Rocken kommer – 1: Rockebråk ved Sentrum kino

Rocken kommer – 1: Rockebråk ved Sentrum kino

Det var den 20. september 1955 at den første rockefilmen ble satt opp på Saga kino i Oslo og dermed snudde opp ned på ungdommens musikksmak. Glemt var Doris Day og Frank Sinatra,
Benny Goodman og Glenn Miller. I annonsene for filmen ble det reklamert med ”Bomben fra Venedig-festivalen som sjokkerte hele verden.”

Og sjokkerte gjorde den sannelig også her i landet, selv om det ikke ble opptøyer i første omgang – slik som på Sentrum året etter og ved rockemesterskapene på Jordal og Bygdø Sjøbad. Det var Bill Haleys gjennomgangsmelodi i filmen, Rock Around the Clock, som fikk alle over 12 år (for det var aldersgrensen), til å gispe av henrykkelse. Bill Haley selv ble da også sett på som en rebell – den type ungdom som filmen egentlig handlet om. Til tross for at han i de unges øyne var ”svært gammel” (28 år) og temmelig dvask og feit, ble han et idol. Han var liksom den aller første av de hvite rockeartistene. Senere overtok tøffe Elvis med sine sexige hoftevrikk, skjeve munn og den flotte røsten.

Men til å begynne med var det bare ”Gamle-Bill”.

19. september 1956 fikk vi altså oppfølgerfilmen: ”Rock Around the Clock”, oppkalt etter den populære steinkaken hans (78-platen) som ble en like stor salgssuksess som Bing Crosbys ”White Christmas” som til da hadde salgsrekorden i platebransjen.

Bill Haley-filmen ble satt opp på Sentrum kino og aldersgrensen var denne gang senket til 7 år – farlig mente filmsensorene at denne filmen var.

Vi pressefolk hadde fulgt ganske godt med og visst at i filmens kjølvann pleide det å bli bråk og opptøyer. I enkelte land var filmen sågar forbudt, så forventningene var enorme. Filmen var førstesidestoff lenge før den kom til Norge. I Oslo hadde fotografer og journalister, og ikke minst Filmavisen, tatt oppstilling utenfor kinoen for å følge opptøyene på nært hold når første forestiling var slutt.

Hva skjedde? Jo, de unge kinogjengere tuslet stillferdig ut da kontrollørene åpnet sidedørene. De så forundret på oss fremmøtte pressefolk og fotografer og skaren av nysgjerrige som etter hvert hadde samlet seg utenfor kinoen for å bivåne det hele.

Jeg var selv til stede på Arbeidersamfunnets plass og tør påstå at det nok heller var vi som startet levenet enn ungdommen selv. Det begynte med at noen fotografer fikk en gruppe ungdommer til å ta noen dansetrinn – varte opp med litt rock foran kameraene. Folk begynte å stimle sammen rundt fotomodellene. Snart var det noen som ropte ”Mere rock”, og ungdommen hisset hverandre opp. Det hadde vi pressefolk slett ikke noe i mot.

Politiet holdt seg foreløpig litt på avstand, ventet i beredskap i gatene omkring og på Møllergaten 19 like i nærheten (Oslo-politiets hovedkvarter den gang).

Så snart det ble meldt om ”opptøyer”, var politiet på plass med Svarte Marja. Det var signalet til mere bråk. Fotografene brente av et utall blitzlamper fra sine Speed Graphic-kameraer, og ungdommen hylte ”Mere rock, mere rock.” Snart kom også Det ridende politi til åstedet. Da var det gjort. Mengden gikk løs på biler, vindusruter, trafikkskilt og uskyldige fotgjengere, ifølge avisene. Seks av politiets hester galopperte rett inn i menneskemengden, fulgt av politikonstabler med dragne køller. Flere ungdomsskarer – helst de som ikke hadde vært på kino – så en anledning I til å markere seg overfor øvrigheta’. I bølger ble vi jaget ut i gatene mot Ankertorget og Grønlands Torg. Selv havnet jeg nede i Storgaten, mens fem-seks av de verste bråkmakerne ble innbrakt til Nr. 19.

En gruppe gikk oppover Karl Johans gate og svingte bort mot Kontraskjæret. Det ble knust en del ruter, blant annet ble tre ruter slått inn på restaurant Metropol, kunne jeg rapportere i Morgenposten dagen etter. I reportasjen het det ellers blant annet:

”Under den første forestillingen på Sentrum var det flere tilløp til klapping av takten og piping på de steder i filmen hvor det var altfor kjedelig. Men selv ikke de suggerende rytmene fikk ungdommen til å lette seg en tomme fra sitteplassene. Etter 19-forstillingen var ungdommen litt hissigere og hadde fått i stand et kamprop: ”Mere rock, mere rock…” som de forsøkte å ildne hverandre opp med. Det ble kastet en sko opp i luften, og noen brennende papirbiter flagret ned over hodene til bråkmakerne. Utpå natten ble ungdommen, som stadig økte i antall, villere og villere. De danset rundt i gatene til sitt nye kamprop og hisset hverandre opp.

