Grammofonindustriens gjennombrudd

Grammofonindustriens gjennombrudd

Hvordan var så grammofonindustriens vilkår på 20-30-tallet? Det var jo på den tiden lydfilmen var i ferd med å slå igjennom, og mange var skeptiske til så vel radio, som film og grammofon. I årene før første verdenskrig ble grammofonplaten av mange sett på som viktig for å stimulere musikkinteressen. Antall musikere økte, mange fikk engasjement i tilknytning til stumfilmframvisningene. Lydfilmen representerte et brudd med denne muligheten, og mange hevdet at kring­kastingen bidro til at en godt betalt musiker ble en slett betalt hånd­verker. Fra musikerhold ble det hevdet at bruken av grammofonplater i radioprogrammer, i forsamlingslokaler, på sportsplasser osv. reduserte den tidligere sosiale begivenhet som en musikkonsert var  til en dagligdags og permanent affære. Musikernes kunst var blitt en billig handelsvare. De dårlige lønningene i de verste kriseårene (1928 1932) førte til at rekrutteringen til musikeryrket var i fare. “Tonekunst” kan i 1930 fortelle at i flere land hadde man til hensikt å innskrenke utsendelsene av grammofonmusikk i radioen. Det skyldtes at den stadig tiltagende arbeidsløsheten blant musikerne måtte bremses. De musikalske prestasjonene kunne også komme i fare, ble det hevdet.

Uansett, grammofonindustrien ekspanderte voldsomt i slutten av 1920-årene. Toppåret var 1929, da salget av plater i Norge var på omkring en million eksemplarer. Også i 1930 var salget stort, ikke minst på grunn av at sveivegrammofonen nærmest ble allemannseie rundt 1930. Inn på 1930-tallet sank salget i takt med lavkonjunktur generelt i Europa. Plateindustrien ble enda sterkere berørt enn økonomien generelt. Lydfilm og radio konkurrerte som nevnt med grammofonplatene, og i 1935 var grammofonsalget i Norge bare omkring ti prosent av salget i 1929. Etter 1936 steg salget igjen, ikke minst fordi mange av de mindre landene, som Danmark, Norge, Finland og Irland hadde fått egen plateproduksjon.

1935 ble et merkeår for grammofonvirksomheten i Norge. En fabrikk for grammofonplater ble startet på Strømmen ved Oslo. Det var HMV fra Hayes i England som satte i gang produksjon i Norge, med råstoff fra England. Fabrikken hadde 4 presser, hver av dem med en kapasitet på 500 plater om dagen; dvs. en produksjonskapasitet på 2000 plater daglig. Salget i Norge på den tiden lå på 1200 1500 plater daglig.

I 1937 hadde grammofonen 50 årsjubileum, og det var da et salg på 500­-600.000 plater årlig i Norge. Det forteller vel det meste om hvor popu­lær grammofonen var blitt her i landet. De som trodde at grammofonen ville gå av moten når radioen gjorde sitt inntog, tok altså feil.

Hvem var så bestselgerne i jubileumsåret? Forhandlerne kunne berette om følgende dom fra publikum i 1937. Av Rex platene (norsk selskap som var i virksomhet i 1930 årene) var salget størst av Charlie Kunz pianopot­pourrier. Den nye norske stjernen Rita Drangsholts plater solgte også godt. Telefunkens salgssuksess het Greta Keller, og hos Columbia var Jens Book Jenssens plater mest i vinden. Odeons favoritter var Zarah Leander og Kristian Haugers orkester.

Ill: His Master’s Voice