Populærmusikken i Norge i Kristiania-tiden

Populærmusikken i Norge i Kristiania-tiden

I tiden fram til midten av 1920-årene var populærmusikken i Norge å høre på konserter, i teatre, på restauranter, i danselokaler, på friluftsscener, på stumfilmfremvisninger – og på grammofonplater. Populærmusikknotene var selvfølgelig også viktig for utbredelsen av populærmusikken i Norge.

Det er før radioens tid, før talefilmen, og før båndopptageres tid. Derfor ble grammofon-platene en viktig kilde til utbredelsen av populærmusikken etter at de første innspillingene i Norge ble foretatt i Kristiania i desember 1904. Grammofonselskapene som gjorde innspillinger i Norge søkte opp de populære artistene som opptrådte på teatre og andre underholdningsetablissementer. På den måten kan en si at de kjente underholdnings-etablissementene ble sentrale i utviklingen av populærmusikken.

Hovedstaden Kristiania er helt sentral i denne sammenheng, selv om også andre store byer som Trondheim og Bergen var med å forme populærmusikkinteressen. På landsbygda fikk lokale revyer fram kjente populærmusikkartister, og trekkspillet var helt klart en viktig faktor i å fremme den folkelige populærmusikken. Konkurranser ble holdt over store deler av landet, og folkemusikken hadde sine kappleiker.

Folkemusikktradisjonen er verdt å nevne spesielt, fordi Norge er i en unik situasjon med tanke på dokumentasjon av 1800-tallets kjente folkemusikere som Ola Mosafinn, Sjur Helgeland, Magnus Dagestad, Knut Dahle m.fl. Takket være musikeren, musikkhandleren og korpslegenden William Farre ble mye av den norske folkemusikktradisjonen tatt opp og utgitt på plater og fonografruller. Få om noen andre land har en så rik dokumentasjon av landets folkemusikk fra 1800-tallet som det Norge har.

Noe som ikke er så påaktet er den betydning Frelsesarmeen hadde for utbredelsen av interessen for populærmusikken. Allerede på slutten av 1800-tallet var Frelsesarmeen på reiser rundt i enhver avkrok av landet, og for mange ble korpset til Frelsesarmeen det første møtet med levende musikk i Norge. Det er også lite kjent at Frelsesarmeen og Lutherstiftelsen ga ut en serie med plater i tiden rundt 1930, på et platemerke kalt Tale og Tone. De medvirkende på disse innspillingene hører i stor grad til 1800-tallets sang- og musikktradisjon.

Kristianias sentrale posisjon i utviklingen av populærmusikken i Norge er nevnt, og det kan være grunn til å se nærmere på de viktigste underholdningsetablissementene som fikk stor betydning for utviklingen av populærmusikken. Det er i den sammenheng viktig å trekke linjer tilbake til 1800-tallet, en tid med både skillingsviser og leilighetssanger, men også mer revy- og populærviser som også skule prege 1900-tallets populærmusikktradisjon. Fokuset er på populærmusikken som den lettere underholdningsmusikken, dvs. det vi forbinder med visesang, revy og slager i tillegg til populær orkestermusikk, der militærmusikken har spilt en viktig rolle.

Mange av de musikerne som skulle spille på teatre, på restauranter og andre scener hadde sin skolering fra Divisjonsmusikken i tiden rundt forrige århundreskifte. De mest talentfulle ble musikere på heltid, og bekledde stillinger både innen dansemusikken og innen den mer klassiske sjangeren.

Ill: Annonse for musikkforretningen P.A. Holm, fra Hver & Dag, 1912.