Ved 24-tiden kom det til alvorlige opptøyer i Studenterlunden da politiet måtte rykke ut med ekstra mannskap utstyrt med meterlange køller for å spre en flokk på ca. fem-seks hundre ungdommer som sperret gatene og dundret løs på biler som måtte stanse på grunn av sammenstimlingen. En håndfull politikonstabler forsøkte først å splitte urostifterne, men de mistet i løpet av kort tid kontrollen over den hujende massen av pøbelungdom.

Klimaks ble nådd da et par karer kastet seg inn på en konstabel og rev ham overende. Flere kom til, og politimannen ble presset ned i gaten. På dette tidspunkt fikk konstablene assistanse av en patrulje militærpoliti og øyeblikket etter forsterkninger i tre-fire politibiler med lange utrykningskøller.

Politifolkene gikk løs på mengden med køllene, og mange tilfeldige forbipasserende ble truffet av kølleslagene. En rekke personer ble arrestert, og militærpolitiet tok seg av en sersjant som slo seg helt vrang.

Da opptøyene tok en virkelig alvorlig vending, hadde en rekke mer eller mindre berusede personer sluttet seg til pøbelen, og det var stort sett disse som slo an den truende tonen overfor politiet,” avsluttet jeg min dramatiske nattreportasje.

Tirsdag 25. september viet jeg hele ungdomssiden til rockens inntog i Norge, og mobiliserte flere medarbeidere til å skrive om rockfenomenet. Jan A. Martinsens oppslagsartikkel hadde denne overskriften: ”Rock’n roll og den frie oppdragelse: Hvor kommer foreldrene inn i bildet? Får Oslos gutter og piker være ute så lenge de vil?”

Artikkelens innledning var like dramatisk som overskriften: ”En pike i 14- 15 års alderen klynget seg til en lyktestolpe og gråt forskremt. Hun var hverken full eller syk – bare dødsens redd. Redd for folk som hujet og skrek, redd for politi og redd for køllene – og redd for hva foreldrene ville si når hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært med i rock’n roll-opptøyene ved Sentrum kino.”

Eivind Torp intervjuet tre ungdommer som alle mente at filmen var bånn, men musikken kjempebra, og dansen veldig gøy å se på.

En innsender pekte ganske riktig på det faktum at det var pressefotografene som oppildnet til
bråk: ”Fotografene ble hyldet som helter hver gang de knipset et bilde. Og det gjorde de flere
ganger. Vi hadde en parole der nede (Sentrum kino) – det å være med på flest mulig bilder, og det lyktes vel for de fleste etter hylene å dømme.”

Selv skrev jeg ”lederartikkel” på ungdomssiden under tittelen: ”Hvem har skylden?”, der jeg hevdet at det var en håndfull bråkmakere og fyllefanter som laget urolighetene, ikke ungdommen. Fotografene måtte også ta sin del av skylden. ”Selve rock’n roll-dansen er en morsom dans som appellerer til ungdommens umiddelbare livsglede, men den må ikke settes i forbindelse med opptøyene,” fastslo jeg.

Ungdomsledere og polititjenestemenn uttalte senere at det hele var pressens skyld. Hadde man ikke skrevet så mye om Teddy Boys og opptøyer i utlandet, ville filmpremieren gått fredelig for seg.

Selvsagt hadde de rett. Det var ikke noe galt med den vanlige kinoungdommen som kom ut fra Sentrum, etter å ha sett en heller middelmådig musikkfilm som jevnt over ble slaktet av filmanmelderne. Det var oss voksne – først og fremst journalister og fotografer – som burde klandres. Hadde ikke vi vært der, ville det høyst sannsynlig ikke ha skjedd noen verdens ting. Når politiet først rykker ut med hester og langkøller, da er det ikke langt fra å gripe etter stein i gatene og starte bråk.

Etter et par uker ble ”Rock Around the Clock” tatt av plakaten. Den første nysgjerrigheten hadde lagt seg. Men en mote var skapt. Nå skulle alle ha traktorsko med tykke gummisåler, dongeribukser og masse Brylcreem i håret. Jentene stilte i vide skjørt og trange gensere. De aller ivrigste rocketilhengene begynte å øve på sine kassegitarer og skarptrommer fra skolekorpset. Litt etter litt ble det skapt et rockemiljø.

Teksten er hentet fra boken ”Swing It” (1990) og gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse. Illustrasjonen er en faksimile fra Aktuell 1958.

KONTAKT
E-post: kontakt@popsenteret.no
Sentralbord : 22 46 80 20 (9-16 / 11-17)

ÅPNINGSTIDER

Tirs / ons / fre: kl. 10:00 - 16:00
Torsdag: kl. 10:00 - 19:00 
Lør - søn: kl. 11:00 - 17:00
Mandag: Stengt

Stengte dager 2020

NYTTÅR: 1.-5. jan

PÅSKE: 9.-13 april

MAI: 1, 17, 21, 31 

JUNI: 1 

JUL: 23. des -3. jan

Utleie/event : Hver dag til 02:00
 

Kaféscenen 

Kun utleie 

 

 

NYHETSBREV FRA POPSENTERET

Vær først ute med spennende nyheter!

Meld deg på HER