Underholdningsmusikk eller jazz? Ja takk, begge deler.

Underholdningsmusikk eller jazz? Ja takk, begge deler.

Få om noen i Norge har bidratt mer til å fremme god underholdningsmusikk enn Øivind Bergh. Gjennom et langt musikerliv og tusener av radiokonserter er han et begrep i norsk underholdningsmusikk. Kapellmesteren med stor K har gjestedirigert i mange land, både med radioorkestre og symfoniorkestre.

Fiolinisten Øivind Bergh hadde sin debutkonsert i januar 1934, med Amund Raknerud ved flygelet. I 1939 startet han Oslo strykekvartett. Samme år overtok han Bristolorkesteret, og styrket dette berømte orkesteret som landets fremste underholdningsorkester. Bristolorkesterets utviklingen kan bl.a følges gjennom en lang rekke grammofoninnspillinger før og under krigen. Så fulgte NRK-tiden med 30 år som kapellmester for Kringkastingsorkesteret. Det var i 1946 at Bristolorkesteret ble slått sammen med et ensemble fra NRK, og ble Kringkastingsorkesteret. For Bergh var oppgaven å spre god musikk, noe han gjorde med interesse for mange musikksjangre, og gjerne under betegnelsen underholdningsmusikk.

Da Bergh utga boka ”Moderne dansemusikk” i 1946, var danseorkestrenes teknikk et hovedtema. Swing-musikken hadde blitt populær under krigen, og Bergh påpeker at swing er mer enn effektjageri, arbeidet med tone og teknikk er avgjørende. Når dansemusikkens historie i Norge skrives er utviklingen i Oslo helt sentral, og 1920- og 30-årenes jazzutvikling er en del av historien.

Bergh skriver: Like etter 1. verdenskrig skulle Hamar kino ha en ny kapellmester. Han som ble ansatt hadde vært i utlandet, og hørt de nye orkestrene som spilte noe de kalte jazz. Han samlet et orkester på Hamar, som fokuserte på overdrivelser og unoter. Musikken spilte en underordnet rolle. Jeg husker hvilket inntrykk det gjorde på meg. Så skulle de spille på Cirkus Verdensteater i Oslo. Musikerne var svertet i ansiktet, og dirigenten ropte: ”Are you ready!” Orkestret svarte : ”Yes!” Så dengte de løs på instrumentene, mens anmeldere i salen korset seg. På Bristol og andre steder både i Oslo og andre byer rundt i landet utviklet jazzmusikken seg, med amatørorkestre og mer proffe utenlandske innslag. Dessverre med så alt for få norske grammofoninnspillinger. Særlig gjelder dette 1930-tallet, da mulighetene var gode. Men publikum ville heller høre utenlandske jazzorkestre på grammofon.

Det er liten tvil om at også jazzsjangeren har betydd mye for Øivind Bergh. Med Bristolorkesteret ble det en rekke jazzinnspillingen, bl.a. et morsomt arrangement av Kostervalsen, der orkesteret tolker valsen i et jazz-potpourri slik bl.a. orkestrene til Glenn Miller og Count Basie ville ha spilt den. De spiller også versjoner slik to andre verdensberømte orkesterledere ville han spilt den, Peter Kreuder og Fred Hartley. Arrangementet er av broren Sverre Bergh, som også var en kjent musiker.

Vi forflytter oss til Carnegie Hall, 7. oktober 1975, kl. 20.00. Vi er i verdens mest berømte konsertlokale, åpnet i 1891. Her hadde de stått: Arturo Toscanini, Bruno Walter, Leopold Stokowski, Herbert von Karajan, Leonard Bernstein, for å nevne noen. Nå står Øivind Berg her. Kringkastingsorkesteret er også på plass. Øivind Bergh forteller: ” Nå sto jeg der i alle kunstneres Mekka. Denne Stradivarius blant konsertsaler, der Caruso, Kreisler, Rubinstein, Heifetz og vår egen Flagstad hadde vært solister. 2800 festkledte norskamerikanere fyller Carnegie Hall”

Det gikk naturligvis bra. Bergh forteller: ”Carnegie Hall har den beste akustikk jeg noensinne har opplevd. Det var en ren svir å dirigere. Jeg har aldri hørt Kringkastingsorkesteret klinge så godt.”

Tilbake til hverdagen i Norge. Det er elevtime hos Øivind Bergh, og nybegynnere på fiolin er ikke alltid morsomme å høre på. Bergh og eleven holdt på med Gustav Langes fiolinskole. Leksjonen gjaldt repetisjonstegnet. Bergh: Jeg fortalte at notene mellom de to tegnene skulle spilles en gang til – repeteres. Det begynte bra, men så tok det til å låte så besynderlig. ”Hva er det du spiller for noe?”, spurte jeg. ”Je reppeterer”, svarte gutten. Det var forsåvidt riktig, bare at da han kom til repetisjonstegnet spilte han linjen en gang til fra høyre mot venstre! Tiltroen til mine pedagogiske evner fikk da en brist.

Øivind Berghs betydning for norsk musikkliv er nevnt, hans musikalske allsidighet likeså. Det inkluderer også trekkspillmusikken. Selv om neppe trekkspillet var Berghs yndlings-instrument, var han den første dirigenten som slapp trekkspillet til som soloinstrument med et av våre ledende orkestre.

Han ble da også offisielt satt pris på gjennom en rekke utmerkelser, og navnet Øivind Bergh vil stå med lysende skrift i norsk populærmusikkhistorie i mange tiår framover.

Kilder:

Øivind Bergh: Moderne dansemusikk (1946)
Øivind Bergh: Takt og tone (1977)
Angell, Vold og Økland: Jazz i Norge (1975)
Vidar Vanbergs lydhistoriske arkiv
Musikkbladet Rytme, div. årganger

Ill: Faksimile av Funny Boys, Alle Kvinners Blad, 1939.

KONTAKT
E-post: kontakt@popsenteret.no
Sentralbord : 22 46 80 20 (9-16 / 11-17)

ÅPNINGSTIDER

Tirs - Fre: kl. 10:00 - 16:00
Lør - Søn: kl. 12:00 - 17:00
Mandag: Stengt

Stengte dager 2020

NYTTÅR: 1.-5. jan

PÅSKE: 9.-13 april

MAI: 1, 17, 21, 31 

JUNI: 1 

JULI: 6.-31.

JUL: 23. des -3. jan

Utleie/event : Hver dag til 02:00
 

Kaféscenen 

Kun utleie 

 

 

NYHETSBREV FRA POPSENTERET

Vær først ute med spennende nyheter!

Meld deg på HER