Popsenteret går i disse dager inn i feriemodus, og denne nettsiden vil dermed ikke bli jevnlig oppdatert de nærmeste ukene. Vi anbefaler heller å nyte musikken utendørs i denne vakre tiden, blant annet med sommerens mange festivaler. Her er en kronologisk oversikt over noen av landets mange festivaler med et utvalg fra programmet. Da er det bare å fylle opp tanken og sette reiseruten. Popsenteret ønsker alle musikkglade en riktig god sommer.

Quart, Kristiansand, 30. juni – 4. juni

Slash & Friends (Ozzy Osbourne, Jason Bonham, Ron Wood, Fergie, John5), Ludacris, RZA, Marilyn Manson, Redman & Method Man, Korn, Placebo

http://www.quart.no

Oslo Live, Oslo, 1. – 4. juli

Klaxons, Opeth, Diplo, Echo and the Bunnymen, Santigold, deLillos

http://www.oslolivefestival.no/

Kongsberg Jazzfestival, Kongsberg, 1. – 4. juli

Chick Corea, John Scofield, The Core, Farmers Market, Zap Mama, Helge Lien Trio

http://www.kongsberg-jazzfestival.no

Buktafestivalen, Tromsø, 2. – 4. juli

Roky Erikson, Eagles of Death Metal, Ray Davies, Kaiser Chiefs

http://www.bukta.no/

Bygdalarm, Øystese, 3. – 4. juli

Melody Club, Ash, Florence Valentin, Pony the Pirate, The New Wine

http://www.bygdalarm.no/

Trænafestivalen, Træna, 9. – 11. juli

Late of the Pier, The Whitest Boy Alive, Rockettothesky, Frida Hyvönen, Sivert Høyem, Jens Lekman

http://www.trena.net/

Vikedal Roots Music Festival, Vikedal, 9. – 11. juli

The Wombats, Mira Craig, Vestlandsfanden, The Levellers, Rita Eriksen

http://www.rootsfestival.no/2009/

Stavernfestivalen, Stavern, 10. – 11. juli

Lund-Nilsen-Fuentes-Holm, Maria Mena, Åge Aleksandersen & Sambandet, Jahn Teigen

http://www.stavernfestivalen.no/

Norway Rock Festival, Kvinesdal, 9. – 12. juli

Manowar, Nightwish, Testament, W.A.S.P, In Flames, Satyricon, U.D.O

http://www.norwayrock.no/

Moldejazz, Molde, 13. – 18. juli

Leonard Cohen, Arve Henriksen, Joshua Redman, Bugge Wesseltoft, Atomic, Supersilent, The Thing

http://www.moldejazz.no

Riddu Riđđu, Kåfjord, 15. – 19. juli

Buffy Saint-Marie, Adjágas, Mari Boine, The BlackSheeps

http://www.riddu.no

Slottsfjell, Tønsberg, 16. – 18. juli

Kaiser Chiefs, Femi Kuti, The Streets, Art Brut, bob hund, Marit Larsen, Foals, Lay Low, Roots Manuva, Mark Kozelek

http://www.slottsfjellfestival.no/

Telemarkfestivalen, Bø, 16. – 19. juli

Odd Nordstoga, Vamp, Valkyrien Allstars, Frikar, Skáidi, Eliza Carthy

http://www.telemarkfestivalen.no/

Malakoff Rockfestival, Nordfordeid, 24. – 25. juli

Ulf Lundell, Turboneger, Tommy Tokyo, El Caco, Kaizers Orchestra, Motorpsycho

http://www.malakoff.no/

Månefestivalen, Fredrikstad, 24. – 26. juli

Timbuktu, Farmers Market, Kaizers Orchestra, Tommy Tokyo, Kristin Asbjørnsen

http://www.maanefestivalen.no/

Canal Street, Arendal, 21. – 26. juli

Joss Stone, Angelique Kidjo, Bo Kaspers Orkester, Randy Brecker

http://www.canalstreet.no/

Olavsfestdagene, Trondheim, 28. juli – 4. august

Stefan Sundström, Stein Torleif Bjella, Katie Melua, Anna Ternheim, Reidar Larsen

http://www.olavsfestdagene.no

Storås, Meldal, 30. juli – 1. august

Pete Doherty, Machine Head, Mory Kante, The Soundtrack of Our Lives, 120 Days

http://www.storaasfestivalen.no/

Vinjerock, Eidsbugarden, Jotunheimen, 30. juli – 2. august

Bo Kaspers Orkester, BigBang, Marit Larsen, Harrys Gym, Begen Mandolinband, The Little Hands of Asphalt

http://www.vinjerock.no/

Notodden Bluesfestival, Notodden, 30. juli – 2. august

Noora Noor, Beth Hart, Jack Bruce, Bjørn Berge, Shemekia Copeland, Buddy Guy, T-Model Ford

http://www.bluesfest.no/no

Lost Weekend, Askøy, 6. – 8. august

Timbuktu, Marit Larsen, I Was a King, Mira Craig, Karin Park

http://www.lost-weekend.net/

Down on the Farm, Halden, 7. – 8. august

Stan Ridgway, True West, James Hand, El Cuero, Kristofer Åstrøm, Henning Kvitnes

http://www.downonthefarm.no/

Raumarock, Åndalsnes 7. – 8. august

Thåström, Motorpsycho, El Cuero, Ingrid Olava, Skambankt, CC Cowboys

http://www.raumarock.com/

Oslo Jazzfestival, Oslo, 10. – 15. august

Antony, Hot Club de Norvège, Joshua Redman, Mathias Eick Quartet, Milton Nascimento, Sidsel Endresen, Silje Nergaard

http://www.oslojazz.no/

Øyafestivalen, Oslo, 11. – 15. august

Wilco, Arctic Monkeys, Glasvegas, Beirut, Bon Iver, Anderw Bird, Grizzly Bear, Jay Reatard, Band of Horses, Lily Allen, Madness, Kylesa, Röyksopp, Vetiver, Mew, Kåre & the Cavemen, Gang Gang Dance

http://oyafestivalen.com/

Pstereo, Trondheim, 21. – 22. august

Gang of Four, Calexico, Primal Scream, Ulver, Motorpsycho, Late of the Pier, Ane Brun

http://pstereo.net/site/

Parken, Bodø, 21. – 22. august

Manic Street Preachers, N.E.R.D., Grant-Lee Phillips, Röyksopp, The Hives, Danko Jones, BigBang

http://www.parkenfestivalen.no/

Drammen Elvefestival, Drammen, 21. – 23. august

Travis, The Waterboys, The Hives, Timbuktu

http://www.drammen-elvefestival.no/

Hole in the Sky, Bergen, 26. – 29. august

Enslaved, Aura Noir, Gorgoroth, Pentagram, Voivod

http://www.holeinthesky.no

Døgnvillfestivalen, Tromsø, 28. – 29. august

Snoop Dogg, Aleksander Rybak, Lind-Nilsen-Fuentes-Holm, Paperboys

http://www.dognvill.no

Ill: Tore Fredenlund

Ingierstrand bad sto ferdig i 1932, og ble raskt et meget populært forlystelsested for Oslofolk, med flere tusen besøkende i helgene. Restauranten Den Hvite Elefant (1934) med sitt unike utendørs dansegulv med plass til 1000 danseglade gjester, og områdets øvrige smekre funkisarkitektur gjorde Ingierstrand til et behagelig sted å være for både kropp og sinn. I en notis fra VG i august 1950 meldes det for eksempel om 8000 besøkende på Ingierstrand.

