhausen-gården på Karl Johan. Den nye klubben fikk ikke skjenkerett, og måtte kaste inn håndkleet etter et halvt års drift i 1986.

Ill: Wikimedia Commons

Club 7 skal ha fått navnet sitt av lyrikeren Kate Næss, som visstnok mente at dette skulle handle om ”mer enn sex”. Sikkert er det i hvert fall at stedet er et av de mest sagnomsuste og dypt savnede i norsk musikkhistorie, og kanskje den aller viktigste spydspissen for motkultur i Norge på 60- og 70-tallet.

Club 7 handlet alltid om mer enn musikk. Viktige initiativtagere til stedet var Attila Horvath og Odd Schou, som begge var medlemmer av Studentteateret. De første skrittene ble tatt på Kafé René på Lilletorget i Oslo høsten 1963. Fra 1966 kom også skuespilleren Sossen Krog med, og ble den drivende kraft bak Scene 7, klubbens eget avantgardeteater.

Dette miljøet tilbød teater, poesi, jazzmusikk og visesang, men også rock, soul og folkemusikk. En rekke internasjonale og hjemlige stjerner opptrådte her, men det var også god plass til smalere arrangementer. Her spilte blant andre Tom Waits, Miles Davis, B.B. King, Chick Corea og Johnny Thunders. I tillegg hadde klubben eget galleri og bibliotek, egen avis og filmklubb. Det var også arrangementer for barn, debatter, kafévirksomhet og dans.

Klubben førte en nomadisk tilværelse på 60-tallet, og hadde bl.a. lokaler på Cavaletto i Drammensveien 64, hos Edderkoppen-teatret til Leif Juster i St. Olavsplass 1, og på Kongen i Frognerkilen. I 1971 fikk Club 7 faste lokaler i Oslo Konserthus’ D-blokk i Vika, med adresse Munkedamsveien 15. Klubben gikk til slutt konkurs i 1985.

Historien til klubben er grundig dokumentert i boken ”Club 7” av Tor Egil Førland, og fortalt med en mer personlig vri i Sossen Krogs selvbiografi. Det er dessuten gitt ut flere plater med konsertopptak fra stedet.

Ill: Faksimile fra Billedbladet NÅ, 1974.

Musiker, komponist og forfatter Gustav Lorentzen vil for alltid huskes som Ludvigsen i duoen Knutsen & Ludvigsen. Deres karriere spores tilbake til Trondheim på slutten av 60-tallet, og de fikk raskt et bredt publikum med plater som Brunost no igjæn (1972) og Knutsen & Ludvigsen 3 – Tut (1974). Deres mest kjente plate Juba Juba (1983) inneholder eviggrønne norske favoritter som “Dum og deilig”, “Kanskje kommer kongen” og “Ku i tunnelen”. De mottok en av seks Spellemanpriser for denne. Lorentzen var også barnebokforfatter og arbeidet aktivt for UNICEF.

I oktober 2008 ble det arrangert en hyllestkveld for Juba Juba i anledning 25-års markering for utgivelsen. På scenen stod blant andre Arve Tellefsen, Lillebjørn Nilsen, Thom Hell og Jan Eggum. Den brede deltagelsen sier noe om den sterke posisjonen til Knutsen & Ludvigsen, og deres innflytelse på både store og små.

Klubben var inspirert av den amerikanske folkscenen, med sangere som Bob Dylan og Pete Seeger i spissen. I det gryende norske visemiljøet kretset sangere og låtskrivere som Bjørn Morisse, Kari Svendsen, Hege Tunaal, Geirr Lystrup, Ole Paus, Øystein Sunde, Steinar Ofsdal, Finn Kalvik, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen. Her fikk også visegrupper som Christiania Fusel & Blaagress, Convivium, To + to og Young Norwegians en scene.

Alt i 1968 arrangerte det fremadstormende miljøet det som antakelig kan kalles Norges første visefestival – på Studentkroa på Dovrehallen i Storgata 22. Dolphin’s holdt eller en tid sammen med Club 7 på Restaurant Kongen i Frognerkilen, som opprinnelig hadde fungert som klubbhus for Christiania Roklubb.

Dolphin’s-miljøet fikk stor betydning for visebølgen som skyllet over landet på 1970-tallet. Mange av de nevnte artistene kan høres i svært tidlige utgaver på “Viser i trengsel” (Dolphin’s, 1968). Den originale LP-platen er i dag et ettertraktet samlerobjekt, men Arne Bendiksen ga ut et lett endret nyopptrykk på cd på sin Triola-etikett i 2008.

Ill: Klipp fra VG, 1966.