Da kvinnefrigjøringa kom til Hamar

Da kvinnefrigjøringa kom til Hamar

Det var ikke mange spor av revolt og motkultur da Ole Ivars gav ut sin egentitulere debut-LP i opprørsåret 1968. Tvert i mot var sporene jevnt over snille sanger om kjærlighet til enkelt svensktopparrangement, faktisk var halvparten av låtene svenske slagere. Og navnevalget med et dobbeltnavn bekreftet at bandet at de var inspirert av svenske popporkestre som Sven Ingvars, som ikke akkurat var mors verste barn de heller.

Utfrika Ole Ivars
Plata begynner med en coverlåt, “Regnets Rytme”, som de hadde tyvlånt av amerikanske The Cascades, som hadde hatt en hit med den allerede i 1963. De hadde fått den oversatt til norsk av Lasse Hovd som oversatte låter fra engelsk for flere band på den tida.

En morsom anekdote om akkurat denne låten kommer fra Audun Tylden, mannen som driver plateselskapet Tylden & co., som har gitt ut Ole Ivars etter comebacket for snart tjue år siden. Han studerte i San Francisco midt i hippieperioden, og kom inn i et frikerkollektiv der han i dampen fra røkelse, stearinlys og marihuana, bladde seg gjennom platesamlingen, som stort sett bestod av baklengs sitarmusikk, vesttysk elektronisk plingplong og frigjøringsviser. Men midt oppi det hele lå en singelutgave av Regnets Rytme, utgitt desember 1967, med norske Ole Ivars. Han tok den fram og fikk et unisont ”yeahhh man” og ”woooow” av de steine frikerne. Mer far out plate enn denne visste ikke hippiene om.

Men utfrikinga var nok helt ufrivillig, for på coveret til LP-en står guttene poserende foran et tømmerhus på friluftsmuseet på Domkirkeodden på Hamar, oppstilte i mørke jakker, lyse bukser, lisseslips og sleik. På Hamar i 1968 hadde ikke hårmoten grodd over ørene enda, og sandaler og lange kjortler på menn var forbeholdt Jesus i bibelundervisningen, og studentopptøyer var noe en så i svarthvitt på fjernsyn.

Men i en låt viser bandet seg å avspeile tidsånden: Sangen heter Line og er en tragisk beretning om ei dame som stakk, tilsynelatende en tradisjonell sippesang. Men låten er mer enn det, den er et forvarsel om 1970-tallets skilsmissebølge, om resultat av den nye kvinnebevegelsen, og om døden til den klassiske mannsrollen. Intet mindre.

Det står i skriften
Det hører med til historien at også “Line” er en coverlåt. Originalen het “Laura (What’s He Got That I Ain’t Got)” og var en populær sang i 1967 med countryartisten Leon Ashley. Og den norske oversettelsen, også denne gangen gjort av Hovd, er tydelig inspirert av originalteksten. Men teksten er bedre på norsk, den er poengter og følelsesladd på grensa til det smertefulle. Jeg gjengir den her, uten tillatelse, i håp om å slippe søksmål fra rettighetsinnehaverne.

Line hold min hånd slik du pleide
Line det var meg som du holdt av
len ditt hode mot mitt bryst, hjertet banker
hjertet som med kjærlighet jeg ga

ønsker som ble hvisket i mitt øre
ble oppfylt, jeg sa jo aldri nei.
Nå vil du gå din vei og jeg må spørre
hva er det han har, og ikke jeg?

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har, og ikke jeg.

Line ser du huset som jeg bygget?
Line, ser du skiltet og ditt navn?
Ser du alle møbler som minner?
Vil du ikke komme i min favn?

Av kjoler har du nok i garderoben
En sjekkbok ser du her, den er til deg
Men du vil bare gå
Og jeg må spørre
Hva er det han har og ikke jeg

Hva er det han har jeg ikke gir deg?
Er det noe som jeg ikke har?
Du går din vei fra meg
men jeg må ha svar fra deg,
hva er det han har og ikke jeg,
hva er det han har og ikke jeg,

Line, hva er det han har og ikke jeg?

Skilsmisse og andre misser
Triste saker med andre ord. Skilsmisser er aldri moro, og ekstra lite moro må det ha vært i 1968. Mannen følt seg nok ganske alene som nyskilt i Hamar, for i 1968 var det ingen folkesport å skille seg akkurat. La oss si at ekteskapet med Line ble inngått et par-tre år før dama reiste, så var statistikken for at dette skulle holde de neste 30 årene over nitti prosent. Til sammenligning var sjansen for at et ekteskap inngått i 2005 skulle ryke på samme tid nesten femti prosent. Alt dette i følge Statistisk Sentralbyrå.

Nå vil du kanskje kverulere og si at sangen slett ikke nevner ordet skilsmisse i det hele tatt. Det kan jo hende de bare var samboere? Men det er ingen tvil, sangen handler om en skilsmisse. For i 1968 bodde ikke par sammen om de ikke var gift, i hvert fall ikke på Hedemarken. Riktignok var det en og annen bonde som hadde en husholderske som han delte seng med, men slike ting snakket ingen om.

I Oslo derimot var det nok et og annet samboende par. Men disse bestod som regel av snåle folk som menn med alpelue og fullskjegg, som gikk i demonstrasjonstog, eller holdt foredrag om vonde ting på S som sadomasochisme, Sartre, strukturalisme eller Stockhausen.