Her ble det satt opp revyer og arrangert konserter i alle genre, inntil forfallet overtok og gjorde perlen om til et spøkelsessted. Det foreligger nå planer om å reddet Ingierstrand fra ytterligere forfall. Søndag 28. juni gis musikkinteresserte en gyllen mulighet for å beskue Ingierstrand. Da avholder trioen Poing en genreoverskridende sommerfest der ute.

Poing feirer sine 10 første år – på stedet de oppstod –  ved å presentere ulike kunstneriske uttrykk, som musikalsk vil spenne fra bluegrass til samtidsmusikk.

I tillegg til Poing kommer blant andre “banjo-Kari” Svendsen med Bergen Mandolinband, Anne-Lise Frøkedal (Harrys Gym), billedkunstneren Camilla Wærenskjold, Ole Henrik Moe jr., Becaye Aw, Atle Sponberg, Julian Skar og Trygve Seim – og en rekke andre.

Poing er Rolf-Erik Nystrøm (sax), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass). De vil også opptre som solister og presentere sideprosjekter som folkemusikkgruppa Rusk og Olav H. Hauge-prosjektet Seven Winds.

Det vil være salg av mat og drikke hele dagen. Festivalen starter klokken 14.00, og du kommer deg ut med buss 87 (går fra Jernbanetorget 12.02 og hver time til 18.02). Det vil bli satt opp ekstra busser tilbake til Oslo på kvelden.

Neste konsert på Ingierstrand bad er under Ultima-festivalen 17. september.

Foto: Ingierstrandrestaurant.no

Det er Parkteateret på Grünerløkka som inviterer til gratis gatefest lørdag 27. Under tittelen Why Don’t We Do It In The Road rigges det opp en provisorisk scene i to-tiden, der Einar Stenseng (bildet), Magnus Hængsle og Lucy Swann skal opptre med henholdsvis fordrukne viser, sjelfull pop og clink n’roll – hva enn det er.

Senere på kvelden åpnes dørene inn til scenen og konserter med det plateaktuelle gitarfenomenet Stian Westerhus, avantrockerne i Le Corbeau og skwee-kollektivet Dødpop. Det relativt nye fenomenet skwee er altså en blanding av synth-elektro og funk/r’n'b som oppstod i Sverige og Finland for et par år siden.

Til slutt åpner lille scenen med preview på sommerens klubb-konsept med DJ Simen Herning (Get Dancy, My Little Pony, Spoontrain Audio).

Le Corbeau: L’Innocence Revient Encore/ Rêve D’Ivresse

Einar Stenseng: Leaving Jerusalem:

Foto: Einar Stenseng av Ingrid Pop.

Det var ikke mange spor av revolt og motkultur da Ole Ivars gav ut sin egentitulere debut-LP i opprørsåret 1968. Tvert i mot var sporene jevnt over snille sanger om kjærlighet til enkelt svensktopparrangement, faktisk var halvparten av låtene svenske slagere. Og navnevalget med et dobbeltnavn bekreftet at bandet at de var inspirert av svenske popporkestre som Sven Ingvars, som ikke akkurat var mors verste barn de heller.

Utfrika Ole Ivars
Plata begynner med en coverlåt, Regnets rytme, som de hadde tyvlånt av amerikanske The Cascades, som hadde hatt en hit med den allerede i 1963. De hadde fått den oversatt til norsk av Lasse Hovd som oversatte låter fra engelsk for flere band på den tida.

En morsom anekdote om akkurat denne låten kommer fra Audun Tylden, mannen som driver plateselskapet Tylden & co., som har gitt ut Ole Ivars etter comebacket for snart tjue år siden. Han studerte i San Francisco midt i hippieperioden, og kom inn i et frikerkollektiv der han i dampen fra røkelse, stearinlys og marihuana, bladde seg gjennom platesamlingen, som stort sett bestod av baklengs sitarmusikk, vesttysk elektronisk plingplong og frigjøringsviser. Men midt oppi det hele lå en singelutgave av Regnets rytme, utgitt desember 1967, med norske Ole Ivars. Han tok den fram og fikk et unisont ”yeahhh man” og ”woooow” av de steine frikerne. Mer far out plate enn denne visste ikke hippiene om.

Men utfrikinga var nok helt ufrivillig, for på coveret til LP-en står guttene poserende foran et tømmerhus på friluftsmuseet på Domkirkeodden på Hamar, oppstilte i mørke jakker, lyse bukser, lisseslips og sleik. På Hamar i 1968 hadde ikke hårmoten grodd over ørene enda, og sandaler og lange kjortler på menn var forbeholdt Jesus i bibelundervisningen, og studentopptøyer var noe en så i svarthvitt på fjernsyn.

Men i en låt viser bandet seg å avspeile tidsånden: Sangen heter Line og er en tragisk beretning om ei dame som stakk, tilsynelatende en tradisjonell sippesang. Men låten er mer enn det, den er et forvarsel om 1970-tallets skilsmissebølge, om resultat av den nye kvinnebevegelsen, og om døden til den klassiske mannsrollen. Intet mindre.

Det står i skriften
Det hører med til historien at også Line er en coverlåt. Originalen het Laura (What’s He Got That I Ain’t Got) og var en populær sang i 1967 med countryartisten Leon Ashley. Og den norske oversettelsen, også denne gangen gjort av Hovd, er tydelig inspirert av originalteksten. Men teksten er bedre på norsk, den er poengter og følelsesladd på grensa til det smertefulle. Jeg gjengir den her, uten tillatelse, i håp om å slippe søksmål fra rettighetsinnehaverne.

Line hold min hånd slik du pleide
Line det var meg som du holdt av
len ditt hode mot mitt bryst, hjertet banker
hjertet som med kjærlighet jeg ga

ønsker som ble hvisket i mitt øre
ble oppfylt, jeg sa jo aldri nei.
Nå vil du gå din vei og jeg må spørre
hva er det han har, og ikke jeg?

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har, og ikke jeg.

