Skal det være en norsk slager? Nei takk!

Slager  og dansemusikk på grammofonplater ble dominert av utenlandske orkestre, selv om vi etter hvert fikk gode nors­ke innslag  som f.eks. Kristian Haugers danseorkester. Platekritikerne var imidlertid ikke nådige overfor de norske populærmu­sikkorkestrene. Den kjente musikkskribenten Sverre Hagerup Bull sier det på følgende måte i “Hus og Have” i mars 1936:

“Det originale (hm, hm) norske plateutvalg kan vedblivende ikke finne plass annet enn i det ytterste mørke. Her kan man virke­lig med Adoloscentulus Olsen, si, at en “Avklædd sjel i dette mylder må hvine som en dødsdømt dissonans”.

Hagerup Bull var ikke alene. I ”Oslo Illustrerte”, som fulgte godt med i norsk kulturliv, var utfallene mot jazz generelt og norsk slagermusikk spesielt, mange og nådeløse. Signaturen Th. B. sier følgende om slagermusikken i en artikkel i bladet i 1927:

“Hvad skal man så si om den hjemlige “slager” musikk? Opriktig talt lider den iallfall av de feil som tidligere er nevnt å være karakteristiske for den europeiske jazz: den er stort sett uori­ginal og instrumentasjonen er sørgelig slett. Opgaven for våre hjemlige dansekomponister bør bestå i å finne frem til en typisk norsk uttrykksform. Enkelte småtrekk ved noen av de aller sen­este slagere tyder forresten på at vi er på god vei til å nå dette mål. Men ennu er det altfor mange som tror at det ingen kunst er å lage danseslagere. Det er bare å lage en noenlunde iørefallende melodi i den rette taktart,  16 takters vers med introduksjon og 16 takters refreng, – så kan en eller annen notekyndig musiker harmonisere den. Dermed er “komposisjonen ver­dig til utgivelse,  mener man.  Jeg sier: gakk til Ameri­kaneren og 1ær,  ja, nettop 1ær: Der er så altfor megen dilet­tantisme blandt norske danse”komponister”!”

For å høyne kvaliteten på norske slagere ble det derfor arrangert slagerkonkurranser. Norsk Notestikk og Forlag arrangerte den første slagerkonkurransen (som ble kalt jazzkonkurransen) i 1927 under mottoet:” Neste sesongs slager må bli norsk.”

I bedømmelseskomitéen satt bl.a. Torolf Voss, Carsten Carlsen og Trygve Torjussen. 191 komposisjo­ner ble levert juryen til bedøm­melse. 23 ble valgt ut til siste omgangs gjennomgåelse. Av disse ble det 3 premievinnere. 1. premie gikk til tangoen “National Emblem “, lansert som ”Flora Tango”. 46 år gamle Sigurd Westbye var vinneren   en allerede kjent komponist, som bl.a. har laget tekst og musikk til “Klon­ken”, som Ernst Rolf og Victor Bernau m.fl. har gjort udøde­lig.

27 år gamle Oscar Jormann tok 3. premie med “En Rose”, mens 22 år gamle Kristian Hauger tok 2. plassen med “Charleston i Grukkedalen”. Nettopp Kristian Hauger skul­le bli en av våre mest kjente slagermusikere og orkesterledere på 1930  og 40 tallet. Mange av hans innspillinger tåler godt sammenlikning med gode utenlandske orkesterinn­spillinger   selv om enkelte kritikere den gang ikke hadde den oppfatningen.

Det fulgte flere år med slagerkonkurranser, og blant slagerne som ble populære i perioden 1928 – 1930 kan nevnes ”Laila”, ”Gullebarn”, ”Smil”, ”Du”, ”Amoriner”, ”To brune øine”, ”I vinden” og ”Når de lyse bjerker springer ut”.

Alle ble sunget inn av den tiden mest kjente slagersanger, Steinar Jøraandstad. Også Herberth hadde flere populære slagere ved siden av revyvisene, bl.a. ”Gråt ikke jenta mi” og ”Blåklokker”. Mange av slagerne ble også innspilt instrumentalt. Blant instrumental-innspillingene kan nevnes ”To røde roser”, ”Gulnede breve”, ”Drøm”, ”I vinden”, ”Amoriner”, ”Laila”, ”Irina” og ”My Little Sweetheart”.

La oss stoppe litt ved ”My Little Sweetheart”, sangen som Einar Rose gjorde til en storslager for Odeon. Den berører et fenomen i populærmusikken som mange ikke er klar over. Gjenlanseringen mange tiår senere. Da ”Ola var fra Sandefjord” kom ut som en landeplage på 1960- tallet var det få som visste at den hadde vært en storslager tidligere. Riktignok nå med en tittelforkledning, men med tidligere suksess på slep. Det er en god del slike eksempler i den norske populærmusikken.

Andre komponister er valsekongen Reidar Thommessen (1889 – 1986) og Alf Peaters (1901 – 1951). Vi kan også ta med Kolbjørn Svendsen (1903 – 1967), sønn av visedikteren Arne Svendsen. En lang rekke med populærmelodier kom fra deres hånd, og vi kan trygt si at de i stor grad preget populærmusikken i Norge på 1920- og 30-tallet.

Ill: Faksimile fra bladet Jazz, 1937: Kristian Hauger

• Kalender
• Aktuelt