Rocken kommer 2: De første rockemesterskapene

Rocken kommer 2: De første rockemesterskapene

Jan Rohde – med røtter fra USA – var blant de aller første som snappet opp den nye stilen. Han startet The Cool Cats så tidlig som i 1958.

Svein Erik Børja – kjent TV-produsent med hovedansvar for barne- og ungdomsprogrammer i NRK – kom også tidlig med i en gruppe som kalte seg The Blue Stars.

The Red Hot Rock’n Roll Friends var en annen gruppe. De fleste øvde i kalde kjellerrom og lagerlokaler, der de voksne slapp å bli plaget av ”den forferdelige dunkingen”. Utstyr var det så som så med, og instrumenter som vi kjenner fra dagens rockeband, var en sjeldenhet. Det er typisk for de første gruppene at de benyttet seg av vaskebrett og bøljebass (!). Svein Erik Børja spilte forresten trekkspill og piano i sitt rockeband. Ellers ble det benyttet saksofoner for å sette litt fart på de rå rytmene.

Jeg fulgte mange av disse amatørgruppene på nært hold og oppmuntret dem så godt jeg kunne. Jan Rohde ble således en av mine musikervenner. Jeg lot aldri en anledning gå fra meg til å skrive om ham i ”Sværta” eller Det Nye. Og smart som han var, passet han på sin egen-PR og sendte meg postkort og hilsener fra sine mange opptredener og turneer i inn- og utland. Da han en gang hadde vært i Øst-Tyskland, kom han hjem til meg med en pappeske full av kostbare hvitvinsglass. Av prinsipp tok jeg aldri i mot ”bestikkelser” og det sa jeg også til ham. Men da ble Jan ergerlig og sa at dette var en gave fra en venn til en annen og truet med å knuse de vakre håndslepne glassene, om jeg ikke aksepterte gaven – forøvrig en del av hans honorar fra østtyskerne, siden han ikke fikk med seg noen penger ut av landet. Så glassene står der i barskapet den dag i dag og minner om en artig venn og en fin artist.

Det gikk ikke lang tid før dyktige forretningsfolk skjønte at det lå penger i de unges nye musikkstil. Reklamemannen Hans Christensen og malermester Eivind H. Solberg (senere musiker og impresario) satset på forskjellige rockearrangementer fra 1958 til midten av 60-tallet. De traff hverandre i Norsk A/S Philips, der Christensen jobbet med reklame og hvor Eivind kom på besøk for å samle annonser til Big Chief-bladet Jazz Society”. De ble etter hvert gode venner og bestemte seg for å etablere et impresariobyrå som fikk navnet Inter-Scala. Først ble det en del miniturneer med vanlige revyartister og popsangere, men så slo de til og leide Bygdø Sjøbad av Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU). Tanken var å få til store nordiske rockestevner, men først måtte det avvikles lokale mesterskap i Oslo og andre byer, samt et NM i rock, før det kunne komme på tale med noe nordisk mesterskap.

Det første store arrangementet til Hans Christensen og Eivind Solberg fant sted 17. mai 1958. Familien stekte kjøttkaker, kokte pølser og solgte mineralvann til ungdommen, mens de to unge impresarioene trakk i trådene bak kulissene. Det kostet tre kroner å komme inn – skammelig dyrt den gang, men hva betalte man ikke for å høre sine helter som Per ”Elvis” Granberg, Little Sofus (Jan Erik Heyerdahl Hoff), Rocke-Pelle (Per Hartvig), Frankie Boy (Frank Gulbrandsen), Smiling Tommy (Odd Gisløy), Jan Rohde, Barry Matheson (senere kjent impresario), Lucky Boy (Svein Finjarn – senere The Beatnicks), og grupper som Rockin’ Jailers, Rockin’ Sinners og hva de nå het alle sammen.

Bygds Sjøbad var en etterlevning fra de gamle revy- og friluftsscener i Christiania, slik som Kongshavn Bad, Fredriksborg Sommerteater og Nordstrands Bad.