Line ser du huset som jeg bygget?
Line, ser du skiltet og ditt navn?
Ser du alle møbler som minner?
Vil du ikke komme i min favn?

Av kjoler har du nok i garderoben
En sjekkbok ser du her, den er til deg
Men du vil bare gå
Og jeg må spørre
Hva er det han har og ikke jeg

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har og ikke jeg,
hva er det han har og ikke jeg, Line, hva er det han har og ikke jeg?

Skilsmisse og andre misser
Triste saker med andre ord. Skilsmisser er aldri moro, og ekstra lite moro må det ha vært i 1968. Mannen følt seg nok ganske alene som nyskilt i Hamar, for i 1968 var det ingen folkesport å skille seg akkurat. La oss si at ekteskapet med Line ble inngått et par-tre år før dama reiste, så var statistikken for at dette skulle holde de neste 30 årene over nitti prosent. Til sammenligning var sjansen for at et ekteskap inngått i 2005 skulle ryke på samme tid nesten femti prosent. Alt dette i følge Statistisk Sentralbyrå.

Nå vil du kanskje kverulere og si at sangen slett ikke nevner ordet skilsmisse i det hele tatt. Det kan jo hende de bare var samboere? Men det er ingen tvil, sangen handler om en skilsmisse. For i 1968 bodde ikke par sammen om de ikke var gift, i hvert fall ikke på Hedemarken. Riktignok var det en og annen bonde som hadde en husholderske som han delte seng med, men slike ting snakket ingen om.

I Oslo derimot var det nok et og annet samboende par. Men disse bestod som regel av snåle folk som menn med alpelue og fullskjegg, som gikk i demonstrasjonstog, eller holdt foredrag om vonde ting på S som sadomasochisme, Sartre, strukturalisme eller Stockhausen.

Disse mennene bodde da gjerne sammen med radikale kunstnerinner med feilklippet hår, flagrekjoler og whiskystemme, og sammen gikk de på Kunstnernes Hus for å drikke vin midt i uka. Med slike forkjempere for samboerskapets fortreffeligheter er det ikke rart at fenomenet var forbudt frem til 1972, da konkubinatloven, som den ble kalt, falt i Stortinget.

Eksistensielle spørsmål
Så vår venn har nok vært gift med Line. Han nevner ingen unger i sangen, så de hadde ikke vært nødt til å gifte seg, i motsetning til svært mange som giftet seg på 1960-tallet. Normen var mange steder at ekteskapet var noe en ble lukket inn i pr sprukket kondom eller for seint avhopp i svingen. Abort var forbudt, og p-piller var det nesten ingen som tok. Men Line og mannen har tydeligvis giftet seg bare fordi de var glade i hverandre, to sjeldne fugler med andre ord. De hadde alle ods på sin side, allikevel gikk det dårlig. Line fant seg en ny mann.

Vår venn prøver desperat å finne ut hva som gikk feil. I refrenget avslører han to ulike tilnærmingsmåter. Den første er: ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” Den andre er ”Er det noe som jeg ikke har?” Jeg skal nå forfølge disse to problemstillingene grundig og godt. Vi tar for oss ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” først.

I vers nummer to sier han at han gitt Line alt hun har ønsket seg, han har jo aldri sagt nei. Han begynner å gjøre opp status for boet, for å vise sine fortreffeligheter som ektemann, og det er ikke lite: For det har han bygd hus til begge to. Deretter peker han på møblene og hinter dermed forsiktig om alle minner om ekteskaplig lykke som kan ligge i en stol eller ei dobbeltseng. Så sier han at hun har kjoler nok i garderoben, så klær har hun også fått. Og på toppen av det hele har han en sjekkbok liggende, som er til henne, så penger har han også fikset.

Så kort fortalt: Når han skal ramse opp sine fortreffeligheter så ramser han opp alle tingene han har kjøpt til henne. Hva kan det være han andre fyren har som vår venn ikke gir henne? Vår venn er totalt rådvill, men vi kan hjelpe ham litt på vei: Kan det tenkes at han andre har noe som ikke kan kjøpes for penger?

Nye kvinneidealer
Helt fram til for førte år siden omtrent så var det ekstremt klare kjønnslinjer i Norge. En mann skulle være den som passet pengene og jobbet. Han kjøpte kjoler, han jobbet opp et hus og betalte møblene. Betalingen for tryggheten skulle være en hengiven og trofast hustru som gjorde husarbeid, tilfredsstilte ham seksuelt og fødte hans barn.

Men så kom nye kvinneidealer, der kvinner gikk ut i arbeidslivet til selvstendighet, egne penger og personlig frihet. Kvinner ble mer uavhengige og det ble lettere for dem å velge sine menn ut andre kriterier enn trygghet. Og det ble derfor mindre dramatisk å bryte ut av forhold som ikke fungerte.

Samtidig kommer den seksuelle revolusjonen snikende, med gradvis større bruk av p-piller, noe som ga kvinner makt over om de ble gravide eller ikke, og kvinner skulle lære seg å si nei når de ikke hadde lyst, vold i hjemmet ble en politisk sak. Og med Ingrid Bjerkås ble det siste yrket bare menn kunne inneha, det å være prest, også inntatt av kvinnene. Kvinner skulle ikke lenger være underdanig eller underlagt menn, verken i hjemmet, i kristendommen eller i politikken.

Han som ble igjen
Men dette forandrer mannens rolle noe voldsomt også. Plutselig er det ikke lenger nok for en mann å være statusmessig sterk, eller innbringene økonomisk, for dette er ting en kvinne kunne klare selv. Og mye derfor begynte det å bli vanligere å skille seg om kjærligheten gikk over, eller om kjærligheten gikk over til en annen person. I perioden 1976-80 skiller over dobbelt så mange par seg i året i snitt, som i perioden ti år tidligere.

Og tilbake satt den tradisjonelle mannen og hadde gjort som han alltid hadde gjort, og han ble forlatt. Og han skjønte ingen ting. For han hadde gjort som han alltid hadde gjort, kjøpt hus og møbler, dratt på jobb og tjent penger nok til et sjekkhefte, og tilbake ønsket han bare en kone som kunne holde hånden hans, lene hodet mot brystkassen hans, eller komme i hans favn.

Sånn sett i ettertid er det kanskje ikke så rart at Line dro, så lenge ektemannen ikke lette lenger enn blant materielle goder som svar på hvorfor hun stakk? Det kan jo tenkes han andre fyren var en trivelig kar, eller morsom, eller kjekk eller god i senga. Eller det kan rett og slett tenkes at han ga henne en smule mer respekt og frihet?

Så som svar på den andre tilnærmingen vår venn har i refrengene” Er det noe som jeg ikke har?”, så er svaret: Du har ikke peiling på hva en frigjort kvinne ønsker seg. Du kommer til å få et ensomt 1970-tall.

