Hele by:Larms arkiv gjennom ti år er nå gitt til Oslo Kommune, som åpner et eget hus for norsk populærmusikk på Schous Kulturbryggeri i 2009. 

Stiftelsen by:Larm har samlet musikkbransjen i Norge i byer utenfor Oslo siden 1998. 

by:Larm er Skandinavias største musikk-kongress med en festival- og en konferansedel. Konferansen er en møteplass for norsk og utenlandsk musikkbransje, og består bl.a. av en rekke foredrag, seminarer og debatter på dagtid. Festivalen skjer på kveldstid og er åpen for publikum. Her legges det hovedsakelig vekt på å presentere artister som er i angrepsposisjon, enten her hjemme eller mot utlandet. 

Titusener av håpefulle artister har gjennom årene sendt inn demoer, plater og bilder for å bli med på by:Larm. Det er dette store arkivet som Popsenteret nå har fått overta. 

- Det er virkelig en imponerende gave vi har fått, sier Arvid Skancke-Knutsen, som er musikkhistorisk konsulent for Popsenteret. 

- Ikke bare inneholder by:Larm-arkivet mange hundretalls originalplater, men også flere tusen demoer. Her finner vi tidlige innspillinger fra mange senere kjente artister, men fremfor alt en rik oversikt over hva som har rørt seg innen norsk populærmusikk de siste ti årene. 

Tar rocke-Norge på pulsen

Samlingen dekker bokstavelig talt hele landet, fra Svalbard til Lindesnes, og inneholder alt fra visesang og hip hop til jazz og black metal. 

- Gjennom denne samlingen kan vi bokstavelig talt følge hvordan underskogen i norsk pop og rock utvikler seg fra år til år. Vi kan fokusere på band fra startgropen til gjennombruddet, og samtidig skaffe oss en grundig oversikt over de lokale forholdene rundt om i landet, fra Tromsø til Kristiansand. 

I samlingen finner man også tusenvis av opptak av band og artister som aldri har kommet med noen offisielle utgivelser, men som nå er bevart for ettertiden. 

- Vi vil naturligvis ta svært godt vare på dette materialet, sier Paal Ritter Schjerven, som er kunstnerisk leder for Popsenteret.

- Nå starter Oslo kommune den store jobben med katalogisering og arkivering, og begynner deretter å se på hva som bør digitaliseres. Vi i Popsenteret skal jo ikke bare bevare dette materialet for ettertiden, men også formidle det på en spennende måte. 

Spennende kulturarv

by:Larm-arkivet fylte i alt nærmere hundre store esker, som nærmest bugnet av moderne norsk pop-og rock-historie. Materialet omfatter også vinylsingler, videoer, DVDer og PR-materiale, samt kontrakter og presseskriv. 

- En gave som dette må være en drøm for en hver kultur-arkeolog, sier Arvid Skancke-Knutsen. – Nå skal vi gi denne gaven videre til alle som interesserer seg for norsk musikk, om de er forskere eller fans.

Foto: Popsenteret.

- Popsenteret har vært et av de mest spennende prosjekter jeg har initiert og jobbet med, sier Svein Bjørge. – I de fire årene som har gått er det gjort et omfattende og grundig arbeid som en solid grunnmur, og med klare planskisser på hvordan dette prosjektet skal se ut når det åpner. 

- Jeg har flyttet til Steinkjer og vil bruke lite tid i hovedstaden fremover, og ser det som praktisk uheldig å jobbe med et så stort prosjekt som Popsenteret i Oslo uten å være 100 % fysisk til stede. Mitt ansvar og samvittighet ligger alltid hos selve prosjektet, og når jeg nå føler at jeg ikke kan yte nok for det, så er det riktig å tre av. Ingen prosjekter har godt av en sjuende far i huset. Vemodig er det helt klart, men det må aldri få påvirke slike beslutninger. 

- Nå er vi i fase to, der selve den innholdmessige utformingen skal gjøres, og Paal Ritter Schjerven har sammen med meg jobbet med utviklingen av innhold og form fra dag én, så det er helt naturlig at han tar seg av den kunstneriske ledelsen. Jeg er helt trygg på at Paal loser dette trygt i havn under Oslo kommunes vinger. Om mine visjoner for senteret blir fulgt opp, hvilket jeg tror, så vil Popsenteret bli en meget viktig arena for norsk musikk i fremtiden.

- Jeg har forlatt skuta, men har allerede svart ja til å gjøre jobber for senteret fremover. Det er viktig at musikkhovedstaden i Norge har et senter som blir samlingspunkt for alle som har et forhold til populærmusikken, både for fastboende og tilreisende publikum, men også som et møtested for folk som jobber i musikkbransjen. Når Oslo Kommune i tillegg har satset for alvor med det store prosjektet Schous Kulturbryggeri, så ser jeg frem til at dette spennende kvartalet snart blir en av de aller viktigste kulturarenaer i Norge, sier Svein Bjørge, som allerede er i gang med nye kulturprosjekter i midt-Norge. 

