Da rocken kom til Toern

Da rocken kom til Toern

Femtitallet var – rent musikalsk – en uskyldig tid. Før rocken feide over oss, var det Doris Day og Bing Crosby som regjerte i radioapparatene. Grammofonen hadde lenge bare hatt engangsstift og det var en ren revolusjon da de første pickuper med diamantstift kom på markedet.

Jeg var seksten år da jeg fikk min første reisegrammofon. Og den første platen jeg kjøpte var Fridtjof Nansens gravtale over Roald Amundsen. Den andre var De yndige små mus med Radiofantomene, Kurt Foss og Reidar Bø. Store digre 78 plater, i grå poser uten noe som helst cover, som det heter i dag. Sånn var det den gangen. Og de færreste kjøpte plater, fordi de færreste hadde grammofon.

Men piano var det flere som hadde! Så i stedet kjøpte man noter. Pianonoter som man siden satt og klunket med en finger og sang teksten til. Eller det var mest jenter som drev med slikt. Ingen gutter var interessert i slagere, som det het. Slagere var for jenter. Akk, ja. Jeg hadde også gitar. Det var det heller ikke mange som hadde. I Skien var det stort sett meg selv og de som jobbet i Frelsesarmeen. For en ungdom var det i hvert fall latterlig å bevege seg utendørs med et slikt bedehusinstrument. Jeg kan faktisk huske at jeg fikk slengbemerkninger fordi jeg hadde gitar og til og med bar den i et grått trekk og som en veske. Sånn kan tidene skifte. Bare noen år senere var det tøft å vise seg ute med gitar, helst i stopp over ryggen… Og når det gjaldt slagere, så het de slett ikke slagere lenger, men poplåter. Og både gutter og jenter kunne uten å dumme seg ut, klippe ut poptekster fra ukebladene og lime dem inn i dertil egnete kladdebøker. Ungdomsverdenen var med andre ord endevendt. Vi hadde til og med vennet oss til å drikke coca i stedet for brus.

Hadde rocken noen forløpere, jeg mener: noen slagere som på en måte varslet nye ting var på gang? Ja, tror det, og med fare for å dumme meg ut vil jeg hevde at “Hele uken alene” og “Sugarbush” nettopp var to slike forløpere. De brøt i hvert fall helt med jodling, Hawaii-gitarer, ensomme sjømenn og alle valper i vinduene. Jo, jeg tror jeg holder en knapp på “Sugarbush”, om temaet skulle dukke opp noen gang… Men som sagt (eller: det sa jeg kanskje ikke, men likevel) da rocken først kom, så kom den! Pøsende over oss med nye melodier og nye artister og helt andre fotbevegelser enn de Jens Book Jensen hadde.

I en periode var jeg svak for Pat Boone. Han var liksom et slags brohode mellom gammel og ny tid. Men min første virkelige favoritt var Tennessee Ernie Ford og hans ”Sixteen Tons” (den synes jeg faktisk er bra nok i dag også!). Det sørgelige var bare at han nesten ikke hadde noe annet enn denne ene sangen å vifte med – resten minnet bare om stille julesalmer. Så det var ikke så lett å være fan av ham… Og derfor ble det Elvis naturligvis, mer og mer. Særlig etter at Skien fikk jukeboxer og det gikk an å sitte på cafeer, spleise til en brus og velge plater annenhver gang …

Som sytten- attenåring var jeg leder for noe som het Lørdagsklubben hjemme i Skien. Det var en kristen ungdomsklubb i regi av KFUM, og vi hadde fullt hus hver eneste lørdag. Vi laget show – etter mønster av radioshowene til Leif Rustad. De som het Rundtomkring. Og slik de fylte Store Studio, fylte vi KFUMs lokaler lørdag etter lørdag.

Min læremester var Erik Kullerud – far til Dagbladets Dag Kullerud. Og Erik var en like suveren showmann som han var en alvorsmann. Lørdagene i Skien var fulle av tull og tøys og uskyldig moro, og med andakter som handlet om hvordan det var å være unge og om de tanker og problemer vi alle hadde å stri med. Jeg lærte mye av Erik Kullerud. Og jeg vet at det arbeidet vi gjorde i Skien ble lagt merke til i KFUM og Ks hovedkvarter i Oslo.

Så da jeg kom til Oslo, ble jeg kalt inn på Holbergs plass, og ble spurt om jeg kunne få til noe lignende her? Det var nemlig ikke bare i Skien verden hadde forandret seg, Oslo var ikke helt seg selv lenger den heller. Ungdomsopprøret hadde fått en negativ og destruktiv karakter. Det var på denne tiden ord som Spikersuppa og Stripa ble til. Og på Stripa (det vil si Karl Johan) var det dukket opp flere mindre hyggelige gjenger, som for eksempel Blackiegjengen, kledd på amerikansk vis med lærjakker og dessuten iført springkniver og kjettinger.