På hvilke måter har teknologien preget musikken? Hvordan har forskjellige sosiale grupper forholdt seg til ny musikkteknologi? Dette er blant spørsmålene vi kanskje vil få svar på når den spennende utstillingen “Musikkmaskiner” åpner på Teknisk museum den 24. juni.

Her blir det mulig å høre om og lytte til blant annet familien Kaufmanns sjeldne musikkautomat fra midten av 1800-tallet og Norges eldste lydopptak fra 1879 som nå er digitalisert.

Hør det unike opptaket her.

Utvalgte gjenstander:

- Familien Kaufmanns sjeldne musikkautomat fra 1820-40. En verdensberømt musikkmaskin som viser tidens ypperste håndverk.

- Tinnfolien med Norges første lydopptak fra 1879. Opptaket ble gjort på Tivoli i Kristiania. Det har ikke blitt hørt siden 1930-tallet. Nå er det digitalisert av utenlandske eksperter og kan høres i utstillingen.

- Musikkautomaten med myntinnkast som sto på kafé Geita i Grensen på 1890-tallet.

- Dronning Mauds selvspillende piano og grammofon fra ca 1900.

- Den gåtefulle thereminen fra 1930-årene. Det første elektroniske musikkinstrumentet. Spilles uten berøring. Den eneste eldre norske thereminen.

- Hammondorgelet som sto i restaurant Regnbuen i Oslo fra slutten av 1930-årene til 1950-tallet. Et klenodium for alle orgelentusiaster.

- Ekkomaskinen som skapte klangen på Kari Diesens slager ”Det hender så mangt på hovedøen” i 1957.

- Mellotron brukt i Roger Arnhoff studio på slutten av 1960-tallet. Tilsvarende instrument skapte de eksperimentelle lydene på Beatles-låtene Back in the USSR, Little Piggies og Strawberry Fields Forever.

- Panelene fra Knut Wiggens datastyrte studio EMS i Stockholm på 1970-tallet. Wiggen var en pioner innen elektronisk musikk. Han ble nylig presentert under festspillene i Bergen.

- Synthesizeren (Yamaha DX7) som Magne Furuholmen i a-ha brukte på 1980-tallet.

De fleste gjenstandene tilhører Teknisk Museums egen samling og løftes nå ut av magasinene. Museet har også fått låne flere klenodier fra andre museer og privatpersoner i inn- og utland.

I tillegg legges det opp til en del brukerstyrte aktiviteter. I utstillingens to lydstudioer og rundt spilledåsebordet kan de besøkende fritt skape sin egen musikk, teste trommeferdighetene, spille på thereminer og programmere spilledåser. I soundlaben kan man eksperimentere med lyd og musikk på data. Utstillingen har også en scene, og fra sommeren av vil det settes opp en rekke konserter her.

Popsenteret kommer tilbake med mer fra denne utstillingen etter åpning.

Les mer på hjemmesiden til Teknisk museum.

Ill: tekniskmuseum.no

I hele juni er det mulig å få med seg musikalske filmer på Deichmanske bibliotek avd. Røa. Det er i forbindelse med Skeive Dager (19. – 28. juni) at kinoteket på Røa setter opp denne musikalserien, som strekker seg fra klassikeren The Sound of Music (1965) til fjorårets suksessfilm Mamma Mia!

- Røa filial feirer de skeive dagene med det skeiveste av filmer, nemlig musikaler! Vi har funnet noen gamle, noen nye og en som sjelden er sett utenfor tv-rommet, heter det fra filialen. Sistnevnte er episode 50 av kultserien Buffy: The Vampire Slayer fra 2001.

Mandag 22. juni

Kl. 12.00

BUGSY MALONE (1976)

Regi: Alan Parker

Mandag 22. juni

Kl. 16.00

ROCKY HORROR PIICTURE SHOW (1975)

Regi: Jim Sharman

Tirsdag 23. juni

Kl. 12.00

MAMMA MIA! (2008)

Regi: Phyllida Lloyd

Tirsdag 23. juni

Kl. 16.00

GREASE (1978)

Regi: Randal Kleiser

Onsdag 24. juni

Kl. 12.00

THE SOUND OF MUSIC (1965)

Regi: Robert Wise

Torsdag 25. juni

Kl. 12.00

ONCE MORE, WITH FEELING (2001)

musikalepisode av Buffy The Vampire Slayer

Regi: Joss Whedon

Torsdag 25. juni

Kl. 16.00

JESUS CHRIST SUPERSTAR (1973)

Regi: Norman Jewison

Fredag 26. juni

Kl. 12.00

HELLO DOLLY! (1969)

Regi: Gene Kelly

Les mer om Røa filial her.

Skeive Dager har hjemmeside her.

Det var den 20. september 1955 at den første rockefilmen ble satt opp på Saga kino i Oslo og dermed snudde opp ned på ungdommens musikksmak. Glemt var Doris Day og Frank Sinatra, Benny Goodman og Glenn Miller. I annonsene for filmen ble det reklamert med ”Bomben fra Venedig-festivalen som sjokkerte hele verden.”

Og sjokkerte gjorde den sannelig også her i landet, selv om det ikke ble opptøyer i første omgang – slik som på Sentrum året etter og ved rockemesterskapene på Jordal og Bygdø Sjøbad. Det var Bill Haleys gjennomgangsmelodi i filmen, “Rock Around the Clock”, som fikk alle over 12 år (for det var aldersgrensen), til å gispe av henrykkelse. Bill Haley selv ble da også sett på som en rebell – den type ungdom som filmen egentlig handlet om. Til tross for at han i de unges øyne var ”svært gammel” (28 år) og temmelig dvask og feit, ble han et idol. Han var liksom den aller første av de hvite rockeartistene. Senere overtok tøffe Elvis med sine sexige hoftevrikk, skjeve munn og den flotte røsten.

Men til å begynne med var det bare ”Gamle-Bill”.

19. september 1956 fikk vi altså oppfølgerfilmen: ”Rock Around the Clock”, oppkalt etter den populære steinkaken hans (78-platen) som ble en like stor salgssuksess som Bing Crosbys ”White Christmas” som til da hadde salgsrekorden i platebransjen.

Bill Haley-filmen ble satt opp på Sentrum kino og aldersgrensen var denne gang senket til 7 år – farlig mente filmsensorene at denne filmen var.

Vi pressefolk hadde fulgt ganske godt med og visst at i filmens kjølvann pleide det å bli bråk og opptøyer. I enkelte land var filmen sågar forbudt, så forventningene var enorme. Filmen var førstesidestoff lenge før den kom til Norge. I Oslo hadde fotografer og journalister, og ikke minst Filmavisen, tatt oppstilling utenfor kinoen for å følge opptøyene på nært hold når første forestiling var slutt.

