Rocken kommer 3: Kong Roald

Rocken kommer 3: Kong Roald

1958 ble det store rockeåret med stadig nye stevner, konserter og turneer over hele landet. Little Gerhard opptrådte også i Nordstrandshallen i Oslo en tid etter at han ble Nordisk mester på Jordal, og da gikk det hele pent og pyntelig for seg. Ingen opptøyer, selv om det var noen spede forsøk med ”Opp med Granberg” også der.

Foruten Little Gerhard og Per ”Elvis”, opptrådte Frankie Boy, Little Rye og noen andre ”oppvarmere”.

Det andre nordiske mesterskapet fant også sted på Jordal – 26. august 1959. Da var jeg medlem av juryen sammen med journalist Kåge Sandell fra Bildjournalen i Sverige, danseskolelærer Børge Kisbye fra Danmark og Dick Cole fra Texas, USA (utlånt fra Den amerikanske ambassade i Oslo).

For å være sikre på å få med sin egen artist i den nordiske tevlingen, hadde arrangørene til uttagningen på Bygdø Sjøbad sørget for en lojal jury bestående av dem selv: Hans Christensen, Eivind Solberg og Erik Røed fra Philips.

Det ble satset maksimalt på at Roald Stensby skulle vinne. I månedsvis hadde d’herrer Christensen og Solberg drillet inn de låtene Roald skulle synge, og han ble dessuten koreografert av danseskolelærer Per Røtvold – hvert trinn og knebøy var nøye innstudert. Det var noe helt nytt den gang. Nå for tiden må alle artister giennom en obligatorisk og detaljert utstudert koreografi før de slippes løs på sine fans.

”- Roald var et produkt; det forsto han også selv,” sier Hans Christensen i ettertid. ”- Til daglig jobbet Roald som flymekanikerlærling på Fornebu, og selv om han likte rock og pop, kunne han bare noen gitargrep og svært få sanger. Det var vi som bygget ham opp. Vi planla hver detalj i sceneopplegget og ikke minst hans elegante kostyme , med syltrange svarte benklær med smokingstriper og høy linning, grønn silkeskjorte og flagrende gult skjerf. Han var rett og slett rålekker og lignet ikke så lite på selveste Elvis. Ikke det minste merkverdig at jentene hylte av begeistring,” sier Christensen og ler. ”- Forstår godt at det Jordalstevnet og ikke minst Roald, er blitt en myte. Skulle forresten ha gitt hva som helst for å ha sett det om igjen på film eller video,” legger han til.

Heldigvis for de norske arrangørene var ikke Little Gerhard med denne gang, men en rekke mer eller mindre ukjente navn som Rock-Bosse, Niller, Little Kinch, Chang Williams, Rockin’ Collin, Erik Skjold, Reimar og Teddy og hva de nå kalte seg de håpefulle kandidatene til det nordiske mesterskapet i rock-sang. Vi visste alle at duellen kom til å stå mellom Per ”Elvis” Granberg og Roald Stensby, muligens Little Sofus – men en nordmann ville det helt sikkert bli denne gang.

Opptøyene året før bleknet mot det som skjedde i 1959. Igjen var det mer enn titusen entusiastiske, ja nærmest ville tenåringer på plass. Og igjen ble det skrik og skrål etter hvert som heiagjengene inntok tribunene. Folkene bak Roald Stensby hadde i tillegg til tusenvis av fanbilder (portrett av ham på postkort), sørget for å lage fem kjempeplakater med bokstavene R-O-A-L-D. Disse ble løftet i været, en etter en, til de dannet Roalds navn, alt mens de skrek av full hals for å overdøve alle andre.

Svenskene var sure fordi de ikke en gang fikk øve igjennom repertoaret før de slapp til på scenen. Alt dreide seg jo utelukkende om Roald. Han hadde da også fått trene på Jordals scene hele formiddagen med sitt nye topporkester bestående av Steinar Hobber, saksofon, Kjell Eriksen, piano, Petter Holm, bass, Viggo Stokke, gitar (i dag kjent reklamebyrådirektør) og Jan Myhre, trommer. De fikk også lov til på forhånd å varme opp publikum og seg selv med to orkesternumre.

Roald var plassert slik i programmet at han skulle komme inn på scenen like etter solnedgang. Idet han begynte å synge bak scenen (for en effekt!), ble dørene med ett slått opp og lyskasterne tent. Der sto han i all sin prakt, med hvit gitar og kledt i silke fra topp til tå. Han hadde vunnet mesterskapet før han satte i gang med sine tre obligatoriske rockelåter!