Jeg ble bedt om å lage en ungdomsklubb i KFUMs lokaler i Møllergata. En ungdomsklubb som skulle tiltrekke seg den ungdom som ellers vandret målløs omkring i sentrum på lørdagskveldene (siden folk fremdeles hadde seks dagers uke, så var det jo lørdagen og ikke fredagen som var festdagen, ikke sant?). Jeg var attenogethalvt år, nettopp begynt å studere teologi – og dum nok til å svare ja.

Så vi satte i gang. Sammen med gode hjelpere på min egen alder som allerede gjennom sjøspeideren hadde tilknytning til huset: Per, KB, Tveitan. Jeg kunne nevnt flere. Og klubb ble det. Vi brukte showmetoden fra Skien. Laget sjørøverkvelder og cowboykvelder. Hadde konkurranser og sketsjer og opplesninger (min favoritt den gang var de italienske Don Camillo-bøkene, husker jeg). Vi delte inn folk i grupper og ga dem ansvaret for underholdningen annenhver gang. Og så holdt jeg andakt til slutt.

Men grunnen til at Toern, som klubben het, virkelig ble populær, var nok ikke først og fremst det jeg hittil har nevnt, men det lykketreff at en nydannet rockegruppe hadde fått lov til å øve i noen lokaler i etasjen over. Og på lørdagskveldene kom de ned og spilte hos oss. Roald Stensby and his Jailers. Slik fikk Toern sitt egen band. Og vi åpnet vinduene og lot alle høre at det var her det virkelig foregikk!

Rock ble etter hvert hovedinnslaget i underholdningstilbudet vårt. Men det var alltid dørgende stille under andaktene. Denne koblingen av rock og kristen ungdomsklubb falt enkelte tungt for brystet, og at det sto en ung teologisk student fra menighetsfakultetet bak ble – særlig på Vestlandet – opplevd som ufyselig og nærmest et tegn på at de siste tider var begynt. Men vi ga oss ikke. Og KFUM slo ikke hånden av oss. Og lørdagskveldene ble mer og mer populære, og Roald ble bedre og bedre og bedre… Så god at vi virkelig greide å trekke til oss deler av det stripa-publikum som vi gjerne ville nå.

Jeg husker en gang til og med Jukan – som den gang var nokså beryktet, og en helt annen enn det smørblide tv-sjarmtrollet alle syntes han var mange år senere – jeg husker Jukan, gatas skrekk og sterk som en okse, kom vandrende opp midtgangen under en av mine berømte Don Camillo – trampende inn, fulgt av sine ti-femten små fotsoldater (sånn i beste ”Rotløs Ungdom”-stil) – helt frem kom han, rett mot meg og med lommene fulle av hva visste vel jeg. Han så olmt og surt på meg. Og jeg svelget og prøvde å stirre kaldt tilbake, men likevel vennlig. Altså kaldt og vennlig på en gang. Og slik sto vi en stund. Så begynte jeg tilkjempet rolig å lese igjen. For etter min mening var det et spennende kapitel vi var midt inne i. Og underet skjedde. Jukan nikket til flokken sin, og alle satte seg på en av de fremste benkeradene. Så gode var Roald Stensby og jailerne hans, at til og med gatas skrekk satt stille som lam og lot seg tvangsfore med både Don Camillo og uskyldige spørrekonkurranser, bare fordi de gledet seg til og håpet å få høre Roald smelle til med Jailhouse Rock… ja, de var så bedøvet av rockebandet vårt at de til og med ble sittende stille under andakten. Sånn var det å drive ungdomsklubb i de dager og slik kunne rock brukes! Jukan så jeg ikke mer der, men flere av flokken hans kom tilbake andre lørdager. Men da ba vi dem legge fra seg sprettknivene først.

Roald Stensby betydde masse for Toern. Og vi var stolte av ham. Etter min mening er han den beste rockesangeren Norden har hatt noen gang. Og mesterskapene han vant var fullt fortjent. Og i Toern følte vi at vi hadde litt del i suksessen, vi også. Han var jo vår. Hadde han dukket opp i dag, er jeg overbevist om at han hadde hatt muligheter til å nå langt, langt. Dette vil kanskje overraske noen som har hørt de gamle opptakene med ham. For de er jo slett ikke bra. Tvert imot er de både blasse og kjønnsløse. Dette tilskriver jeg nerver og manglende støtteapparat eller you-name-it. For opptakene skulle naturligvis vært gjort i KFUMs lokaler i Møllergata. Han skulle vært recorded i Toern, der han var på hjemmebane, der hvor han kunne slappe av og trøkke til for fullt – hvor han kjente seg trygg. Det var sånn det skulle vært.

Og midt mellom ørene kan jeg enda høre ham – sånn som det virkelig låt den gangen i 1959 og 1960.

Teksten er gjengitt med velvillig tillatelse av Tor Åge Bringsværd, og er opprinnelig fra et radiointervju (NRK) om da rocken kom til Norge. Det står i sin opprinnelige kontekst hos gyldendal.no.