Hva skjedde? Jo, de unge kinogjengere tuslet stillferdig ut da kontrollørene åpnet sidedørene. De så forundret på oss fremmøtte pressefolk og fotografer og skaren av nysgjerrige som etter hvert hadde samlet seg utenfor kinoen for å bivåne det hele.

Jeg var selv til stede på Arbeidersamfunnets plass og tør påstå at det nok heller var vi som startet levenet enn ungdommen selv. Det begynte med at noen fotografer fikk en gruppe ungdommer til å ta noen dansetrinn – varte opp med litt rock foran kameraene. Folk begynte å stimle sammen rundt fotomodellene. Snart var det noen som ropte ”Mere rock”, og ungdommen hisset hverandre opp. Det hadde vi pressefolk slett ikke noe i mot.

Politiet holdt seg foreløpig litt på avstand, ventet i beredskap i gatene omkring og på Møllergaten 19 like i nærheten (Oslo-politiets hovedkvarter den gang).

Så snart det ble meldt om ”opptøyer”, var politiet på plass med Svarte Marja. Det var signalet til mere bråk. Fotografene brente av et utall blitzlamper fra sine Speed Graphic-kameraer, og ungdommen hylte ”Mere rock, mere rock.” Snart kom også Det ridende politi til åstedet. Da var det gjort. Mengden gikk løs på biler, vindusruter, trafikkskilt og uskyldige fotgjengere, ifølge avisene. Seks av politiets hester galopperte rett inn i menneskemengden, fulgt av politikonstabler med dragne køller. Flere ungdomsskarer – helst de som ikke hadde vært på kino – så en anledning I til å markere seg overfor øvrigheta’. I bølger ble vi jaget ut i gatene mot Ankertorget og Grønlands Torg. Selv havnet jeg nede i Storgaten, mens fem-seks av de verste bråkmakerne ble innbrakt til Nr. 19.

En gruppe gikk oppover Karl Johans gate og svingte bort mot Kontraskjæret. Det ble knust en del ruter, blant annet ble tre ruter slått inn på restaurant Metropol, kunne jeg rapportere i Morgenposten dagen etter. I reportasjen het det ellers blant annet:

”Under den første forestillingen på Sentrum var det flere tilløp til klapping av takten og piping på de steder i filmen hvor det var altfor kjedelig. Men selv ikke de suggerende rytmene fikk ungdommen til å lette seg en tomme fra sitteplassene. Etter 19-forestillingen var ungdommen litt hissigere og hadde fått i stand et kamprop: ”Mere rock, mere rock…” som de forsøkte å ildne hverandre opp med. Det ble kastet en sko opp i luften, og noen brennende papirbiter flagret ned over hodene til bråkmakerne. Utpå natten ble ungdommen, som stadig økte i antall, villere og villere. De danset rundt i gatene til sitt nye kamprop og hisset hverandre opp.

Ved 24-tiden kom det til alvorlige opptøyer i Studenterlunden da politiet måtte rykke ut med ekstra mannskap utstyrt med meterlange køller for å spre en flokk på ca. fem-seks hundre ungdommer som sperret gatene og dundret løs på biler som måtte stanse på grunn av sammenstimlingen. En håndfull politikonstabler forsøkte først å splitte urostifterne, men de mistet i løpet av kort tid kontrollen over den hujende massen av pøbelungdom.

Klimaks ble nådd da et par karer kastet seg inn på en konstabel og rev ham overende. Flere kom til, og politimannen ble presset ned i gaten. På dette tidspunkt fikk konstablene assistanse av en patrulje militærpoliti og øyeblikket etter forsterkninger i tre-fire politibiler med lange utrykningskøller.

Politifolkene gikk løs på mengden med køllene, og mange tilfeldige forbipasserende ble truffet av kølleslagene. En rekke personer ble arrestert, og militærpolitiet tok seg av en sersjant som slo seg helt vrang.

Da opptøyene tok en virkelig alvorlig vending, hadde en rekke mer eller mindre berusede personer sluttet seg til pøbelen, og det var stort sett disse som slo an den truende tonen overfor politiet,” avsluttet jeg min dramatiske nattreportasje.

Tirsdag 25. september viet jeg hele ungdomssiden til rockens inntog i Norge, og mobiliserte flere medarbeidere til å skrive om rockfenomenet. Jan A. Martinsens oppslagsartikkel hadde denne overskriften: ”Rock’n roll og den frie oppdragelse: Hvor kommer foreldrene inn i bildet? Får Oslos gutter og piker være ute så lenge de vil?”

Artikkelens innledning var like dramatisk som overskriften: ”En pike i 14- 15 års alderen klynget seg til en lyktestolpe og gråt forskremt. Hun var hverken full eller syk – bare dødsens redd. Redd for folk som hujet og skrek, redd for politi og redd for køllene – og redd for hva foreldrene ville si når hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært med i rock’n roll-opptøyene ved Sentrum kino.”

Eivind Torp intervjuet tre ungdommer som alle mente at filmen var bånn, men musikken kjempebra, og dansen veldig gøy å se på.

En innsender pekte ganske riktig på det faktum at det var pressefotografene som oppildnet til bråk: ”Fotografene ble hyldet som helter hver gang de knipset et bilde. Og det gjorde de flere ganger. Vi hadde en parole der nede (Sentrum kino) – det å være med på flest mulig bilder, og det lyktes vel for de fleste etter hylene å dømme.”

Selv skrev jeg ”lederartikkel” på ungdomssiden under tittelen: ”Hvem har skylden?”, der jeg hevdet at det var en håndfull bråkmakere og fyllefanter som laget urolighetene, ikke ungdommen. Fotografene måtte også ta sin del av skylden. ”Selve rock’n roll-dansen er en morsom dans som appellerer til ungdommens umiddelbare livsglede, men den må ikke settes i forbindelse med opptøyene,” fastslo jeg.

Ungdomsledere og polititjenestemenn uttalte senere at det hele var pressens skyld. Hadde man ikke skrevet så mye om Teddy Boys og opptøyer i utlandet, ville filmpremieren gått fredelig for seg.

Selvsagt hadde de rett. Det var ikke noe galt med den vanlige kinoungdommen som kom ut fra Sentrum, etter å ha sett en heller middelmådig musikkfilm som jevnt over ble slaktet av filmanmelderne. Det var oss voksne – først og fremst journalister og fotografer – som burde klandres. Hadde ikke vi vært der, ville det høyst sannsynlig ikke ha skjedd noen verdens ting. Når politiet først rykker ut med hester og langkøller, da er det ikke langt fra å gripe etter stein i gatene og starte bråk.

