Folkelig underholdning i Kristiania

Folkelig underholdning i Kristiania

Etablissementene i Kristiania for det brede lag av folket, Bazarhallen og Dovrehallen, har god klang i norsk populærmusikkhistorie. I de to varietè-teatrene spilte visesangen en sentral rolle. Bazarhallen, senere Maxim, er ett av stedene, der særlig Magnus B. Landstads “Soldat 47-viser” gjorde suksess. Bazarhallen åpnet allerede i 1880-årene, og hadde til å begynne utelukkende musikalsk underholdning.

Dovrehallen
Østkanten og Vestkanten er kjente begrep i hovedstaden, og Dovrehallen med sin beliggenhet i Storgata, er så å si på grensen mellom øst og vest i byen. Det ble sagt at av vestkantens såkalte gode selskap var det mange som aldri kom lenger øst i denne byen enn Dovrehallen. Men der befant de seg vel blant et broket selskap av internasjonale artister: franske og russiske danserinner, tyske ekviblirister, danske, svenske og norske visesangere og musikere, engelske steppere, amerikanske cowboys og -girls, spanske kastanjettdanserinner m.fl.

Artistene var ofte fremragende kunstnere med internasjonalt ry. Her sto Ernst Rolf på scenen for første gang i Kristiania – og hit kom danske Max Hansen.

Dovrehallen ble innviet som konsert- og varietelokale 2. juledag 1900. Her var det plass til alle. Bønder og byfolk med bayer og portvin på bordene. Revyen gjorde inntog på Dovrehallen i 1905, og like etter fikk stedet sine faste revyforfattere, Larsen & Fjeld. Under den karismatiske visesangersken og direktrisen for stedet, Hansy Petra hadde Dovrehallen en glanstid som revyscene. “Intet er for godt for mitt publikum” var hennes motto. Hansy Petra gjestet forøvrig mange ganger Chat Noir, som ble åpnet av Bokken Lasson i 1912.

I Dovrehallen ble viser foredratt med bred østkantsjargong av populære artister som Adolf Østbye, Agnes Haglund, Oscar Lerdahl, Karl Pedersen og Paul Magnussen. Adolf Østbye (1868 – 1907) var den første med grammofoninnspilling i Norge, og til tross for bortgang i ung alder rakk han som underholdningsartist og visesanger å sette sterke spor etter seg over hele landet. Ofte sammen med trekkspilleren og amerikafareren Carl Mathisen.

Ølhambra og Lompa
Også Alhambra, populært kalt Ølhambra, og Olympen må nevnes i denne sammenheng. Alhambra åpnet i Akersgata i 1890, og var en av hovedstadens mest besøkte variete-steder i 1890-årene. Olympen (“Lompa”), som eksisterer den dag i dag, het fra starten i1893 Grønland Folketheater, og var Norges første faste revyscene. Også her ble viser fremført med bred Kristianiasjargong.

Bazarhallen og Dovrehallen hadde også sine sommerteatre, Nordstrand Bad og Kongshavn Bad. Her ble det spilt variete og revy om sommeren av de samme skuespillerne som var på Bazarhallen og Dovrehallen om vinteren. Bazarhallen forholdt seg til Nordstrand Bad som Dovrehallen forholdt seg til Kongshavn bad.

Nordstrand og Kongshavn Bad
Nordstrand Bad var et beskjedent badehus på slutten av 1800-tallet, hovedsakelig besøkt av lokalbefolkningen. Så kjøpte restauratør Karl A. Pedersen stedet, og la det helt om. Det ble et moderne etablissement med restaurant, teater- og konsertsal, festivitetslokaler og kjeglebane. Teatret satset stort, og hadde kjente og populære underholdere som Bjørn Bjørnson og Gina Oselio på programmet. Men driften svarte seg ikke, det kunstneriske nivå sank, naboene klagde over støy, og i 1912 var det slutt.

I mange år var det Theodor Løvstad som sto bak revyene både på Dovrehallen og Kongshavn. Foruten å skrive revyene dirigerte han hver kveld orkesteret. Ellers var han redaktør av vittighetsbladet “Vikingen”, og skrev hver uke hovedartikkelen der, “Kjeftausa”, “redigert me mye huebry ” av “Karl Olsen & kornsorter”.

Kongshavn Bad har en lang historie, og var nok et enda mer populært sted enn Nordstrand Bad, som hadde en forholdsvis kort levetid som revyscene. På 1890-tallet het stedet Kongshavn Bad & Restaurant, og tiden med revy- og varieteforestillinger begynte.

Jacob Dybwad beskriver revyene som ble spilt her som lokale og bredt anlagte: « Saftige replikker og viser med grove effekter. Men det var som oftest uforfalsket Kristianiatone over dem, et friskt, vittig og folkelig preg, som både kunne glede og more publikum.

Det spesielle med en forestilling på Kongshavn var at toget kjørte forbi med ståk og larm. Kjørte forbi? Det var vel heller slik at toget kjørte tvers over scenen. Alt måtte innstilles, musikk, sang og tale i de bråkete sekundene dette varte. Utenlandstoget kjørte igjennom på ca halvminuttet. Publikum tok det sporty, og lot til å synes det var like overraskende og morsomt hver gang.

Både Dovrehallen, Kongshavn og Grønland Folketheater/Olympen var arenaer for mange av artistene som hører til sentrale deler av eldre norsk populærmusikkhistorie. Artistene og de viser og småhistorier de fremfører på grammofon gir et unikt og kulturhistorisk interessant bilde av hovedstaden, dens dialekter, innbyggernes væremåte og sjargong i hverdagslivet. Derfor er dette Kristianiahistorie på sitt beste, og en særdeles viktig del av norsk visehistorie og populærmusikkhistorie.

Ill: Faksimile fra Oslo Illustrerte, 1927.