- Dette prosjektet hadde jo ikke blitt noe av uten Sveins initiativ og pågangsmot, sier Paal Ritter Schjerven.

- Dette har vært en fire års reise fylt av mange spennende utfordringer, kamp og selvsagt politisk lobbying, som har vært Sveins domene. Det er fantastisk å jobbe med Svein og hans ekstreme stayerevne. Det er jo viktig å huske på at dette har vært ubetalt arbeid for oss i disse årene inntil Oslo kommune overtok stafettpinnen. Nå bærer det frukter, og jeg skal jobbe videre med den kursen vi har staket ut sammen med gode krefter i musikkmiljøet og i vårt styre, sier han og fortsetter:

 - Dette skal jo i hovedsak bli et moderne opplevelsessenter der folk i alle aldre vil finne sin musikk, ”sine” bilder og videoer fra fordums tid, så vel som dagens og kanskje fremtidens populærmusikk. I tillegg skal man kunne lære om, spille og få med seg norsk musikk man kanskje ikke visste fantes.

- Det er jo selvsagt synd å ikke kunne ha Svein her i det videre arbeidet, men jeg respekterer hans beslutning fullt ut. Jeg har allerede ringt ham for å drøfte et par saker, og nå kan han jo virkelig se ting utenfra, avslutter Schjerven.

Samtidig vokser også staben i Popsenteret, paralellt med at Schous Kulturbryggeri begynner å reise seg på Grünerløkka. Arvid Skancke-Knutsen ble tidligere denne høsten ansatt som musikkhistorisk rådgiver for prosjektet. Fra 1. desember begynner også Petter Flaten Eilertsen, som vil få ansvaret for arkivering, katalogisering og digitalisering.

Foto: Popsenteret/Svein Bjørge i samtale med Prepple Houmb.

Etter mer enn 15 år i musikkens tjeneste i hovedstaden har Musikkfest Oslo samlet opp et ruvende arkiv med CDer, promo-plater, presseklipp og historiske dokumenter. Da de nylig skulle flytte inn i nye lokaler, var det en gyllen anledning til å donere bort materialet til Popsenteret.

Musikkfest Oslo, tidligere Musikkens Dag, er en gratis musikkfestival i Oslo som finner sted den første lørdagen i juni hvert år. Festivalen startet i 1992, og er Norges største endagsfestival.

I samarbeid med en rekke lokale arrangører settes det opp scener på rundt 30 steder i Oslo sentrum. Bare i 2006 ble det avholdt rundt 450 konserter under Musikkfest Oslo. Utøvere innen en rekke stilarter stiller tallrike opp når årets største musikkdugnad i hovedstadsområdet finner sted.

Det blir fort historiske dimensjoner over slikt – og denne skatten er Popsenteret i Oslo nå bedt om å ta vare på.

Historisk hovedstadsmateriale

- Dette er et unikt materiale for hovedstaden, som omfatter nesten to tiår med Oslo-artister, sier Arvid Skancke-Knutsen i Popsenteret.

- En ting er selve antallet med CDer, demoer og kassetter vi nå har mottatt. En annen ting er den store musikalske bredden som samlingen dekker, som gjør den bortimot unik her hjemme.

Samlingen til Musikkfest Oslo inneholder også mye skriftlig materiale. Her er presseskriv, detaljerte fortegnelser over musikere og andre historiske dokumenter.

- Alt dette har blitt bevart på en forbilledlig måte, selv om lagringsforholdene kanskje ikke har vært de beste. Materiale av denne typen har lett for å gå tapt gjennom årene, så vi skylder Musikkfest Oslo en stor takk for å ha tatt vare på det – og for at de nå overlater det til oss i Popsenteret.

- Ikke lett å vite hva som får verdi

Øystein Ronander har jobbet som prosjektansvarlig for Musikkfest Oslo siden 2000, og har sett festivalen vokse med rekordfart de siste årene.

- For oss var det naturlig å gi dette materialet videre til Senter for Populærmusikk. Vi er riktignok blitt store, men er fortsatt et lokalt arrangement for Oslo, og ønsker at dette materialet skal være knyttet til byen.

- Vi har prøvd å ta vare på det meste underveis, nettopp fordi vi har sett at dette materialet kan få en viss historisk verdi. Det er ikke alltid så lett å vite hva som er av en slik verdi i samtiden, men plutselig kan jo vokalisten i et obskurt band fra 90-tallet dukke opp som Norges neste statsminister. Og da er det morsomt at det er tatt vare på.

- For øvrig dekker jo samlingen alt fra verdensmusikk og viser til jazz og hip hop, selv om hovedvekten nok ligger på rocken.

Schous Kulturbryggeri: I hjertet av Oslo

Oslo kommune hentet i sin tid ideen om Musikkens Dag fra Fète de la Musique i Frankrike, som startet i 1982 etter initiativ fra daværende kulturminister i Frankrike, Jack Lang.