Etter et par uker ble ”Rock Around the Clock” tatt av plakaten. Den første nysgjerrigheten hadde lagt seg. Men en mote var skapt. Nå skulle alle ha traktorsko med tykke gummisåler, dongeribukser og masse Brylcreem i håret. Jentene stilte i vide skjørt og trange gensere. De aller ivrigste rocketilhengene begynte å øve på sine kassegitarer og skarptrommer fra skolekorpset. Litt etter litt ble det skapt et rockemiljø.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (Yngvar Holm, 1990) og gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse. Illustrasjonene er den originale filmposteren til Rock Around the Clokc og Bill Haley and His Comets’ “Shake Rattle & Roll” (Decca). Faksimile er fra Yngvar Holms bok “Swing It”.

Tre dokumentarer, to konserter, artistbesøk og masse musikkvideoer fra akustisk vise til dødsmetall. Det er menyen til SVT2 førstkommende lørdag. Ballet starter klokken kvart på 8 og varer til lang på natt. Kanskje en idé for NRK? Her er i hvert fall program for lørdagen:

Marco Tamayo & Anabel Montesinos
Marco Tamayo og Anabel Montesinos spiller Beatles. Fra Uppsala internationella gitarrfestival 2008.

Bob Dylan – Subterranean Homesick Blues
Musikkvideo fra1965 med Bob Dylan.

History of Rock ‘N’ Roll: Guitar Heroes
Dokumentar fra1995 om gitarens plass i rockhistorien med blant andre Pete Townshend, Slash, Eric Clapton, Bruce Springsteen og Jimmy Page

5 min Yngwie Malmsteen
Fem minutters reportasje fra 2003 om denne gitarlegenden.

AC/DC – Big Gun
Musikkvideo fra 2003.

Tommy Emmanuel: Center Stage
Konsert fra 2008 med den australske gitaristen Tommy Emmanuel.

5 min. med Kee Marcello
Intervju med puddelrockeren kjent fra Europe.

Luftgitarr i Finland
Dokumentar fra 2002 om Toby “the Tobanator” Peneha luftgitareproffen fra New Zealand som dro til Finland for å delta i VM i luftgitar i Uleåborg.

Expo ‘92 – Gitarlegender i Sevilla
Konsert fra 1991 med blant andre Brian May, Joe Satriani, Steve Vai, Nuno Bettencourt, Gary Cherone og Joe Walsh.

I Robert Johnson fotspår
Musikkdokumentar fra 1990.

Från akustiskt till dödsmetall
Musikkvideoer fra fire tiår med blant andre Eric Clapton, Tool, The Shadows, Pantera, Santana, B.B. King, Arch Enemy, The Donnas og Led Zeppelin.

Plug in & chill out lørdag 13. juni. Arena er altså SVT2.

(Ill.: infovisiual.info)

Den renommerte Oslofotografen Morten Andersen (f. 1965) lanserte i går to nye fotobøker: “Jetlag and Alcohol” og “Blå skog/Blue Forest”.

Andersen er kanskje mest kjent for sine bilder i skjæringspunktet rock’n'roll og urbane myter. Han utga “White Nights” i 2006, med bilder fra Oslos rock- og konsertscene fra 1980 og fremover (inkl. Motorpsycho, Iggy Pop, The Residents, Alice Cooper og Gluecifer). Andersen har fulgt Turboneger særlig nøye, og i 2008 kom boken “Ass Times Go By – Turbonegro 1990-98″ med påfølgende separatutstilling.

Årets to utgivelser fra Morten Andersen viser noe av bredden i hans arbeid. Han studerte i New York i 1990-91 (blant annet under Larry Clark, kontroversiell fotograf og filmskaper, kjent som mannen bak filmer som “Kids” og “Ken Park”), og “Jetlag and Alcohol” er Andersens visuelle dagbok fra denne tiden. I følge utgiver “en ektefølt skildring av en by som dunker takten i hans fotografiske åre”, og et dykk ned i et bylandskap som befinner seg utenfor de opplyste hovedgatene.

“Blå skog/Blue Forest” har en diametralt motsatt tematikk, og er resultatet av Andersens såkalte “gammelskogprosjekt” hvor han lar “skogen slippe til på en avromantisert og fremmed måte”.

Ill.bilde er hentet fra “Jetlag and Alcohol” og gjengitt her med fotografens tillatelse.

Vi har snakket en del om opplegget på Jordal og det som skjedde rundt din triumf der. Men hvilken betydning fikk det for deg å bli titulert som “rockekonge”?

- Det medførte selvfølgelig en del presse, og jeg så meg selv i hvitøyet på forsidene av aviser og ukeblader. Det var en litt merkelig opplevelse. Man fikk en viss aura, en tittel kan man si, og ble registrert blant fansen som “en som hadde fiksa det”. Og det medførte jobber. Vi ble dratt av gårde til København nesten umiddelbart. InterScala ville ha mest mulig igjen for investeringen, vi hang etter som vimpler og gjorde så godt vi kunne.

Hvordan opplevdes det å bli sendt utenlands for å spille?

- Det var et resultat av en avtale, der vinneren skulle være med på et show på Bellahøj i København. Vi fikk bare beskjed om å dra dit og kjøre greiene våre. Det ble litt dramatikk der nede også, men vi kom stående fra det. Vi hadde hyra et fly; Gamle Finnmarken, som pleide å fly laks fra Finnmark og sørover, som lå og duppa på sjøflyhavna på Fornebu. I og med at jeg jobba der ute hadde jeg sett det flyet før – og hadde mine bange anelser. Men vi kom oss ombord, og skulle til København. Det gikk ikke så bra. Det røyk et oljerør og noe greier før vi kom særlig høyt. Vi tok en sving over Nesoddtangen, landa på sjøen og lå der og duppa en stund før vi ble taua til land. Da ringte jeg hjem, og fortalte at vi holdt på dette ned – men beroliget dem hjemme med at vi hadde leid et Heronfly, maken til det Rolf Kirkevaag datt ned med. Det var morsomt med litt stemning i heimen.

Men dere kom frem til slutt?

- Vi kom oss til København, og til utestedet Bellahøj. Der var det flere band som skulle opptre. Jeg vet ikke om det var dårlig kapasitet ved inngangene, eller om det var folk som mente at at dette skulle de fanken ikke betale for, men de tråkka i hvert fall ned noen gjerder, oversvømte plassen og det ble litt turbulent. Journalisten Yngvar Holm har gitt oss skylda for det, men det tror jeg kanskje var å rette baker for smed. Vi kom oss ut av området, og dro heller på Montmartre, en jazzklubb nede i København, og hørte på Stan Getz, Oscar Pettiford og Jan Johansson. Der hadde vi en veldig fin og rolig kveld mens det ble meldt om såkalte rockeopptøyer på Bellahøj.

