Leif Juster i 100: Revyliv

Leif Juster i 100: Revyliv

14 år gammel – i 1924 – ble Leif Juster hyret som konfektgutt ved Nationaltheateret, og hans interesse for teater, revy og musikk ble for alvor grunnlagt i disse årene.

Dette utdraget er hentet fra boken “Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv” (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990).

Et frodig folkeliv

“Jeg ble revyskuespiller mellom to, små tjukke typer,” forteller Juster. “Det het Bernau og Rose! Jeg var heldig som så ut som jeg gjorde. For de trengte den lange stakan i mdten.”

I 1927 var den 17-årige Juster konfektgutt på Nationaltheateret. Han lurte på hva det skulle bli av ham. Tidene var fortsatt trange. Han trengte sin inntekt, men det var ingen fremtid i jobben og da Chat Noir etterlyste en sjokoladegutt, nølte han ikke med å gripe den sjansen.

Med det korte, men lange skrittet rett over gaten fra Nationaltheateret til Brødrene Hals’ lokaler hvor “den svarte katta” holdt hus, steg han inn i en mindre høytidelig kunsttradisjon. Hvor bevisst var han at han var i ferd med å stake ut en enestående revykarriére? I ettertid kan det se ut som en planmessig handling i et nesten forutbestemt mønster. Selv mener han det ikke var mer enn nysgjerrighet og lyst på noe nytt, men under overflaten næret han nok et håp om å stå på scenen en vakker dag.

Hva han ikke ante, var at at han skulle få utvikle sitt talent i en by som var rik på revytradisjoner. Like lite visste revyverdenen hva den hadde i vente da nesten to meter med urtalent gjorde sin entré!

Hovedstaden hadde vokst fort. I løpet av tiden frem til århundreskiftet, ble innbyggertallet fordoblet fra 80 000 til 160 000. Behovet for atspredelse og forlystelse øket, og kabareter, teatre, konserthus, sirkus og restauranter med underholdning spratt opp som paddehatter.

Det sosiale liv baserte seg mer på aktiviteter utenfor hjemmet dengang – folk gikk i det gamle Tivoli, på promenaden langs kaiene, på kaféer og restauranter og i teateret. Byens borgere promenerte på Karl Johan, man så og ble sett, og lyttet til musikken i paviljongen foran Nationaltheateret.

Forlystelsesstedene dukket opp ute på Grønland, hvor “Grønlands Folketeater” åpnet. Kafémiljøet her var preget av de såkalte “kutørjgutta”, bondegutter som brakte krøtter inn til Grønlands torv fra landsbygda omkring. Kutørjgutta tok med seg sine tradisjoner og sitt humør. Hva dialekten angikk, var de beslektet med sine brødre i Vika. Og via scenene og kafeene i Tivoli ble denne typiske Kristiania-dialekt kjent for alle i byen. Både Vika-språket og den ramsalte, kjappe slagferdige, direkte og “folkelige” humoren skulle finne grobunn på scenene i Oslo.

Såkalte danse- og “varieté-paléer” grodde også opp langs utfartsveiene. Det fantes buler og kneiper hvor arbeidsfolk fant atspredelse fra en slitsom hverdag før og under århundreskiftet. Her møttes bønder, sjømenn, håndverkere og arbeidere. Men tradisjonelt har også intellektuelle og kunstnere preget forlystelsesmiljøet, slik de gjør den dag i dag.

Mellom Youngstorget og Storgaten ble Bazarhallen bygget. Både her og i Dovrehallen kunne folk forlyste seg med varietéartister mens de spiste og drakk. I tillegg fantes dansehaller på Sagene og på Vaterland. Arbeiderne møttes på kaféer i lokale miljøer og ble underholdt med sang, musikk og mer eller mindre formelle kåserier.

Juster husker godt Bazarhallen. “Her var det annerledes i gamle dager. Kunstnerne møttes på en kafé som het Maxim inne i Bazarhallen. Foran på torget var det fullt av telt og stråhytter med et yrende liv. Bønder og andre kom inn til byen og handlet. De solgte tresaker, taburetter, stoler, gamasjer, kjøkkenutstyr, alt mulig. Her fikk du høy, skinnfeller, sleder – og hester og kuer. Grønnsaker og frukt hadde de på Stortorget.”

Rundt bykjernen lå utfartssteder hvor teatre, kabareter og varietéer “dro på ferie” med sine sommerforestillinger. Kjente navn var Kongshavn bad, Nordstrand bad, Eljarsnæs bad, Bygdø sjøbad, Bygdønæs bad, Fredriksborg Tivoli og Paraplyen Konsertpaviljong.

Grønlands Folketeaterets første sjef var en typograf, Rudolf Olsen fra Enerhaugen, som åpnet teateret i 1893. Han må ha vært en helt spesiell personlighet; han sang viser og drev kaféer før han ble teatersjef. Sammen med sin kone Selma, som var pianistinne, opparbeidet han teateret, som til slutt fikk 10-manns orkester ledet av Johannes Hanssen.

På Grønlands Folketeater ble det i tillegg til revyer spilt klassiske stykker, bl.a “Jeppe paa Bierget”. Juster husker Hans Bille som debuterte her, en skuespiller han beundret og som han senere skulle stå på scenen med. To andre av Justers helter, Harald Stormoen og Hauk Aabel spilte også på denne scenen.

Grønlands folketeater ble mange år senere til restaurant “Olympen”, populært kalt “Lompa”. Det er ennå i dag et frodig og folkelig sted.

Tradisjonen med å kunne bestille drinker under forestillingen slik det gjøres på Chat Noir i våre dager, startet tidlig med de såkalte “serveringsteatrene” og fortsatte på Dovrehallen, Bazarhallen og gamle Eldorado.

Underholdningssteder fantes det også rundt bankplassen med Logens store konsertsal og “Engebret” – Kunstnerens kafé. Samtidig med at Nationaltheateret flyttet derfra i 1899, fulgte forlystelseslivet med opp til Karl Johan, Stortingsgaten og ikke minst Tivoli. I Stortingsgaten lå Brødrene Hals’ konserthus, der Hotel Continentals vestre del er bygget til i våre dager.

Inne på Tivoliområdet, omtrent der Klingenberg Kino ligger i dag, lå Den Røde Mølle, en svært populær danserestaurant. Det var et livlig folkeliv i tivoli med alle kaféer og uterestauranter. Det såkalte Klingenberg festlokale med inngang fra Vikasiden hadde ikke akkurat ord på seg for å være høykultivert. “Stallene” dannet grensen mot Klingenberggaten. Her fantes loppesirkus, bodegaer og biljardsalonger. Publikum kunne underholde seg med alt fra linedansere til dresserte gjess. Denne siden av hagen lå nær Vika med fattigfolk, løsgjengere og byens prostituerte.

Kilde: “Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv” (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990). Gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatter.

Ill: Faksimile fra FilmJournalen 1953, fra Edderkoppen.