Ekkoet fra rillene

Ekkoet fra rillene

For cirka 15 år siden var undertegnede med følge på biltur i Finnskog-traktene. Finnskogen er i dag en blanding av levende bygder, tradisjonsbevisst folkefellesskap, selverklært republikk tre dager i året, turisme, fraflyttede grender og forfalne Finntorp. En rundtur i disse grensetraktene er en reise i 3-400 års historie hvor sporene ligger som avskrift i et landskap naturen sakte men sikkert holder på å gjenerobre. Disse furene i fedrelandet er taus tale om forgangen tid. Like taus som rillene i 78-platene som aldri spilles mer, der de fallbys i de lokale bruktbutikkene vi kikket innom. I et veikryss midt inne i svarte skauen sto noe som lignet på et forsamlingslokale. Hele bygget sto litt skeivt, vinduene var tildekket med lemmer og vilnisset grodde bokstavelig talt opp etter veggene.

Ved nærmere undersøkelse viste døra seg å stå på klem og med oppglødd oppdagermine tredde reisefølget seg inn i lokalet.

Dansen hadde definitivt stilnet. Lokalet ble opplyst av solstrimer fra sprekker i vinduslemmene. Vi nysgjerrige virvlet opp støv som dannet røyklignende mønstre i skivene av sollys som sprinklet lokalet. Når øynene tilpasset seg det dunkle lyset kunne vi se det tettpakkede mønstret etter sømbeslåtte sko og stiletthæler som årenes løp hadde hamret og preget gulvet til en mosaikk av milliontalls punkter i det lakkerte treverket. På veggene hang fortsatt girlanderrester etter den siste festen på lokalet før dørene stengte for godt og lemmene ble snekret for vinduene.

Oppe på scena, på veggen bak, hang et falmet banner med “Johan og Klara 50 år” med to overlappende gullringer påmalt. På scenegulvet sparket jeg borti et par små gjenstander som forsvant inn i et mørkt hjørne. Tiører? Etter litt famling langs gulvlista plukket jeg opp en butt grammofonstift. Så ble det vel holdt gullbryllup med musikk fra platespiller den siste kvelden det lød toner fra dette festpalasset midt i skauen. Etterpå brød ingen seg om å vaske eller plukke ned pynten skikkelig. Med Johan og Klaras store dag stilnet musikken. Plata med ”Sommerkveldens Melodi” hvilte på platetallerkenen mens dragspelet samlet støv på et torploft til en oppkjøper hentet begge deler til en bygdeauksjon på svenskesida.

På slike forlatte steder hvor folk i årtier pleide å samles rundt begivenheter med musikalsk akkompagnement hersker en egen stillhet. Det er som om vegger og tak blir et slags taus resonanskammer for lyd som riktignok er forstummet men på sett og vis blir sittende. For å holde oss til sveivegrammofonen frambrakte den et eget “sound” som ikke lengre har et naturlig hjem. Sveivegrammofonlyden er helt hjemløs, en utdødd lyd, sprakende og skjøre toner gjort fullstendig overflødige av digitalisert og satelittformidlet musikk. Platene er forvitret i folks bevissthet, marginalisert i annenhåndsmarkedet, mer betraktet som et snurrepiperi enn en “ekte” antikvitet. Bortsett fra for folk over 60-70 år er 78-plata i dag en fremmedartet gjenstand som stort sett påkaller likegyldighet og uvitenhet. Jo, de er hjemløse, kasserte og avlagte. Ser vi bort fra en liten krets samlere og arkivarer er dette en gang så strålende lagrings og spredningsmedium for musikk, og lyd forøvrig, en helt hipp som happ likegyldig gjenstand for folk flest. Slik den svarte schellaksmultringen i sin gullalder utkonkurrerte den karismatiske spillemannen befinner 78-plata seg nå sjøl i skyggens dal. Glemselens slør har senket seg. Hva brast så høyt? Det var bare Olsen som kastet en bunke steinkaker i kontaineren under loftryddinga.

Selv om den roterende 78-plata med stålstiften gnissende i vei mellom rillene nå er et forgangent innslag i spekteret av hverdagslyder, ligger fortsatt selve lyden der – preget i rillene. Ja, lyden er jo selve rilla. Sveiver du opp den svarte kassa i et gammelt forsamlingshus og lar lyden fylle lufta og gjenlyde mellom veggene, kan du selv danne deg en forestilling om denne innretningens virkning i et befolket lokale. De påmontérbare traktene eller “tuftene” (som i “tutgrammofon”) skapte en slags forsterkning og brakte lyden utover rommet etter førelektrisk megafonprinsipp.