Den franske ideen var å lage en gigantisk internasjonal musikkfestival, og Fète de la Musique finnes nå i mer enn 100 land på verdensbasis. Bare i Oslo finner titusener av fastboende og tilreisende musikkinteresserte veien til scenene hvert år.

Nå får i hvert fall den norske musikken et fast og trygt tilholdssted i hjertet av Oslo. Popsenteret åpner for publikum i 2010, som en del av kulturkvartalet Schous Kulturbryggeri på Grünerløkka.

Popmusikken startet på ingen måte med Elvis eller Beatles. Den har vært der til alle tider, og har tatt en rekke utrykk og former. I Norge har populærmusikken alltid hatt sitt hovedsete i Oslo, som ble det nye navnet på Kristiania i 1925.

Den tysk-amerikanske oppfinneren Emile Berliner hadde oppfunnet grammofonen i 1887. Den ble etter hvert mer populær enn Thomas A. Edisons ti år eldre fonograf, som først baserte seg på tinnfolie-opptak, og senere på roterende voksruller.

De eldste, avspillbare fonograf-opptakene i Norge stammer fra 1889, og ble gjort av den blinde sangeren Andreas Pedersen og akkompagnatør Hans Karlsen. Innspillingen ble gjort i Aakerbergveien.

Opptaksutstyret var eid av Adolf Østbye (1868 – 1907), som senere også skulle få æren av å bli Norges første grammofonartist. Han var barber av yrke, men vakte også stor lykke som skuespiller og visesanger i Kristiania, der han bl.a. opptrådte på Dovrehallen, Victoria Teater og Eldorado, samt sommerteatrene på Nordstrand og Fredriksborg.

I desember 1904 ble Østbye den første norske artisten som gjorde opptak for The Gramophone Company. Opptakene ble gjort på to værelser på Grand Hotell i Karl Johans gate 37. Den aller første innspillingen var en parodi på Henrik Ibsens ”Terje Vigen”, der Østby spilte to taleroller.

Det var brødrene Johan og Gudmund Johnsen som hadde tatt initiativ til innspillingene, som ble utført med britiske teknikere. Andre utøvere var Agnes Haglund, Oscar Lerdahl, Halfdan Rode, Thorvald Lammers, Clara Hultberg, Gabrielle Bidenkap, Ansgar Guldberg, Nathalie Hansen, Henrik Klausen og trekkspilleren Carl Mahiesen.

Repertoaret var en blanding av populære revysanger, humoristiske skrøner, trekkspillmusikk, salmer, folkeviser og klassiske sangnumre. Selv om sanger av både Kjerulf, Grieg og Sinding ble spilt inn disse hektiske desemberdagene, var det likevel et underholdningsnummer som først fant veien til norske plateriller.

I bokverket “Musikken og vi” (Cappelen, 1983) kan vi lese følgende hjertesukk over dette: ”Det var frisøren, skuespilleren og komikeren Adolf Østby (sic) som fikk foreta lydfestingspremieren… Selv premieren måtte altså være viet underholdningsverdien. Terje Viken er kultur, men når diktet parodieres fordamper kulturen selv fra det mest vanntette rom.” Østbye er heller ikke nevnt i leksikondelen av trebindsverket.

Østkantgutten Adolf Østbye gjorde i løpet av to år rundt 60 plateinnspillinger for Gramophone Company, og 40 for det franske plateselskapet Pathé – samt 48 innspillinger som først ble gitt ut på fonografruller. Han sto også bak sitt eget platemerke, Ekko, som i hvert fall ga ut fire titler. Vi finner også navnet hans på fonografruller og plater fra H. Abels Fonografutsalg, Aretino, Blue Amberol og Columbia.

De mest kjente musikkforhandlerne i Norge ved inngangen til 1900-tallet var Peder Larsen Dieseths musikkhandel, Abels Fonografutsalg og Thv. Gjestad & Co, som alle holdt til i Kristiania. Brødrene Johnsen, som skaffet seg det norske agenturet til danske Skandinavisk Grammophon, holdt til ved Stortorget, og kunne alt i 1905 gjøre opptak i eget studio.

På denne tiden hadde byen rundt 220 000 innbyggere, men relativt få familier tok seg råd til å anskaffe seg grammofoner. Snart ble de likevel populære innslag på restauranter og kaféer, som en forløper til de senere jukeboxene.

Østbyes innspillinger var som nevnt ikke det første norske lydopptaket. Det ble gjort alt på Tivoli i Kristiania i 1879 – bare to år etter at Edison hadde tatt patent på sin fonograf. Musikkhandler Peder Larsen Dieseth (1851 – 1936) sang da inn en salme på et tinnfolieopptak.

Når Popsenteret åpner dørene på Grünerløkka i Oslo, er det altså over 130 år siden det første norske lydopptaket ble gjort i samme by.  

Kilder: 
Vidar Vanberg: Da de første norske grammofonstjernene sang seg inn i evigheten (Nasjonalbibliotekets skrifter, 2005)
Ella Arntsen (red.):  Musikken og vi, bind 3 (Cappelen, 1983)
Wikipedia – den frie encyklopedi.