Som gutt hendte det jeg var med mine foreldre til det idylliske sommerteateret i den lune viken mot Killingen og Kaffeskjær, nær Bestumkilen. Det pleide alltid vanke en iskrem eller to, eller en sprudlende sitronbrus. Og de voksne drakk en iskald pils eller et glass portvin. Det var før avholdsfolket overtok etablissementet. Vi satt ved små bord som omkranset scenen og det store dansegulvet under åpen himmel, et slags amfiteater der alle kunne se hva som foregikk på scenen. I guttedagene var det opptredener av revykunstnere og schlagersangerinner, ikke etter min smak akkurat da, men hva led man ikke for en iskrem
eller en flaske brus?

Like bak friluftsscenen lå selve Badet. Det var der jeg lærte å svømme, i likhet med Eivind Solberg og andre av mine venner. Vi balanserte på noen smale bryggeplanker ut mot selve badehuset et stykke ute i vannet. Der kledte vi av oss før vi bega oss ut i De vilde vover. Det vil si: vi ble vel nærmest kastet ut i vannet av den myndige svømmelærer’n. Og så var det bare å praktisere de svømmetakene vi hadde tørrtrenet på land.

For å komme til Bygdøy tok vi trikken til Skøyen og spaserte den støvete veien langs Kongens jorder ut mot Sjøbadet. I rockeperioden tok vi som regel ekstrabussene som ble satt opp når det var store mesterskap der ute. Bussene kjørte helt til inngangsporten og ventet på oss til alt var over.

Jeg svirret rundt og var liksom ”en av gutta” og deltok som jurymedlem (godt å ha en dommer man kjente), altmuligmann (bak kulissene) og ikke minst ”pressekontakten” som ordnet med stoff i aviser og ukebla’er. Man har som kjent alltid sørget for å være i fokus.

Randi Hultin – som var der ofte for Filmjournalen og NÅ – kalte arrangementene for ”Rockegalskap” og lignende, men hun måtte medgi at Roald Stensby var flott å se på, og Little Sofus flink til å synge – tatt i betraktning at han bare var tretten år gammel.

Etter utallige rockestevner, dansekonkurranser og annen moro på Sjøbadet, var tiden inne for det aller første Nordisk mesterskap i rock ‘n’ roll. Christensen og Solberg inviterte interesserte rockeartister fra hele Norden til å delta på Jordal Amfi 20. august 1958. Det ble annonsert i Dagens Nyheter i Stockholm, Berlingske Tidende i København og i finske og norske aviser. Etter nøye overveielse stilte arrangørene med en del sterke kort: Little Gerhard (Karl Gerhard Lundkvist) og Boris Lindqvist fra Sverige, James Rasmussen og Peter Abrams fra Danmark (sistnevnte meldte avbud i siste øyeblikk), samt Rocke-Pelle (Per Hartvig) Smiling Tommy (Odd Gisløy) og Per ”Elvis” Granberg fra Norge.

Juryen besto av journalist Leif Matteson fra Fick-Journalen og kapellmester Gote Wilhelmson (innspillingssjef i et plateselskap) fra Sverige, journalist Erik H. Larsen, Berlingske Tidende og kapellmester Bruno Larsen, København, samt journalist Randi Hultin, Billedbladet NÅ og kapellmester Egil Monn-Iversen. Nicolai Wergeland fra NGU var programleder.

Det ble tidlig klart at Little Gerhard var storfavoritten. Han hadde allerede blitt utropt til svensk rockekonge og stilte med et stort følge med manager, pressefolk og heiagjeng. Rockestjernen inviterte til pressekonferanse og var litt av en verdensmann, syntes vi.

Det var stor forventning til dette nordiske mesterskapet som var hausset opp av arrangørene
gjennom avisannonser, plakater og allslags forhåndsreklame. Plakater på trikkene var også noe helt nytt for et pop-arrangement den gang. Men så kom det da også tolv tusen til Jordal!

De sto som sild i tønne og ventet på det helt store, nemlig at deres favoritt Per ”Elvis” Granberg skulle vinne, for det var jo helt opplagt, mente tilskuerne. Han hørte til de mest rutinerte hva hoftevrikk og fotarbeide angikk.