Disse mennene bodde da gjerne sammen med radikale kunstnerinner med feilklippet hår, flagrekjoler og whiskystemme, og sammen gikk de på Kunstnernes Hus for å drikke vin midt i uka. Med slike forkjempere for samboerskapets fortreffeligheter er det ikke rart at fenomenet var forbudt frem til 1972, da konkubinatloven, som den ble kalt, falt i Stortinget.

Eksistensielle spørsmål
Så vår venn har nok vært gift med Line. Han nevner ingen unger i sangen, så de hadde ikke vært nødt til å gifte seg, i motsetning til svært mange som giftet seg på 1960-tallet. Normen var mange steder at ekteskapet var noe en ble lukket inn i pr sprukket kondom eller for seint avhopp i svingen. Abort var forbudt, og p-piller var det nesten ingen som tok. Men Line og mannen har tydeligvis giftet seg bare fordi de var glade i hverandre, to sjeldne fugler med andre ord. De hadde alle ods på sin side, allikevel gikk det dårlig. Line fant seg en ny mann.

Vår venn prøver desperat å finne ut hva som gikk feil. I refrenget avslører han to ulike tilnærmingsmåter. Den første er: ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” Den andre er ”Er det noe som jeg ikke har?” Jeg skal nå forfølge disse to problemstillingene grundig og godt. Vi tar for oss ”Hva er det han har jeg ikke gir deg?” først.

I vers nummer to sier han at han gitt Line alt hun har ønsket seg, han har jo aldri sagt nei. Han begynner å gjøre opp status for boet, for å vise sine fortreffeligheter som ektemann, og det er ikke lite: For det har han bygd hus til begge to. Deretter peker han på møblene og hinter dermed forsiktig om alle minner om ekteskaplig lykke som kan ligge i en stol eller ei dobbeltseng. Så sier han at hun har kjoler nok i garderoben, så klær har hun også fått. Og på toppen av det hele har han en sjekkbok liggende, som er til henne, så penger har han også fikset.

Så kort fortalt: Når han skal ramse opp sine fortreffeligheter så ramser han opp alle tingene han har kjøpt til henne. Hva kan det være han andre fyren har som vår venn ikke gir henne? Vår venn er totalt rådvill, men vi kan hjelpe ham litt på vei: Kan det tenkes at han andre har noe som ikke kan kjøpes for penger?

Nye kvinneidealer
Helt fram til for førte år siden omtrent så var det ekstremt klare kjønnslinjer i Norge. En mann skulle være den som passet pengene og jobbet. Han kjøpte kjoler, han jobbet opp et hus og betalte møblene. Betalingen for tryggheten skulle være en hengiven og trofast hustru som gjorde husarbeid, tilfredsstilte ham seksuelt og fødte hans barn.

Men så kom nye kvinneidealer, der kvinner gikk ut i arbeidslivet til selvstendighet, egne penger og personlig frihet. Kvinner ble mer uavhengige og det ble lettere for dem å velge sine menn ut andre kriterier enn trygghet. Og det ble derfor mindre dramatisk å bryte ut av forhold som ikke fungerte.

Samtidig kommer den seksuelle revolusjonen snikende, med gradvis større bruk av p-piller, noe som ga kvinner makt over om de ble gravide eller ikke, og kvinner skulle lære seg å si nei når de ikke hadde lyst, vold i hjemmet ble en politisk sak. Og med Ingrid Bjerkås ble det siste yrket bare menn kunne inneha, det å være prest, også inntatt av kvinnene. Kvinner skulle ikke lenger være underdanig eller underlagt menn, verken i hjemmet, i kristendommen eller i politikken.

Han som ble igjen
Men dette forandrer mannens rolle noe voldsomt også. Plutselig er det ikke lenger nok for en mann å være statusmessig sterk, eller innbringene økonomisk, for dette er ting en kvinne kunne klare selv. Og mye derfor begynte det å bli vanligere å skille seg om kjærligheten gikk over, eller om kjærligheten gikk over til en annen person. I perioden 1976-80 skiller over dobbelt så mange par seg i året i snitt, som i perioden ti år tidligere.

Og tilbake satt den tradisjonelle mannen og hadde gjort som han alltid hadde gjort, og han ble forlatt. Og han skjønte ingen ting. For han hadde gjort som han alltid hadde gjort, kjøpt hus og møbler, dratt på jobb og tjent penger nok til et sjekkhefte, og tilbake ønsket han bare en kone som kunne holde hånden hans, lene hodet mot brystkassen hans, eller komme i hans favn.

Sånn sett i ettertid er det kanskje ikke så rart at Line dro, så lenge ektemannen ikke lette lenger enn blant materielle goder som svar på hvorfor hun stakk? Det kan jo tenkes han andre fyren var en trivelig kar, eller morsom, eller kjekk eller god i senga. Eller det kan rett og slett tenkes at han ga henne en smule mer respekt og frihet?

Så som svar på den andre tilnærmingen vår venn har i refrengene” Er det noe som jeg ikke har?”, så er svaret: Du har ikke peiling på hva en frigjort kvinne ønsker seg. Du kommer til å få et ensomt 1970-tall.