Festlig var det, det er sant sann!

Festlig var det, det er sant sann!

Musikkbladet Rytme har truffet trekkspilleren Gotthard Erichsen, og fått han i tale. Gotthard er ingen hvem som helst, han er en av norsk populærmusikks store profiler fra 1905 og i nærmere 20 år framover. Det er tid for et tilbakeblikk på en spennende karriere. Ved første øyekast kan han være litt vanskelig å plassere. Er det en litt eldre operettesjarmør som står der, eller en stallmester fra gamle dagers sirkusmanesje, eller en selger som snart drar opp og byr på en sigar? Så er det altså en trekkspillkonge!

Om det var festlig i gamle da’r? Når restauratørene syntes det ble litt stusselig, engasjerte de en kjent trekkspiller. Så ble sjappa stuvende full med en gang. Da ble sjappa på andre sida av gata tom. Så måtte dem se å få tak i en trekkspiller. Da ble sjappa nedafor uten gjester …. Så ble det for få trekkspillere. Restauranter uten musikk var jo handikappa, og klagde til politimesteren. Når ikke alle kunne få musikk skulle ingen ha, mente dem. Da ble det i kort tid litt orden, med lisens og greier.

Jeg spelte på Oslos Mont Martre (Grønland i Oslo). Her gikk det i hele Bayere og Vermuth. Kelner’n tørka bordene med skjortearmen, og ”Armer og Bein” holdt orden. Han var en rusk av en konstabel, og kunne bære ut to gjester på en gang, en under hver arm. Vi spelte også på utfartsstedene rundt byen, f.eks. Ladegårdsøya og Tyrigrava. På båten til Ladegårdsøya hørte jeg for første gang trekkspill-legenden Carl Mathisen spelle. Jeg tok båten fram og tilbake flere ganger om dagen for å høre han spelle. 5 øre pr. tur kosta det med barnebillett. Den første trekkspilleren jeg hørte var fagforeningsmannen og kunstmaleren Gerhard Gulbrandsen, som lå i båt ved Vaterlandsbrua og spelte. Det var i 1880-årene, og Gulbrandsen var en av de første som hadde et toraders trekkspill i Norge.

Jeg begynte på Lompa i 1903 for kr.1,50 pr kveld. På Basarhallen opptrådte jeg sammen med slangemennesker og sabelslukere. Tobakksrøyken lå så tett at jeg ikke så salen, men på klappinga skjønte jeg om det var fullt hus eller ikke.

På lørdagskveldene gikk det for seg. Jeg skulle spelle en lørdag oppe i Odalen. Kom i god tid, og fikk julekake og kaffe. Dansera kom også tidlig. Praten gikk på gudda, jaha, vær og vind og årsvekst. Så gikk dansen så støvføyka gjøyv, og skjørta flagra. Så kom kranglebokken. Han var like fast som spellemannen. Etter en kilevink og ei spjæra skjorte, spurte han om det var noen som hosta. Jeg fikk løst til å trekke meg tilbake, men jeg visste at det ikke gikk. Var det dans så var det dans. En av kara i festkomiteen stakk til meg en skvett brennevin. Jeg spurte slåsskjempen om han ville ha en liten dram, så kunne vi ta pause imens. Slik fikk jeg avvepna’n litt. Vi ble busser. Dansen kunne slutte når jeg ville. Det var bare å si fra til han. Forsyne meg blei’n så skvær at’n henta hest og vogn og kjørte meg til stasjonen. Dette var Odalen, med kunne gjerne vært et annet sted. Et typisk tidsbilde.

En lørdagskveld da jeg spelte på Casino, det var vel i 1908, var det en blant publikum som stadig heiv 2-kroner opp på scenen mens jeg spelte. Siden jeg bare hadde 2 kroner kvelden for å spelle, følte jeg meg snart som en rik mann. Mannen var trelasthandler, sa’n, og inviterte meg med på hotell og champagnefest etterpå. Vi ble riktig gode venner. Nå var det slik at på den tida var den beryktede mestertyven Elias Tønnesen ute med revestrekene sine. Det var utlovet belønning for å ta’n. Trelasthandleren fortalte meg den kvelden at det var han som var Elias Tønnesen. Nå kunne jeg bare arrestere’n, sa’n, og heve belønninga. Jeg trodde naturligvis det var en spøk, men da han litt senere ble arrestert i Bergen, viste det seg at det var han jeg hadde rangla med!

Trekkspillkongen reiser seg og går ut i Oslokvelden. Han kunne sikkert kveld etter kveld fortalt historiene om trekkspillkonkurransene, om hvordan han tok innersvingen på de italienske trekkspillerne som kom til Norge, om turnèer, om populariteten, og om trekkspillæraen de første 25 årene på 1900-tallet. I likhet med de fleste andre populære trekkspillerne på hans tid skrev han ikke ned sine memoarer. Hadde han gjort det, ville det trolig ikke bare handle om alle spilleopplevelsene. Det ville sikkert også handlet mye om Gotthards komposisjoner og grammofoninnspillinger.

Utallige reinlendere, mazurkaer og valser kan tilskrives Gotthard. Men det var Lokker’n og Kristianiavalsen han vil bli husket for. Gotthard Erichsens betydning for gammeldans-utviklingen i Norge er udiskutabel, og alle grammofoninnspillingene som gjorde han populær i hele Skandinavia, vitner om at han så absolutt fortjener en plass blant enerne innen norsk populærmusikk.

Kilder:

Musikkbladet Rytme. Flere numre 1942-50.
Vidar Vanberg: Norsk trekkspillhistorie fram til 1927. Upublisert manus.
Nasjonalbibliotekets utklippsarkiv.
Vidar Vanbergs lydhistoriske arkiv.

KONTAKT
E-post: kontakt@popsenteret.no
Sentralbord : 22 46 80 20 (9-16 / 11-17)

ÅPNINGSTIDER

Tirs - Fre: kl. 10:00 - 16:00
Lør - Søn: kl. 12:00 - 17:00
Mandag: Stengt

Stengte dager 2020

NYTTÅR: 1.-5. jan

PÅSKE: 9.-13 april

MAI: 1, 17, 21, 31 

JUNI: 1 

JULI: 6.-31.

JUL: 23. des -3. jan

Utleie/event : Hver dag til 02:00
 

Kaféscenen 

Kun utleie 

 

 

NYHETSBREV FRA POPSENTERET

Vær først ute med spennende nyheter!

Meld deg på HER