Visetradisjon, vaudeville-forestillinger og revyer

Visetradisjon, vaudeville-forestillinger og revyer

Det var folkevisene som var bærebjelkene i nordisk visetradisjon. De var danseviser, som i alminnelighet ble brukt til dansen, og sjeldnere som eget underholdningsnummer. Visenes karakter kunne være mangfoldig. Innholdet plasserte visene i kategorier som åndelige, politiske, historiske, kjærlighetsviser, drikkeviser, nidviser, eller i kategorier som studentsanger, arbeidersanger, rallarviser, sjømannsviser eller en kategori som alltid har preget visekunsten, barnesanger.

Sverige hadde Carl Michael Bellmann (1740 – 1795) som sin store dikter og trubadur. Hans visediktning overlevde århundrene, og er fremdeles like levende som da den ble skapt. Senere fulgte visediktere som Gunnar Wennerberg (1817 – 1901) og Dan Andersson (1888 – 1920) som også bidro til å gjøre den tidens visediktning udødelig. Inn på 1900-tallet kom Ernst Rolf og Karl Gerhard som videreførere av visekunsten i kuplettform. Det dreide seg om vittige viser med hentydning til aktuelle hendelser. Som regel var de sikre publikumsvinnere.

Chansons
De kjente norske visekunstnerne som kom fram i lyset i 1920-årene, Zetterstrøm og Kristoffersen, gikk ofte under betegnelsen trubadurer, et begrep hentet fra fransk visekunst. Allerede på 1300-tallet hører vi om de franske traubadurer som fremførte chansons. Temaene kunne være forskjellige, sentimentale eller vittige, som i vert vers belyste temaet fra nye sider, og som i omkvedet gjentok og poengterte diktets grunntanke.

Den franske chansons karakter som en folkelig vise der en spøkte med dagens begivenheter, gjorde narr av kjente personer, mv. ble sentral under fremveksten av vaudeville-forestillingene på 1600-tallet. Navnet vaudeville kan vel best oversettes med folkets eller byens røst, og vaudeville-forestillingene var krydret med chansons, sunget på populære melodier. Vaudeville-forestillingene levde vider inn på 1800- tallet, og den danske vaudeville-forfatteren J. Heiberg satte København på hodet fra 1825 og fremover med stykket “Kong Salomo og Jørgen Hattemaker”. Noen år senere skulle en danske sette Christiania på underholdningskartet med en vaudeville/revy – forestilling. Jeg kommer tilbake til ham.

Erik Bøgh
Danske Erik Bøgh (1822 – 1899) skulle innvirke på både norsk og dansk visekunst, og er kjent som mannen bak den første revyen i Norge. Til tross for en sentral posisjon i både dansk og norsk visetradisjon er han i dag glemt, og få vet noe særlig om han. La oss derfor gå litt bak navnet Erik Bøgh, og gi han en noe bredere presentasjon. Erik Bøgh var født i København 17. januar 1822, sønn av skolelæreren Hans Bøgh og Maria Møller.

Erik Bøgh tok lærerutdannelse og var lærer i 1842-44. Da ga han opp lærergjerningen, og dro til Sverige som skuespiller hos Millers skuespillerselskap. Senere var han portrettegner, og kom til Kristiania i 1848. Han hadde et våkent øye til det som skjedde i den lille by Kristiania, og sine iakttagelser nedtegnet han fortløpende.

Under oppholdet i Kristiania skrev han sine første vaudeviller: «Æktemandens ræpresentant» (oppført på Kristiania Theater første gang 15/12 – 1848), «Ingen mandfolk med i spillet» ( Kristiania Theater 9/4 1849 ) og “Theaternissen”, vaudeville i 3 akter. Bøgh giftet seg med Andrea Schøyen fra Odalen i 1850, og flyttet tilbake til Danmark. Han skrev en mengde viser, skuespill og syngespill. Syngespillet “Nyttårsnatt 1850? regnes som en av de største suksesser som noen gang er oppført i København. Han var mannen bak Danmarks første revy, men også den som skrev og satte opp Norges første revy, “Nyttårsaften 1848-49?. Det var en tryllefarse med sang i en akt. Den ble utgitt i bokform 3 januar 1849. Opplaget ble revet bort i løpet av noen dager, og annetopplaget kom allerede 15 januar 1949. Bøgh hentet inspirasjon fra både “Julespøg og Nytaarsløjer” (J. Heiberg) og “1844-1845? (A. Blanche), og skriver i forordet:

“Nærværende lille dramatiske Digtning er, som den velvillige Læser let vil see, kun et Leilighedsstykke, og maa derfor bedømmes, som saadant. Hverken Æren af eller Ansvaret for at være den Første, der har ladet det nye og det gamle Aar, Kritiken, o.s.v. fremtræde som dramatiske Personer, tilkommer mig.”