Eivind Solberg innrømmer også at det hele var nøye planlagt. Gitaren som skulle knuses mot scenekanten var innkjøpt i Hagstrøms musikkforretning noen dager i forveien og malt med hvit Ticomatt av den selvsamme maler Solberg, som stammer fra en gammel håndverkerslekt. Han skulle i likhet med sin far også bli malermester. Blant annet var han med på oppussingen av Frogner kino i Oslo og en rekke andre større lokaler. Men etter hvert utdannet han seg innen reklame og ble også hotellbestyrer på Hedemarken, før han satset på impresariovirksomhet på heltid.

Da Roald, etter å ha fremført sine numre, hektet av seg gitaren og forsøkte å knuse den mot scenekanten, kom hele Jordal Amfi i kok. Rockekongen gjorde flere forsøk med å knuse gitaren, men den bare spratt tilbake fra scenekanten, mens tusener av fans brølte av begeistring. Seieren var et faktum, noe også det svenske jurymedlem Kåge Sandell gav uttrykk for i Bildjournalen etterpå:

”Roald måste segra. Han hadde den basta showen. Men rockgalans arrangorer hade gjort allt for at hans show skulle bli bra, och en del for att de ovriga skulle mislyckas. Det ar som om Ingemar Johansson skulle ha vunnit en match’ med jarnskrot i handskarna!”

Mikkel Aas (i dag platedirektør i Polygram) var konferansier og kunngjorde resultatet av juryens avstemning: Roald vant med 58 poeng, Boris kom på andreplass med 5 1 poeng, Per ”Elvis” på tredje med 49 og Little Sofus – som vant så suverent i Oslomesterskapet – på fjerdeplass med 45 poeng. Peter Abrams fra Danmark ble forbigått i stillhet. Han var for tam.

Da resultatet tordnet gjennom høyttalerne på Jordal, startet for alvor bråket. Granberg-fansen skrek opp. Det samme gjorde Sofus-gjengen og de som var kommet fra nabolandet for å heie på svenskene. Det ble en røre uten like. Igjen haglet det med colaflasker og alt hva publikum ellers hadde for hånden (men tomater og råtne egg hadde de neppe, slik det har vært hevdet i ettertid).

Hans Christensen fikk en flaske i hodet og måtte på Legevakten til behandling. Jernrekkverket rundt banen gav etter for de mange som presset på. Snart stormet hordene ut på selve arenaen, løftet juryens og gjestenes trebenker i været og knuste dem til pinneved. Men da hadde vi heldigvis kommet i sikkerhet bak scenen. Sjefredaktør Rigmor Foss i Det Nye, som var blant æresgjestene, satt like bak meg. Hun var også livredd og løp for livet og gjemte seg.

Brannslangene som denne gang skulle rettes inn mot bråkmakerne for å kjøle dem ned, var kappet over. Da brannfolkene skrudde på høytrykket, piplet vannet bare ut på bakken.

Det ble også tent bål på tribunene av programhefter, blader og de istykkerslåtte benkene. Aldri har jeg opplevd maken til opptøyer, hverken før eller senere – og jeg har vært med på litt av hvert av popstevner.

Dagen etter skrev avisene om rock og ramp: ”Neste gang blir det dødsfall. Politiet bør nekte slike arrangementer for fremtiden.”

Filmjournalen utkom med ekstrautgave og Randi Hultin skrev: ”Oslomesterskap, Norgesmesterskap, Nordisk mesterskap – alltid blir det opptøyer og bråk. Verst er det at man kaster flasker mot scenen – det har da intet med rock å gjøre,” mente hun.

Hundre mann fra Jordals ordensvern og tyve politikonstabler klarte ikke å dempe gemyttene. Rytterpolitiet ble tilkalt etter at det også oppsto leven på Galgeberg og i gatene omkring.

Sammen med arrangørene dro vi i juryen på stor fest i avholdsrestauranten Stratos på toppen av Folketeaterbygningen (Operaen). Der drakk vi landsøl og spiste rekesmørbrød. Christensen og Solberg hadde for anledningen leid noen skikkelige amerikanske glis – Dodge og Chevy’er – som vi ble kjørt til festen i. Etterpå oppsto ryktene om at arrangørene hadde kjøpt amerikanske biler for det de hadde tjent på Jordal, men bilene var nå bare hyret for denne ene kvelden fra et bilutleiefirrna.