Dommerne satt bak hvert sitt bord godt fra hverandre ute på selve ishockeybanen, og bak dem var det plassert trebenker for oss pressefolk og spesielt innbudte. Samtlige artister skulle opptre med tre melodier. ”Wear My Rings Around Your Neck” var obligatorisk.

Per ”Elvis” stilte med klakkørgjeng og et utmerket orkester som kalte seg Rockin’ Sinners.

James Rasmussen and his James-Men meldte seg på i siste øyeblikk. De klarte å få opp stemningen blant publikum. Sang fresk rock, hoppet og danset og gikk ned i knestående, til folkets store jubel.

Rocke-Pelle og Smiling Tommy gjorde også en skikkelig jobb. Det samme var tilfellet med Boris fra Sverige, men Little Gerhard var og ble den suverene vinner blant oss fremmøtte pressefolk og juryens medlemmer. Svenskene og Egil Monn-Iversen stemte på Little Gerhard, mens danskene holdt på Rocke-Pelle og Randi Hultin gav sin stemme til rutinerte James fra Danmark.

Da resultatet ble forkynt, ble det dødsstille på tribunene, og så braket levenet løs. Det haglet med colaflasker og alt man hadde for hånden. Juryen og vi pressefolk flyktet i vill panikk bak scenen. Det var om å gjøre å redde livet. Egil Monn-Iversen stilte med armen i gips, så han var lite lysten på å få brukket den andre også. Han var den aller første som løp ut fra arenaen mens flaskeskårene singlet rundt ham. Monn-Iversen var å betrakte som en landsforræder: ”Tenk å stemme på Little Gerhard i stedet for Per ”Elvis”!”

”Ned med dommerne – ned med dommerne” ble det skreket fra de ville tenåringene. Det var derfor en utakknemlig oppgave for Little Gerhard å forsøke seg med et ekstranummer. Alle hylte ”Opp med Granberg”. Det var han de ville ha på scenen, men slik gikk det altså ikke.

Etter vinneren kom Rocke-Pelle på andre, James Rasmussen på tredje og Per ”Elvis” på fjerdeplass, så det var ikke det minste rart at publikum gikk fullstendig amok når ingen I juryen brydde seg om den opplagte publikumsfavoritten.

Aftenpostens fryktede journalist Vera Reff (Veronica) hadde i aftenutgaven dagen etter en fargerik og artig beskrivelse av det som skjedde på Jordal. Reportasjen gir et godt bilde av hendingene omkring Norges første store rockestevne:

”Foreldre tør ikke nekte englebarna sine noe, for det kan føre til komplekser og hemninger og oppmuntre til løgn og fanteri, men ville ikke syv år være en passende aldersgrense for deltagelse I rocke-utskeielser? Det viktigste for en rocketilhenger er å være barsk. Det gjelder å være så barsk som mulig. Stramme bukser, motorsykler, tyggegummi og rockesveis. Mens rockebrudene glir rundt i stramme sexy hylstre som er det minst flatterende på jenter i den alderen. Og alt det er Elvis Presley sin skyld. Alt det kan vi takke Elvis Presley for.

Det er synd ikke avisspaltene kan formidle lyd. For da ville leserne ha fornemmet mitt inntrykk fra konserten, unnskyld: kampen. Det var som om en atomsprengladning kom inn i hvert øre og eksploderte i bakhodet, slik at millioner små smertestråler snurret rundt og rundt og rundt. Vi ble møtt på Jordal Amfi av et øredøvende dyrisk brøl, absolutt hemningsløst. Ville stammer kan ikke hyle villere. Dette var altså en halv time før kampen begynte, men hyl og skrik og skrål og piping er jo den mest primitive form for fornøyelser. Det var et enstemmig kannibalsk brøl fra først til sist. Hvis det er sånn det skal foregå i ungdomslokalet til Nicolai Wergeland, er det bare å håpe at han aldri får kommunal støtte til å komme noen vei med sine planer. Ellers stod NGU i spissen for tevlingen. Kanskje det var for å vise at ungdom godt kan oppføre seg som ville selv om de ikke drikker. Men brutto måtte vel kvelden ha innbrakt ca. 50 000 blanke kroner”, mente Veronica og fortsatte:

”Rock er en slags musikalsk striptease, hvis man i det hele tatt kan bruke ordet musikalsk i forbindelsen. Rock er en slags musikalsk exibisjonisme. De mest smakløse ting fikk mest applaus, hviket viser at rock appellerer bevisst til ungdommens pubertetslengsler.