Lyden fra grammofonen må ha vært selve orienteringspunktet ved enhver fest eller dansemoro. Grammofonens frambringelser var selvsagt langt mer sammensatte og intrikate enn spillemannens repertoar, men der trekkspilleren kunne improvisere og overraske, var grammofonen alltid underlagt den monotone repetisjon og platenes standardlengde på 2 1/2-3 minutt. Allikevel var auraen til dette teknisk sett egentlig utrolig enkle instrumentet umåtelig – et helt orkester ut av “tuten”, og de spilte like perfekt hver gang. I alle fall så lenge plata var fri for større hakk og riper eller når fjæra røyk med et surt smell inne i verket. Da var det bare å spille på slurva resten av kvelden hvis ingen kunne foreta en reparasjon – eller kanskje det fantes en kar med munnspill på lomma.

78-plata har spredd umålbare mengder glede utover et land hvor breie lag av befolkningen henslepte dagene med hardt kroppsarbeid og i relativ armod. Sveivegrammofonen var til for de ledige timer i åra før radioen entret fabrikkhallen og systua. Grammofonen var for den korte hvilen hvor adspredelse og drømmer levde sammen som forestillinger om livet slik det kunne bli og burde vært. Kallet i Sommerkveldens Melodi var kanskje sterkest i den gistne koia midtvinters, langt inne på skauen. Grammofonen utgjorde etter hvert et utjevnende element i folks fritid da fler fikk råd til å kjøpe en. Det er ikke dermed sagt at høy og lav foretrakk samme musikk, ei heller nøt de den i noe felles fora. Så langt i fra. I ledige timer kunne folk flest, som grossereren i sin sveitservilla, nyte smektende toner fra kasse med sveiv. Grossereren fra sitt mahognikabinett med topplokk og messingtut i siden. Skogsarbeideren fra sin bærbare svarte koffert, med fôret konvolutt for plater i lokket hvor Jularbo ble hentet fram lørdagskvelden i koia. I dag er koia et minne, grosserervillaen konvertert til firmabygg for dot.com-japper.

Grammofonene, både de kostbare luksusutgavene, de mellomdyre stuemodellene og de slitesterke reisemodellene er blitt et velkjent innslag i brukt- og antikvitetsbutikkene. De lever fortsatt i kraft av sitt fremmedartede utseende og fordi de er blitt et slags kollektivt gjenkjennelig symbol på noe “gammeldags”. Folk kjøper disse spillerne for å “pynte” med. De er blitt nips i innredningsmagasinenes avdeling for småborgerlig kitch. De plasseres på hjørnebord i middelklassehjem mellom Nerdrumtrykket på ene veggen og Andy Warhol-plakaten på den andre. “Plater? – Nei, er de til å spille på da? Går det an?”

En hard kjerne samlere og connaisseurer har i mange år fetisjert disse gamle musikkmaskinene og reddet dem fra en slik grusom skjebne. De har systematisk samlet og ordnet dem etter type og modellvarianter i hyllemetre bortetter. Defekte spillere er møysommelig restaurert, polert og blankpusset. De er kommet til heder og verdighet i en, for Norges del, nærmest helt privat museal ramme. Her deler de plass med forløpere som sylinderspilleren og etterkommerne radiokabinettet og elektriske spillere. Noe skikkelig offentlig museum for lyd finnes naturligvis ikke i vårt styrtrike parvenü og kalkulatorhjerne-land, knapt nok noen systematisk innsamling og katalogisering av vår dokumenterte lydhistorie. De offentlige samlingene er underfinansierte og koordineringen mellom de spredte initiativer virker tilfeldig. Når det gjelder innsamling, registrering og katalogisering av selve platene, de tusenvis av utgivelser som utgjør vår 78 platehistorie, har arbeidet hittil nesten utelukkende vært båret av ildsjelers private initiativ. Samlere og populærmusikkinteresserte har delvis reddet samlinger fra ødeleggelse, trålet bruktbutikker, skraphandlere og loppemarkeder. Betydelige private, systematiserte samlinger er bygget opp, møysommelig og for egenkost. Et lite miljø av samlere holder livet i hobbyen oppe gjennom en egen 78-klubb som blant annet arrangerer egne platemesser.