Jeg var blitt så fascinert av Roald Stensby og hans sceneshow, at jeg foreslo for Inter-Scala å lage en ”bok” eller suvenirhefte om Nordens nykårede rockekonge. I et detaljert synopsis ramset jeg opp hva trykksaken burde handle om – alt fra hans spede barndom til det endelige gjennombrudd på Jordal.

Christensen og Solbergs kommentarer da de fikk mitt tre siders tettskrevne forslag i posten var: ”Han er spenna gæern…”

De undertegnet da omsider en avtale med meg, men før jeg kom i gang med å skrive, var stjernen forlengst borte fra rockehimmelen.

Men før det, hadde arrangørene utnyttet min nesegruse beundring for Roald og invitert meg til å bli med på et dansk rockestevne, der Roald skulle være selve rosinen i pølsa i et gigantisk rockeshow i en park utenfor København.

Jeg møtte opp til avtalt tid i Sjøflyhavnen ved Fornebu sammen med fotograf Jan A. Martinsen (i dag billedredaktør i Aftenposten). Og der var de alle sammen: Hans Christensen, Eivind Solberg, Per Røtvold, hele orkestergjengen og ”kongen” selv, flymannskapet og ikke minst flyvertinnen Liv Karlsborg – senere gift med Eivind Solberg. Hun var absolutt viktigste person ombord, idet hun tok hånd om de plomberte Unicakoffertene stappfulle av edle leskedrikker til subsidierte flyplasspriser.

Flyet – om man tør kalle det så – var det eneste norskbygde passasjersjøfly av en viss størrelse. ”Det var satt sammen av lim og tyggegummi og så ut som en bunkers innvendig”, som Hans Christensen uttrykte det.

Vi klatret ombord i ”Finnmarken” – som vidunderet het – og snart hadde flyvertinnen åpnet den første brennevinskofferten og begynte å gjøre klar til utferden mot Danmark. Motorene dundret og flyet skaket i sine sammenføyninger, men omsider kom vi oss ut på fjorden og kunne ruse opp. Vi klarte å ta av, og snart var vi på vingene – på vei til København for å ta danskene med storm. Trodde vi. Men akk. Allerede utenfor Nesoddlandet sa det BANG. En av motorene skar seg og det sivet røyk inn i kabinen. Vi var nødt til å nødlande. I det vi lå der ute på sjøen og duppet mens bølgene skvalpet og laget rare lyder i flykroppen, så vi blålys fra ambulanse og brannbiler inne på land. Snart kom noen roende ut til oss, og vi ble evakuert fra den ”havarerte” flymaskinen og ført inn til flytebrygga ved land.

Men vi måtte jo til rockestevnet i Danmark, så i all hast ble det leid et annet fly. Forloveden til pressefotografen måtte bli igjen, noe hun ikke var særlig blid for, men det var viktigere for oss å få med koffertene med børst!

Først ville de bare leie oss et en-motors småfly med plass til noen ganske få, men da truet de mektige impresarioer med at det ville bli store oppslag i pressen, ”for vi har med oss den innflytelsesrike journalist Yngvar Holm fra Morgenposten og Det Nye…”

Da fikk vi det store Heron-flyet.

Stevnet i Danmark ble ellers som ventet: skikkelig bråk, nedrevne gjerder, flaskeknusing og politi til fots og hest. Resultatet av det hele ble at alle rockestevner ble forbudt i Danmark for det nærmeste halve året – som straff overfor ungdommen. Det førte blant annet til at konserten med Cliff Richard og The Shadows måtte avlyses. Så nordens nye rockekonge viste sannelig å sette spor etter seg!

Når rockearrangementene senere ble lagt innendørs, var det hele litt fredeligere. Det passet seg liksom ikke å kaste colaflasker i Njårdhallen i Oslo eller Kuppelhallen i Stavanger.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (1990) og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.

KONTAKT
E-post: kontakt@popsenteret.no
Sentralbord : 22 46 80 20 (9-16 / 11-17)

ÅPNINGSTIDER

Tirs / ons / fre: kl. 10:00 - 16:00
Torsdag: kl. 10:00 - 19:00 
Lør - søn: kl. 11:00 - 17:00
Mandag: Stengt

Stengte dager 2020

NYTTÅR: 1.-5. jan

PÅSKE: 9.-13 april

MAI: 1, 17, 21, 31 

JUNI: 1 

JUL: 23. des -3. jan

Utleie/event : Hver dag til 02:00
 

Kaféscenen 

Kun utleie 

 

 

NYHETSBREV FRA POPSENTERET

Vær først ute med spennende nyheter!

Meld deg på HER