- Det gikk historier om at Cliff Richard skulle ha et opplegg der noen måneder senere, men at det ble avlyst av redsel for at bråket skulle gjenta seg. Nå er det jo våkne folk som har sjekket dette ut med Cliff Richard-fanklubber i Danmark, og de visste ingenting om at det var grunnen. Så det er vel kanskje også resultatet av en viss kreativitet hos noen journalister…

Hvordan var kårene for et band på veien den tiden?

- Det var enkle forhold. Vi hadde en del jobber i ”nærmiljøet”, helt opp til Hamar og Jessheim. De kunne påstå at de hadde piano, det hadde de ikke. De skulle i følge annonsen ha ”festlig belysning”, det var en rød lyspære som hang over scenen. Sankthansaften skulle det være “fyrverkeri”, og det skimtet vi over trærne et godt stykke unna. Så det var ikke alt som funka som det skulle. Etter Jordal ble det litt mer stil over det. Vi hadde en Folkevognbuss, og gjorde en del jobber med Big Chief og Arve Opsahl. Det var en opplevelse. Vi pleide å møtes på Stortorvet, venta på at alle skulle komme dit og dro sammen derfra. En gang kom Jukan innom, en personlighet her i byen den gangen, og vi stod lenge å prata med ham. Enden på visa var at han ble med oss til Kongsberg, og vi fikk lurt han til å være med på showet. Han ble med på scenen og spiste lyspærer og grammofonplater. Akkurat det var nok kveldens høydepunkt for mange.

- Så det ble litt mer organisert etter hvert. Vi hadde en turné som gikk helt opp til Kristiansund, ned langs kysten og opp igjen til Oslo. Det var vel den store reisen vår. Ellers ble det stort sett småjobber rundt i distriktet. Jeg tok permisjon på jobben, for jeg visste at kombinasjonen av den type reising og det å dra rett på jobben morran etter var ikke vellykket, verken for jobben eller meg. Vi hadde for eksempel spillejobb på Hamar en gang. Da kom jeg hjem om morran, traff på avisbudet i trappa og skulle være på Fornebu igjen klokka sju. Jeg var ikke helt til stede på jobb den dagen. Men det var jo en artig tid, vi hadde det veldig gøy. Etter hvert ble det litt mer jobb over det. Det var også moro, men ikke på samme måten som i starten.

Ny gren på gammelt tre

Etter Jordal ble det plateinnspilling?

- Ja, da var det naturlig å spille inn plate. Vi var i studio hos Iversen & Frogh. Der skremte vi vettet av en tekniker som fløy rundt i grå lagerfrakk og som var vant til Inger Jacobsen, trekkspill, gitar og bass. Så kom vi! Unge amatører med ustemte gitarer, forsterkere og skulle spille rock’n’roll. Han fikk klamme håndflater, stakkar. For å gi plata et livepreg knabbet de fra en liveplate med Cliff Richard og la på skrik og hoiing på EP’en som ble lansert høsten 1959. Min mor kjøpte nok opp de fleste av den, som har blitt et ettertraktet trofé for samlere som er villig til å gå fra gård og grunn for å få tak i et eksemplar. Det har nok mest med at den er vanskelig å få tak i, for jeg tror ikke det har noe med musikalsk interesse å gjøre. Det er selvsagt en dokumentasjon av det vi drev med den gangen. Rocke-Pelle spilte inn sin første single i Aulaen med Sigurd Jansens Orkester, som bestod stort sett av jazzmusikere, mens vi gikk i studio med det vi hadde. Det ble sånn som det ble. Det er greit, men det kom veldig godt fram at da jeg på folkeskolen fikk valget mellom engelsk og tresløyd valgte jeg selvfølgelig det faget som ikke ga hjemmelekser, noe som gjorde at min mor hadde et spennende utvalg av brødfjeler og min engelsk ble deretter. Jeg visste omtrent ikke hva jeg sang. Det var nærmest en imitasjon av dyrelyder. Men vi hadde det gøy.

Hva med oppfølgeren?

1960 dro jeg i militæret. Da jeg kom tilbake ble jeg kontaktet av Sigurd Jansen som hadde planer om å starte sitt eget plateselskap, Cue Records. Da spilte jeg inn en single som het ”Vestens Rose” med ”Halling-Tore” på baksiden. ”Vestens Rose” ble visst veldig populær på jukebokser rundt omkring, særlig utenfor ”urbane strøk”. Den ble til og med spilt av tangoparet på radioen som hadde programmet Trafikk og Musikk. Det synes jeg vel ikke var noen blomst i knapphullet, med tanke på det andre de spilte. Men sånn var det. Rolf Syversen, som satt som innspillingssjef hos Iversen & Frogh, ville ha meg med på en plate for RCA. Det var en gammel Jim Reeves låt som het ”Med Lykken I Ditt Sinn”. Man hører på tittelen at dette ikke akkurat er rock’n’roll. Vi gikk i studio med strykere og noen damer fra operakoret. Det ble heller ikke noe jeg spiller hver dag.

- Det var min platekarriere – om det kan omtales som noe sånt. Men gjort er gjort. Spist er spist. Det var det.

Var du var involvert i låtuvalget?

- Jeg hadde en diskusjon da vi spilte inn ”Med Lykken I Ditt Sinn”. Akkurat da var protestviser veldig i tiden. Barry McGuire sang ”Universal Soldier”, og jeg synes den var drittøff. Så jeg lurte på om ikke vi kunne gjøre noe sånt, men det var liksom ikke noe som skulle inn på det norske platemarkedet. Det hadde ikke gutta noe tro på, så det ble ikke noe av det.

Det skjedde jo ganske mye musikalsk sett mellom 1959 og 1965. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske bevissthet i de årene?

- Det er klart at rocken var veldig sentral når det gjaldt mine innkjøp av plater. Men jazzen slapp heller ikke taket. Den var der hele tiden – og den er der fremdeles. Etter hvert endret min musikksmak seg. Jeg fikk et bredere interesseområde. Det var mer enn Bill Haley og Elvis Presley, og det har jeg hatt stor glede av siden. På den tiden tenkte vi mye på vårt eget repertoar, og fulgte med på det som kom. Når for eksempel Fats Domino kom med ”Blueberry Hill”, så var det for oss nytt og spennende. Dette var på slutten av 50-åra. I ettertid oppdaget vi at han fikk sin første gullplate i cirka 1947. Dette var røttene til rocken – såkalt city blues fra New Orleans. Det var det litt artig å konfrontere disse hengeleppede jazzmusikerne med, som mente at rocken var en kvise på en kroppsdel man burde sitte mest på. Men det henger i hop, rocken var bare en ny gren på et gammelt tre. Jazzen hjalp rocken inn i Norge, i og med at det var jazzmusikere som spilte på plata til Rocke-Pelle. Men mange av de som spilte i rockeband ble jazzmusikere etterpå: Jan Berger, gitaristen til Per Elvis og Per Løberg som spilte piano i bandet mitt. Det ble store personligheter og jazzmusikere senere, så det var en utveksling.

