Leif Juster i 100: Krig og teater

Leif Juster i 100: Krig og teater

Dette utdraget er hentet fra boken “Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv” (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990).

Krig og teater

I april 1940 nådde Hitler-Tysklands galskap et halvvåkent norsk folk.

Året før sang Rose en vise om Hitler som “ønska seg en del andre land til bursda’n”. Norske myndigheter var engstelige for å fornærme Hitler-Tyskland. Det kom “innsigelser” mot visen fra Oslo politi, og deretter ble nummeret tatt av programmet.

“Jeg forstod ikke den ondskap og de farer vi var oppe i. Det er jo ufattelig at det så mye djævelskap i verden” sier Juster. “Personalet troppa opp på Chat Noir den 9. april 1940, men ble sendt hjem. Det var en uhyggelig stemning. Vi sto utenfor Chat Noir mens lastebiler fulle av tyskere med maskingevær stoppa rett over gaten. Kringkastingen holdt til i et lite hus med tre-fire små rom, ved siden av nåværende ‘Paviljongen’. På noe som lignet en kjøkkendør var det et skilt hvor det sto Norsk Rikskringkasting. Tyskerne troppet opp, de pekte og lo fordi kringkastingen var så primitiv. Fra det øyeblikk hadde de overtatt norsk radio.

Jeg tok det med ro til å begynne med, men Tullik var engstelig. En bombe datt ned på Frøen, ikke så langt fra leiligheten vår i Gardeveien. Det var et uhyggelig bråk. Det gikk rykter om at engelskmenna skulle bombe Oslo og drive tyskera ut. Folk ble usikre og redde og forsøkte å evakuere byen på den såkalte ‘panikkdagen’ den 10.

Jeg hadde nettopp kjøpt en Buick, og vi bilte til noen kjente på en bondegård i Hakadal. Trondheimsveien var stengt og bevoktet, og tyskera beslagla privatbiler. Den splitter nye, amerikanske bilen jeg hadde, lyste opp i landskapet. Derfor kjørte jeg bakveier inn i Maridalen. Tror’u'kke de fordømte dævla sto der òg! Tyskera var visst bedre kjent i området enn vi var. Vi ble stoppa.

Vi bor i Hakadal, sa jeg, vi er på vei hjem. Jeg er skuespiller, men teateret er jo stengt. Vi fikk passere. Men etter en ukes tid klarte jeg ikke mer landlig idyll, og vi dro tilbake til Oslo.

Men først hadde jeg fått et par mann fra bilfirmaet Sørensen og ‘Bulken’ opp til Hakadal. De tok fra hverandre hele bilen, smørte delene inn med olje, putta hele greia inn i en låve og bredde over med høy. Hadde jeg kjørt hjem med den bilen, hadde tyskera tatt’n. Bilen blei stående på låven i fem år.

Snart fikk jeg brev fra myndighetene som hadde fått opplyst om at jeg hadde en bil som måtte innleveres. Jeg gikk selv ned til tyskernes kontor. ‘Hør her’, sa jeg. ‘Jeg kom kjørende oppover Trondheimsveien og ble beordra ut av bilen som ble beslaglagt. Ha’kke sett’n siden. Så det er jeg som skal ha erstating!’

De hadde jo ikke helt oversikten og kunne ikke motbevise meg. Det skjedde jo daglig at folk ble fratatt bilene sine. ‘Ja, ja, vi får komme tilbake til det siden da…’ Jeg blei bare vifta ut igjen, jeg. Jeg hoppa ned trappene av lettelse og glede over å ha lurt dem!’”

Teatrene stengte i dagene etter 9. april. Nationaltheateret var nærmest beleiret av tyskere som innkvarterte seg i foajéen og i garderobene. Men snart ble man enig om å gjenoppta teaterdriften. På Centralteateret var det premiére allerede den 17. april med Per Aabel i en av hovedrollene i en harselas bygget på Peer Gynt. Per Aabel forteller:

“Revyen ‘Halmstrået’ var laget bare noen dager etter at tyskerne var kommet. Jeg hadde bl.a et nummer om Solveig som ventet på at tyskerne skulle reise: ‘Og vi venter, å nei, som vi venter, og kanskje skal det gå både vinter og vår, de fyller opp gaten og spiser opp den gode maten…’

Litt senere, etter at sensuren var kommet inn, sang jeg: ‘…og her har’em tatt fra meg poenget, og så godt poeng har jeg ikke hatt på lenge!’”

Det tok litt tid før det nye regimet fattet hvor kjærkomment slike anti-tyske undertoner var.


Kilde: “Leif Juster: Mot norrmalt. Bilder fra et langt liv” (fortalt til Anne-Lise Løvlie Schibbye (Gyldendal, 1990). Gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatter.

Ill: Faksimile fra Alle Kvinners Blad, 1961.