Trekkspillhistorien og norsk populærmusikk

Trekkspillhistorien og norsk populærmusikk

Trekkspillets historie går tilbake til 1820-tallet. På slutten på 1830-tallet hører vi om de første  trekkspillene som kommer til Kristiania og Norge, og på 1860- og 1870-tallet begynte trekkspillet å bli et kjent instrument rundt omkring i Norge. På denne tiden ble det også tatt i bruk innen dansemusikken.

De fremste pionerene på dette instrumentet i Norge var Carl Mathisen fra Holmsbu (1870-1933), Gerhard Gulbrandsen fra Svelvik (1858-1927) og Jens Larsen fra Stavanger (1856-1925). Da grammofonindustrien kom i gang i Norge med plateinnspillinger i 1904 førte det til at trekkspillerne nådde et mye større publikum, og trekkspillet skulle bli det viktigste instrumentet i utbredelsen av populærmusikken i Norge i årene som fulgte. Fram til 1925 gjorde nærmere 50 norske trekkspillere grammofoninnspillinger, og trekkspillerne ble den tidens mest kjente populærmusikkartister. Det gjaldt de tre nevnte i tillegg til neste generasjons trekkspillartister som Gotthard Erichsen (1882-1964), Henry Erichsen (1895-1977), Hans Erichsen (1890-1973), Hartvig Kristoffersen (1894-1976), Christian Liebak (1892-1980), Johan Elsmo (1890-1971), Alf Hansen (1899-1970) og Ottar Akre (1896-1992).

I tiden fram til 1927 ble innspillingene foretatt akustisk. Mikrofonen kom først i 1927, og det at innspillingen skulle foretas foran en trakt gjorde det vanskelig å få fram et tilfredsstillende lydbilde hvis mange var med. Innspillinger med orkester var derfor problematisk, og plateselskapene eksperimenterte for å få den beste gjengivelsen. Med en trekkspiller eller to foran trakten ble det enklere. Svært mange innspillinger ble derfor foretatt med de kjente trekkspillerne, og folk likte å høre kjente melodier som Norsk Bondvals, Lokker’n og Kristianiavalsen.

Det er flere grunner til at trekkspillet var så populært på denne tiden. Trekkspillerne ble brukt som kinomusikere, og konkurransen om å være den beste trekkspilleren førte til at det ble arrangert en rekke konkurranser som kåret de beste utøverne.

Dansesaler og lokaler på bygda fylles med trekkspillmusikk, trekkspillkonserter arrangeres rundt om i landet, og restauranter i hovedstaden kappes om å ha de mest populære trekkspillerne. I tiden rundt 1910 kom italienske trekkspillere til Norge. De var velkledd med nasjonaldrakter, bredbremmede hatter og skulderpaljetter. I Norge ble de beundret for sine profesjonelle opptredener, sitt vakre utseende og sine elegante og dyre trekkspill. Kristiania-trekkspilleren Gotthard Erichsen tok etter, og med elegante kostymer og et flott utseende steg populariteten hans til de store høyder. At han var blant de aller dyktigste på sitt instrument dempet ikke akkurat populariteten. Trolig var han en av landets mest populære musikere.

Trekkspillets popularitet i Norge førte også til turneer og reiser til utlandet. Sverige ble naturligvis mye besøkt, men trekkspillerne reiste også til andre land i Europa og naturligvis på denne tiden også Amerika. At norske trekkspillere dro til Amerika førte til at de fikk impulser fra musikere som spilte rag-time og jazzinspirert musikk. Dette tok de norske trekkspillerne med seg til Norge.  Jazzen spede begynnelse her i landet er derfor inspirert av trekkspillernes besøk i Amerika. Trekkspillere som Henry Erichsen, Christian Liebak, Harvig Kristoffersen og Alf Hansen gjør alle en rekke rag-time- inspirerte innspillinger i tiden 1915-1925. Det gir også spennende innspill til den norske populærmusikken.

Det er derfor all grunn til å konkludere med at norsk trekkspillmusikk i tiden fram til midten av 1920-tallet utgjør en viktig del av norsk populærmusikkhistorie.

Foto: Trekkspill: Wikipedia Commons, Ottar Akre: utsnitt fra biografien “Musikeren – Pedagogen – Legenden – Ottar E. Akre” (Østbye/Grundstad, 1990)

Kilder:
Vidar Vanberg: Norsk trekkspillhistorie. Upublisert manus.
Vidar Vanberg: Norges første trekkspillkonge – Carl Mathisen. Oslo 1990.
Bladet Rytme. Flere numre 1942-45.