Sparebankstiftelsen DnB NOR har kjøpt den enorme samlingen for 2,5 millioner kroner, og har nå gitt den videre til Oslo kommune og Popsenteret i Schous Kulturbryggeri.

Musikksamlingen til Tore Arnfinn Larsen består av blant annet:

6000 78-plater fra 1905 til ca. 1955
8000 LP-plater fra 1955 til ca. 1990
11 000 singler og EP-er fra ca. 1955 til 1990
4000 aviser/blader/magasiner med musikkhistorisk innhold
2000 musikkassetter
1000 musikk- og teaterrelaterte bøker
1000 CD-singler
300-400 norske spillefilmer
100 8-sporskassetter
30-40 antikke/historiske platespillere og sveivegrammofoner, spilledåser m.m.

- Dette er en fantastisk samling, og en fantastisk kulturinnsats som er gjort av Tore Larsen, sier direktør Frode Helgerud i Sparebankstiftelsen DnB Nor til Aftenposten.

- Den første norske plateinnspilling ble gjort i 1904 av barberer Adolf Østbye på Grünerløkka. Derfor er det ekstra morsomt å kunne gi denne kulturskatten tilbake til Grünerløkka! Vi føler at Popsenteret er riktig mottager av denne donasjonen.

Til Aftenposten sier Larsen at han liker tanken på at samlingen får det han kaller “et godt hjem”.

- Siden mye av samlingen har relevans til Kristiania og Oslo, finner vi en mengde utgivelser fra plateselskap rundt om i byen, reklamesingler fra Oslo-bedrifter samt notehefter med gamle Oslo-slagere.

Hele saken kan leses i dagens Aftenposten Aften og på Oslopuls sine nettsider.

Sparebankstiftelsen DnB NOR har også lagt ut en reportasje om dette på sine nettsider. Den kan leses her.

Se flere bilder fra samlingen i vårt billedgalleri. Vi kommer naturligvis nærmere tilbake til samlingen her på våre nettsider.

Utvikling av Schous kulturbryggeri, Øvingshotellet, Popsenteret, restauranten og fellesfunksjoner.

Prosjektkoordinator for Popsenteret.

Jeg var hjemme hos Arne Bendiksen to ganger i 2008, i forbindelse med et lengre intervjuopptak for Popsenteret i Oslo. Første gang var i juli, andre del av intervjuet fant sted i oktober. Tredje og siste del ble aldri fullført. 

Bendiksen var en generøs vert, han åpnet sitt hjem på Nesbru i Asker, og ga villig av seg selv. Hans detaljerte hukommelse, hans formidlingsevne og engasjement var formidabel inntil det siste. Første runde varte i nærmere fem timer, og brakte oss frem til 1956. Den neste pågikk i over tre timer. Med en karriere som strakk seg fra krigen til mars 2009, var de åtte timene på langt nær nok. 

Her er likevel noen berøringspunkter fra hans lange karriere med utgangspunkt i våre samtaler.

Arne Bendiksens unike posisjon i nyere norsk populærmusikk skyldes ikke bare et helt liv i dens tjeneste, men også den enorme mengden arbeid han nedla – i alle ledd av bransjen. Hans virke som talentspeider eller låtskriver var i seg selv en full stilling for andre enn ham. Han mente selv at han spilte inn over 1000 artister. På slutten av 50-tallet stod plateselskapet han drev sammen med The Monn-Keys visstnok for 1/4 av all musikk som ble solgt i Norge. 

- Jeg var sentralt plassert i elendigheten, som han sa med selvironi.

Arne Bendiksen fylte alle rollene alene, og levde et helt liv for musikken. I mine samtaler med ham klaget han aldri på arbeidsmengden, men fremhevet desto oftere gleden ved det han holdt på med.

Som når han snakket om perioden tidlig på 60-tallet:  – Vi hadde TV-sendingene med The Monn-Keys, driften av plateselskapet og mitt engasjement på Chat Noir. Det var tøffe tider med hensyn til arbeidstid og fritid. Det vil si, det var ikke fritid. Jeg måtte slå opp i leksikonet for å se hva fritid var for noe. Men vi jobbet med det vi hadde trang for og lyst til. 

Eller når han snakket om studioarbeidet:  – Jeg holdt alltid ut lenger enn alle de andre i studio. Vi måtte jo fortsette til vi hadde sjel i musikken. Det var ikke nok for meg at det låt pent og riktig. Musikken skulle ha sjel. Og det solgte.

Sirkus

Bendiksen hadde høstet mye erfaring allerede før han ble med i The Monn-Keys i 1954; som kapellmester på Cirkus Arnardo, turné med Jens Book-Jensen, engasjement på Nalen i Stockholm og som gitarist på Rosekjelleren i Oslo. En gang ble han kåret til landets beste jazzbassist, en karriere som startet på følgende vis:

- Det var på Rosekjelleren en kveld at Einar Rose snudde seg til meg og brølte: ‘Spell bass’. Jeg lot som intet, for jeg kunne ikke spille bass. Men Rose var hvit i trynet når han 10 sekunder etterpå vred seg rundt og ropte: ‘Jeg sa, spell bass!’ Jeg måtte bare legge fra meg gitaren og ta opp bassen. Det viste seg at det ikke var så farlig: Det var tau på den bassen, og ingen strenger. 

Historien forteller noe om både Bendiksens allsidighet og hans ukuelige stå-på-vilje. Selvsagt behersket han bassen på kort tid. 

-Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg.

- Han spilte fiolin for hønene når han var barn. “Men de likte ikke ‘Pål sine høner’, den sang jeg inn senere, som for å ta igjen”, vant sin første amatørkonkurranse på uortodokst vis. “Jeg spilte Hawaii-musikk med nesen, jeg hadde jo ikke andre instrumenter!” I 1945 dro han ut på sin første turné sammen med to andre kompiser. “Vi stod på skuldrene til hverandre og sang trestemt. Jeg var den letteste og stod øverst. Vi kom så langt som til Gjøvik. Der var ikke scenen høy nok, så jeg måtte ned på kne og balansere mot nakken til han under. Dette ble komisk for tredjemann, som begynte å le. Da begynte nummer to og le, og det gikk helt galt. Jeg stupte ned i orkestergraven og gjennom stortrommen. Jeg husker ikke hva jeg brakk, men jeg ble sendt hjem.”

Men han kom tilbake. Denne lekne og uredde innstillingen, kombinert med nese for gode låter og ditto talenter, krysset med et knallhardt forretningstalent, skulle vise seg å danne grunnlag for Bendiksens livsvei.

[Read more]

Ansvarlig for konsept og utvikling av innhold og form på Popsenteret.

Skribent og musikkhistoriker.

Nettredaktør og skribent.