Lyden av 1963

Lyden av 1963

Det ble laget mye bra norsk musikk i 1963, både innen pop, schlägere og gitarrock. Men ingen av disse platene beskriver 1963 like godt som Arne Nordheims Epitaffio for magnetbånd og orkester, fra nettopp 1963. Stykket er alt annet enn koselig å høre på, men så kommer det også fra tider som var kaotiske og fæle, fra året da USA, John F. Kennedy ble skutt, og USA ble frarøvet sin uskyld.

1963 var midt i en brytningsperiode som lå i mellom de idylliske og familievennlige femitåra, og det utfrika sene sekstitallet. Året før døde verdens største kvinnelige filmstjerne, Marilyn Monroe av en pilleoverdose, og vestlig underholdningsindustri fikk sitt første profilerte offer. Samme år stilte Andy Warhol ut sine første serieproduserte silketrykk av, nettopp, Marilyn Monroe og suppebokser. Og med det ødela han for alltid modernistisk kunst, som fram til da hadde hatt som mål å lage mer og mer kompliserte bilder og skulpturer.

Videre var nyhetsmedia i 1963 preget av borgerrettighetskamp i USA, og også i andre verdensdeler var det urolig. I en mengde tidligere kolonier styrt av vesteuropeiske land var det frigjøringsbevegelser, i perioden 1961-65 mistet England alene kontrollen i over tjue tidligere kolonier rundt i verden.

Atomvåpen og puling

Internasjonalt var det en nedkjøling i en allerede kald krig, Sovjetunionen sjokkerte verden med å sende det første mennesket i bane rundt jorden i 1961, og i 1962 førte Cubakrisen verden nærmere en toparts atomkrig, enn noen sinne, og hele verden holdt pusten og ventet på det store smellet som aldri kom. I Norge måtte Gerhardsen gå av i 1963, etter Kings Bay saken. Vi fikk den første borgerlige regjeringen siden trettitallet, og den tilsynelatende ustoppelige fremgangen til sosialdemokratiet fikk en alvorlig knekk.

Samtidig fikk kvinner tilgang på p-piller i en rekke land. Og med den ble sex ble skilt fra forplantning, kvinnen kunne bestemme selv, og den seksuelle revolusjonen, og den moderne kvinnekampen var i gang.

Som en konsekvens av samfunnets enorme forandring, og utfordringen en friere seksualitet og oppbrudd av tradisjoner satte verdens største religiøse samfunn, den tilstivnede katolske kirken, i gang det annet Vatikankonsil i 1962, som snudde opp ned på kirken en gang for alle, og midt i prosessen døde paven. Og i Norge fikk vi vår første kvinneprest i 1961, på tross av at to tredeler av bispekollegiet satte seg mot.

Redsel og paranoia

1963 var kort fortalt et år med ekstrem usikkerhet, redsel og paranoia, et år da gamle sannheter forvitret og nye enda ikke var på plass. Der verden bare fem år før virket trygg og stabil, med garanterte fremskritt, utvikling og fremgang, innpakket i ferniss av tradisjonelle verdier var verden i 1963 en helt annen. Over alt raknet det.

Men om en hører på norsk pop fra 1963, så gjenspeilte ikke denne tidsånden. VG-lista dette året var toppet av bandet med besynderlige navnet Olkabilamo, bedre kjent som Salhuskvintetten, med låta Singel og sand. Nedover lista finner vi låttitler “Gi meg en cowboy til mann” og “Jeg vil ha en blå ballong” og “Blame It on the Bossa Nova”. Heller ikke i den norske finalen i Melodi Grand Prix var det særlig spor av uhygge, der finalistene hadde titler som “Vi slentret langs en vårlig sti” og “Drømmekjolen”.

beatniks_middle_eastI den norske rockeundergrunnen spilte piggtrådorkestrene inn hardere materie, som må ha revet ut store biter av øregangene til forskrekkede foreldre. Men, og det er et stor men: Låtutvalget var til stor del eldre, koselige ting, jeg skal komme med noen eksempler, alle fra 1963: The Beatnicks spilte inn “Istanbul” (egentlig The Four Lads “Istanbul (Not Constantinople)”) som da var en ti år gammel klassiker, og et kjent plagiat på Irving Berlins “Puttin’ on the Ritz” fra 1929. The Vanguards ga ut “Eg ser deg utfor gluggjen” som vel neppe trenger noen nærmere presentasjon. Og The Beatnicks versjon av “Sabre Dance” fra Katsjakturians ballett Gayane fra 1942 kan heller ikke akkurat sies å portrettere paranoia og angst.

Men dette var ikke bare i Norge at populærmusikken ikke kan sies å portrettere tidsånden. Om en ser på de fem øverste på Billboard Hot 100 det året, er det bare Skeeter Davis’s “End of the World” som varsler undergangsstemning. Men ved nærmere lytting så handler heler ikke denne låta om voldelig destruksjon gjort av atomvåpen eller samfunnets moralske sammenbrudd, den var bare nok en låt om kjærlighetssorg.

Men om vi derimot tar turen over til England, så ser vi noe interessant. For på listen over den mest solgte singelen der det året var det ett band som toppet til sammen 18 av årets uker: The Beatles. Nå var det ikke dommedagsstemning over titler som “She Loves You” og “I Want to Hold Your Hand” heller, men lyden var annerledes enn tidligere. Selv om de første låtene ble spilt inn i en fei, så ligger det magi og venter. Og magien ligger i sounden, lydbildet.

Sound kan sies å være det som preger hele låta, som ikke er melodien, instrumenteringen eller det rytmiske. Sound er det som gjør at om en gjør et utsnitt omtrent hvor som helst i låta, ett sekund eller to, så er det noe som gjør at en umiddelbart kjenner igjen en innspilling fra Sun Studios fra 1955, eller en produksjon foretatt av Giorgio Moroder i 1978, eller Timbaland i 2004.

Med The Beatles sine studioproduksjoner kom en bevissthet på hvordan lydbildet kan brukes for å forme låta på en måte som underbygger låtas tekst, tema eller melodi. George Martin, som hadde bakgrunn som produsent for klassisk musikk og plater med komikere, ble en mester til å forme lydbildet. Men dette kom to år senere, fra Rubber Soul og kulminerte to år senere med Sgt. Pepper. I 1963 var fremdeles The Beatles et band med helhetlig lydbilde fra start til slutt. Fokus på sound var på denne tiden den samtidige kunstmusikken, såkalt samtidsmusikks, jobb.