Nicolai Wergeland var konferansier. Han kom frem krumbøyet, barsk og smilende med rødvest. Ungdommens ideal!

Little Gerhard presenterte seg først, med en obligatorisk sang og to frie. Hans Rockin’ Men hadde gul G på rød trøye, rene ishockeylaget. Da Little Gerhard sa Hej, var det godt det ikke var tak over Jordal Amfi,for det hadde blåst vekk. Little Gerhard var jo ennu ikke blitt konge og således fremdeles populær. Vi kunne ikke høre hva han sang, for alle skrek og pep og bar seg. På grunn av den merkelige tekstuttalen var det også umulig å oppfatte tittelen på sangene.

Den første sykebåre ble båret inn 15 minutter efter start, men det hørte kanskje med til showet. Rocke-Pelle var nestemann på banen. Han hadde helproffe musikere bak seg. Pelle hadde god mikrofonteknikk så vi kunne av og til høre hva han sang. Rocke-Pelle sang med knebøy og publikum stønnet av fryd, mens de tygget og klappet i takt. Rocke-stjerner er veke, spinkle, bleke typer. De hisser seg opp i fullstendig ekstase, og tar imot ovasjonene med et sykt smil. De synger med knærne og hoftene. De står bredbent og buksestramme og vrikker og vrir seg, til pipeakkompagnement fra publikum,” skrev Veronica, og fortsatte:

”James hadde gul bluse med danskeflagget på brystet og brodert gitar nedover begge buksebena. Men pen gutt ellers. James lå flat. Han sparket bakut og forut. ”- En glad kille med charme”, sa Expressen. Pianisten stod oppe på stolen, han krøp under pianoet, og hele Jordal kokte da James bøyde seg bakover i bro. James stod på ett ben, han stod på kne, han tok spagaten på tvers, og efter mitt skjønn var han den beste sangeren,” påsto Veronica og la til:

”Rocke-publikum klapper på det første og tredje taktslaget. De eier ikke rytmesans for to øre. Så kom Per ”Elvis” Granberg i rød skjorte og svarte bukser, og Elvis scoret på benstillingen. Jeg tror det var hans hoftearbeide som gjorde det, men Elvis ble publikumsfavoritten. Mens bassen gjorde hva han kunne for å rive løs strengene, fortsatte Elvis ufortrødent sin sang som ingen hørte. Hva de synger spiller ingen rolle, hovedsaken er at de rocker. Det måtte vel sies å være suksess for Granberg. Han sang nesten ikke en tone,” påsto Aftenpostens medarbeider, og la til at Boris hadde blond rocke-lokk. Boris og Little Gerhard “matches” av samme manager, som sørger for at hans guder setter pengene i banken.

”Wergeland truet med omkamp, men så ombestemte dommerne seg igjen og Little Gerhard bli kåret til ”Rocke-konge” i Norden. Da gikk det meget unge publikum helt amok. Og selv for et ikke-rocke-øre var det en urettferdig dom, men det blir gjerne vanestemming når det er ”verdensberømte” navn med i bildet. Det må være trist å være ”konge” når 12 000 underslåtter står ferdig til å lynsje en, og ”kongen” stod nesten og gråt da han tok imot sine trofeer. Det er ikke noe moro å vinne når man har publikum imot seg. Egil Monn-Iversen som var medlem av det internasjonale dommerkollegiet, ble smuglet ut under politieskorte, da han var redd for å brekke armen igjen. Småjenter og smågutter ble trampet ned da hele Jordal Amfi reiste seg og stormet mot scenen som en eneste kompakt masse, mens de pælmet tyggegummi og papirkuler på ”kongen” Brannvesenets vannslange lå fullt ferdig fylt for å kjøle gemyttene, men da rykket politiet inn med forsterkninger så det var altså ikke nødvendig,” konkluderte Aftenpostens Veronica.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (1990) og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.