Det gamle år, Handelen, Industrien, Kunsten, Kritikken, Kreditten, Humaniteten, Skandinavismen m.fl. fremtrådte som dramatiske personer i stykket. Stykket ble oppført på Kristiania Theater første gang 31. desember 1848. Selv så han på sitt verk som en harmløs satire over datidens Kristiania. Harselasen over forskjellige kjente personer og yrkesgrupper ble likevel for drøy kost for enkelte. Morgenbladets redaktør Adolf Stabell, som på den tiden var odelstingspresident, fikk gjennomgå. Stykket falt i god jord på premieren, men da Kristianias gode borgere skjønte at de ble gjort narr av begynte spetaklet. Stykket fremkalte pipekonsert i teatret, og demonstrasjoner, der den ellers så sindige og rolige Aasmund Olavsson Vinje deltok, og raste mot skuespilleren som i revyen bar Stabells maske. Det fulgte en lang og hissig avisfeide i Morgenbladet og Christianiaposten. Så lang og hissig at den også har nedfelt seg i Paul Holmsens bok om Kristiania politis historie.

Revyene og visediktere
Revyen fikk ikke fotfeste i Norge med Bøghs tryllefarse fra 1848, selv om det kom spredte forsøk opp gjennom 1800-tallet. «Nyttårsfantasier 1870» ble oppført på Møllergadens Theater med svenske, danske og norske skuespillerkrefter, og gikk for fulle hus. Et nytt vellykket revyforsøk av Thomas Thoresen var “Ola Glommen”, oppført på Møllergadens Theater i 1872. I hovedroller Jacob Asmundsen, far til de mer kjente skuespillerne Sigurd og Georg Asmundsen. Det var en revy med både handling og humør, som ble oppført igjen på Grønland Folketheater i 1896.

Visediktningen fikk også stadig større oppmerksomhet i løpet av 1800-tallet. På slutten av 1850-tallet startet Alfred Sinding Larsen diktningen av sine viser og monologer, utgitt som småhefter og leilighetsdikt. Viser som Gipsgutten og Lirendreieren stammer fra hans 1800-tallshånd. Visene ble utgitt samlet i 1903 som Olaves Pedersens viser.

Fra 1870- og 80-årene kan en snakke om offentlig visesang i Norge, selv om en hadde hatt farser og vaudeviller med innlagte viser på Kristiania Theater. Da svenske Knut Tivander nyåpnet Tivoli i Kristiania 4 november 1877 med 10 manns orkester, forvandlingskunster og flammedanserinne, ble også visekunsten popularisert ved hjelp av kjente artister. Vi kan fremdeles høre hvordan dette lød, f.eks ved å høre svenske Anna Norrie foredra viser som hun fremførte på Tivoli i 1880-årene. Grammofoninnspillingene hennes fra begynnelsen av 1900-tallet gir oss muligheten til det.

Det Norske Studentersamfunn var også en viktig arena for den norske visesangen før 1900. Mange kjente norske skuespillere og sangere opptrådte her, og igjen gir grammofonplatene oss muligheten til å komme nær inn på deres sceneopptreden. Visesangere som Henrik Dahl og Bokken Lasson sørger for det gjennom sine mange innspillinger på begynnelse av 1900-tallet. I Studentersamfunnet ble det sunget og harselert over tidens aktuelle hendelser innen politikk og samfunnsliv, og med de mange kjente artistene ble Studentersamfunnet en profesjonell underholdningsarena.

Også revyformen ble dyrket i Studentersamfunnet. En av den tidens morsomste skuespillere var Doffen Dahl fra Son. En bohem fra 1880-tallet som med sin figur Tullesen fikk publikum til å gi seg over av latter. Lars Dilling og Harald Schmidt skrev forestillinger som hadde revyens preg: handling, personkarakteristikker, komiske situasjoner og aktuelle viser med hentydninger til dagens begivenheter. Stykkene til Dilling og Schmidt ble ikke bare spilt innen Studentersamfunnets vegger, så å si alt ble oppført i andre offentlige sammenhenger , og forestillingene ble denne tidens Kristiania-revyer.

Ill: Christiania Theater, public domain.