Men 78-platas svanesang er forlengst tonet ut. Jeg tror ingen tar anstøt om jeg påstår at dens posisjon i dag er helt ubetydelig. Unntaket er selvfølgelig innen de små miljøene hvor 78-platas enestående kulturhistorie holdes i hevd av samlere og historikere. Dette er selvsagt synd, særlig fordi så mye av musikken på platene også er gått helt i glemmeboka. Men dette er populærkulturens evige forbannelse: Konsumkulturens døgnfluer gløder bare til neste morgengry. De beste prestasjonene evner likevel å leve utover sin tilmålte tid. Alf Prøysen utga mange av sine mest populære og tidløse viser på ’78, likeså Book-Jenssen, Nora Brockstedt, Torbjørn Egner og mange andre som fortsatt lever og er blitt del av det kollektivet minnet og vår kulturarv. I de siste åra, godt hjulpet av Lodin Auklands NRK radioprogram Lirekassen, er ambisiøse restaurerings og nyutgivelsesprosjekter igangsatt med utgangspunkt i de opprinnelige 78-pressingene. Disse er som regel primærkilde da de fleste mastertaper og matriser forlengst er tapt. Helt i bresjen går Edgar Normann med sine fantastiske CD-serier med restaurerte retrospektiver over Robert Normann og Gerd og Otto Nielsen.

Så var kanskje ikke 78-plata så død allikevel. Jo, selve plata er nok dessverre det, men i rillene gror det fortsatt. Selv den mest butte og nedslitte stift har ikke klart å harve vekk all lyd, og selv den mest dørmattelignende plate kan ennå hviske fram skjøre toner. Som løvetanna opp gjennom asfalten – 78-plata vil bare ikke gi seg.

Et kjent syn i bruktbutikker over det ganske land er de gamle trekassene merket Nora, Ringnes eller Husebyes meieri plassert nederst i sjappa, innerst mot veggen, fullstappet med mer eller mindre utslitte 78-plater i fillete papiromslag merket Cupol, Norema, Columbia, Pathé og så videre. Det er hit de er henvist, neglisjerte og halvt forgangne i sin framtoning. De gir et motløst inntrykk, og du skal være over gjennomsnittet interessert for å starte gjennomgangen av kassene. På loppemarkeder har platene en lei tendens til å gå i gulvet og bli sparket utover i småbiter. De frister en utsatt eksistens som restprodukter fra underholdningsindustriens aldri hvilende teknologiske skifter.

Men redningsmannskapene finnes heldigvis. De er gjerne godt voksne menn som ikke gjør for mye av seg, men som med varsom sikkerhet redder platene ut av det konsumkulturelle limbo platene er henvist til. Veien tilbake fra eksilet i ølkassa og inn i varmen og verdigheten avgjøres av hva kjenneren kan lese av etiketten. Mangler jeg denne? Er det en sjelden innspilling, en norsk pressing? Førstepress eller reutgivelse? Det er en nådeløs prosess der de tiloverblevne platene i alle tilfelle kommer til å ende på dynga. Men dette er en nødvendig utvelgelse, del av en stor prosess for at 78-platas kultur og historie skal leve videre.

Varsomt løftes skattene ut av virvaret og bæres forsiktig hjem, hvor platene med nennsom hånd renses og påføres et beskyttende omslag. Nok en skatt, nok en sang reddet. Fra tidas og menneskers glemsel og forbrukersamfunnets alltid arbeidende demagoger for det nye, nye, nye. 78-platas hjem er arkivene og samlingene. Tause står de oppstilt i tusentall, bærende på hver sin skatt, dypt i rillene. For det meste døgnfluer, fiksstjerner på pophimmelen, kråkegull i skattkista, men de var sanger som engang rørte mennesker og fikk folk til å danse.

Nå står de tause i hyllene og venter på en forløser av deres enorme reserver av hermetisert lyd, en Lodin eller Edgar.

Ekkoet fra rillene nådde engang over hele verden. Nå hviler de, men kan når som helst synge sine tusen sanger.

Dette er et utdrag fra artikkelen ”Sommerkveldens melodi”, og er hentet fra groove.no. Artikkelen kan leses i sin opprinnelige kontekst her.

Bjørn Hovde er musikkskribent.

KONTAKT
E-post: kontakt@popsenteret.no
Sentralbord : 22 46 80 20 (9-16 / 11-17)

ÅPNINGSTIDER

Tirs / ons / tors / fre: kl. 10:00 - 16:00
Lør - søn: kl. 11:00 - 17:00
Mandag: Stengt

Stengte dager 2020

NYTTÅR: 1.-5. jan

PÅSKE: 9.-13 april

MAI: 1, 17, 21, 31 

JUNI: 1 

JULI: 6.-31.

JUL: 23. des -3. jan

Utleie/event : Hver dag til 02:00
 

Kaféscenen 

Kun utleie 

 

 

NYHETSBREV FRA POPSENTERET

Vær først ute med spennende nyheter!

Meld deg på HER