Hvordan var det økonomisk å være plateartist?

- Jeg husker det var en artikkel der de regnet ut at jeg kunne tjene en tusing for en jobb, og med fem spillejobber i uka kunne det bli 200 000 kroner på årsbasis. Det merka ikke jeg noe til altså. Det var ikke stort jeg satt igjen med etter den turneen vi kjørte på vestlandet. Jeg kjøpte en brukt Vespa-scooter når jeg kom hjem, og da var vel penga borte – og litt gjeld fikk jeg på toppen. Så for oss var ikke det noe økonomisk suksess.

Fra rock til popkorn

Du sluttet ganske tidlig som artist – hva kan du si om årsaken til det?

- Jeg hadde vel innerst inne en viss forståelse for at det var ikke min grei å være rockeartist. Jeg var nok også preget av min oppvekst, det at en mann skulle skaffe seg en jobb og forsørge kone og barn, og gå hånd i hånd med dem rett ned i solnedgangen og smile lykkelig hvis han fikk en OBOS-leilighet. Jeg var ferdig med læretiden min i SAS, så hadde kongen noen avlagte klær han gjerne ville tre på meg høsten 1960. Jeg var i militæret i 18 måneder, og den tida gikk ikke fort. Så det stoppet egentlig av seg sjøl. Da jeg kom tilbake hadde Elvis dradd i militæret, og da kom alle de rare greiene. Plateindustrien hadde funnet ut at hvis vi kombinerer rockerytmer med strykere, så får vi det beste fra to verdener. Da fikk vi mange ”festlige” ting mente de, som ”Purple People Eater” og ”Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikini” og lignende. Da var liksom rockegreia over.

På midten av 60-tallet ble du programleder for noe het PopKorn på TV. Hvordan ble det til?

- Svein Erik Børja, som spilte trekkspill i bandet til Per Elvis, ble skviset ut, for trekkspill hørte ikke hjemme i et rockeband. Men han havnet i fjernsynet som produsent, og produserte en del jazzprogrammer. Børja fikk startet PopKorn, som visstnok ble populært. Daværende avdelingsleder for barne- og ungdomsavdelingen; Onkel Lauritz, synes derimot det var å putte pengene på galt sted. Han ville heller ha oppbyggelige serier som Little Lord Fauntleroy enn langhårede ungdommer som rev og slet i gitarer og skrek av full hals. Svein Erik lurte på om jeg kunne tenke meg å være programleder, og jeg var oppe på audition i NRK. Jeg hadde skjegg den gangen, og fikk beskjed om at jeg kunne få jobben hvis jeg tok skjegget. Det gjorde jeg, så gikk det noen måneder og da hadde alle som viste seg på skjermen skjegg!

- Vi hadde mange bra artister. Sonny & Cher var vel høydepunktet i Centralteateret den gangen. Alt fra store artister som nevnt til små primadonnaer som helst ville bli intervjuet på engelsk fordi de ikke skjønte norsk. Vedkommende var svensk. Konklusjonen min etter å ha truffet en del store artister, både i forbindelse med Ti på topp på Chat Noir og PopKorn, er at de som har noe å fare med det er skikkelig folk. De som er primadonnaer er som regel de som ikke har noen grunn til å være det.

Du har også skrevet tekster for Stutum?

- Ja, jeg har vært i reklamebransjen i mange år, så jobbet jeg mye for Postsparebanken som tekstforfatter. Vi lagde Sommerkassettene med masse kjente artister, som ble veldig populært. Sommerkassettene måtte alle ha. Så skulle Posten prøve å lage bankfunksjonærer av de som satt i luka og som stort sett hadde stempelkurs og visste forskjellen på frimerker. Det var ingen liten spøk. Vi skulle selge sparing med skattefradrag. Vi foreslo å lage en kassett til de innsatte, de som satt i luka, der vi tok salgsargumentene på en artig måte. Da brukte vi Stutum/Osvold. Det ble så pass vellykket at banksjefen mente at dette burde også resten av det norske folk få glede av. Jeg skulle skrive et slags manus. Det viktige var jo å få fram produktfordelene, og pakke det inn i litt Stutum-humor, så jeg ble litt revet med og skrev et manuskript som jeg leverte til Bjørn Sand oppe på NRK. Resultatet var at gutta kom i studio, de hadde de fiksa litt på det, men veldig mye gikk rett inn. Det var jeg stolt av. Jeg hadde min lønn som tekstforfatter, men de fikk jo sine salgstrofeer. Det er mulig jeg ikke får noe Nobels litteraturpris for det, men jeg ville i hvert fall ha et eksemplar av gullkassetten når den er i mål – og det fikk jeg. Det var litt artig. Jeg tror jeg er den eneste som har skrevet manus eller noe som har vært brukt av Stutum/Osvold. Det viser vel at jeg ikke var helt på jordet.

Hvordan ser du på interessen eller statusen til rocken på 50-tallet i dag?

- Det som imponerer og forbauser meg, er at det finnes en del unge mennesker som er veldig opphengt og interessert i det som skjedde den gangen – og ære være dem for det. De var jo ikke født en gang! Men det er veldig morsomt at kulturarven lever videre. Det blir litt nostalgi, og for folk på min alder kanskje noe hjemlengsel, men jeg synes det er gøy. Men det er en periode som skapte en type musikk som veldig mange ble begeistra for, og som kunne brukes både til å danse og lytte til, og som stemte overens med det de hadde behov for akkurat der og da. At mange synes 50-tallet er en gullalder, det synes jeg bare er hyggelig.

Hvordan har det vært å leve med statusen som ”Rockekonge” i disse årene?

- Det har selvfølgelig hatt sine sider. Da jeg ble ansatt på Tandbergs Radiofabrikk som var en seriøs bedrift før jeg ble ansatt, var det mange som lurte på om det ikke var noen inngangskontroll eller om personalsjefen hadde slått opp en gammel hjerneskade. Hva var årsaken til at man skulle få inn ”slike mennesker i bedriften”. Jeg tror nok det roet seg etter hvert, selv om mange så på oss som noe som hadde falt ned fra trærne.

- Men jeg har aldri hatt ”Rockekonge” på visittkortet mitt. Jeg har hatt mye rart, men det har det aldri stått. Det var en periode i mitt liv, som sammen med alt det andre har vært med på å forme meg og jeg tror vel ikke resultatet har blitt så halvgærent. Og det kan jeg leve med.

Ill: Faksimile fra Ukemagasinet 1960, Postens sommerkassett 1984.