Orkesterleder og komponist i særklasse

Orkesterleder og komponist i særklasse

Kristian Haugers orkester har plateinnspilling for Telefunken på Scala i Oslo. Dette er et av stedene som ble benyttet til opptak under krigen, og det er en av Haugers egen komposisjoner som spilles inn. Solister er trekkspillerne Erik Tronerud og Karl Andersen. ”På musejakt” heter komposisjonen. Hauger stopper opp. Om igjen, takk. Det er musestille i opptaksrommet, og det lyttes til kapellmesteren. Neste opptak går bedre, og alle får høre innspillingen gjennom høyttaleren. Disiplinen hos orkesteret er påfallende. Kapellmesteren er eneren på sitt område, og nyter stor respekt.

En av dagens solister, grammofondebutanten Aud Holm Stavem fra Bergen er smånervøs, men finner trøst i en beroligende kontakt med kapellmesteren. En journalist fra bladet ”Rytme” får Stavrums oppmerksomhet, og rekker et spørsmål om hun skal synge med Bergensdialekt. Nei, det blir det nok ikke noe av. Skarring og sånne dialektting går ikke. Det blir nok østlandsk. Dagen går til fire numre med Haugers orkester, blant dem ”Toner fra himmelen” og ”Alle går rundt og forelsker seg”.

I rommet med diverse apparater til opptakene er det hektisk aktivitet. Lyden tas opp på to voksplater, en kald og en varm. Den kalde kan spilles med en gang etter opptaket. Er man fornøyd, har opptaket gått bra. Platene sendes til Tyskland, der voksplaten gjennomgår en galvanisk prosess. En negativ ”fadermatrise” lages. Av fadermatrisen lages en ”modermatrise” som er positiv, og av den igjen lages grammofonmatrisen, før det i neste fase preges en grammofonplate. Alle stadier er nå passert, og masseproduksjonen kan starte.

Hauger har det travelt i de første krigsårene på 1940-tallet mellom møter i Tono, Norsk slagerkomponistforening, komponering og opptredener. Han har samarbeidet med Elinor Borg, sangerinne, skuespillerinne og tekstforfatter, og laget et syngespill. Det er litt opera, litt operette, en form for revy, et eventyr, og i det hele tatt noe helt nytt. Elinor Borg hadde ideen. Samarbeidet har vært spennende og inspirerende. Resultatet kom på Centralteatret i 1942: Eventyrspillet ”Den gyldne kro”.

Hauger tror på melodien, og det gode arrangementet. Over 200 av sine egne komposisjoner har han spilt inn på grammofon, og hans toner og rytme når mange. Det var ”Charleston i Grukkedalen” som gjorde han kjent, Publikum fikk i løpet av noen år en rekke ”evergreens” som Blåklokker, Karl Johan, En herre med bart og Når kastanjene blomstrer i Bygdø allè.

Skulle han velge en av sine komposisjoner svarte han gjerne at det må bli ”God natt”, en blues-melodi som antagelig ble fremført første gang i et ballettnummer på Chat Noir i 1935. Da Hauger var orkesterleder på restaurant ”Regnbuen” i Oslo var ”God natt” alltid kveldens siste nummer.

I 1962 blir han intervjuet av Robert Levin i forbindelse med Tono’s 25 årsjubileum. Levin innleder med å spørre Hauger om hvilken av verdens populærkomponister han setter høyest. ”Svaret mitt må bli Irwing Berlin. Den populærarrangør jeg setter høyest er Fritz Austin”. På spørsmålet om hvilken ”Evergreen” Hauger setter mest pris på svarer han ”Poem” av Fibich. Levin vil også vite hvilke seriøse komponister som har hatt stor betydning for populærmusikken. ”Det har vært og er en mengde som kommer inn i bildet her. Skal jeg fatte meg i korthet må jeg si: Debussy i klanger, Grieg i rytmer og George Gershwin i begge deler”.

Selv om det var den lettere sjangeren, representert ved slageren, som preget hans musikalske interessefelt, er hans musikalske arv også preget av andre sjangere, enten det var musikk til teateret, revyen, filmen eller like gjerne tonsettingen til samtidens lyrikere. Operetten ”Utopia” og eventyrspillet ”Den gyldne kro” hører med her. På spørsmål om hvordan han komponerer en slager er svaret: ”En god tittel er det viktigste, det er begynnelsen. Deretter komponeres melodien. Så kommer tekstforfatteren og gjør sin jobb. Slik gjorde Per Kvist og jeg det i sin tid, og slik har jeg fortsatt med de andre jeg har arbeidet med”.

Det går ikke an å presentere Kristian Hauger uten å komme inn på enda en sjanger. Jazzen, som han i perioder hadde et litt ambivalent forhold til. Et intervju med Oslo Illustrerte i februar 1932 bærer preg av at det er nedgangstider, og at musikerne konkurrerer med filmen og radioen. Det er også en noe pessimistisk undertone i Haugers utsagn om at jazzen representerer en spillemåte som bare tiltaler et fåtall her i landet, og at en i våre dager må slå seg på sjømannsvalser og rheinlendere for å kunne tjene penger. På mange måter er jazzen i tilbakegang , eller en kan si at den har funnet andre uttrykksformer. Lydfilmen har også vært med på å svekke interessen for norsk jazzmusikk, hevder Hauger.

1930-tallet preges da også av et alt for beskjedent antall med norske jazzinnspilinger på grammofon. Inn mot krigsårene endres dette. Interessen for jazz er sterkt stigende i hovedstaden, og jazzklubber vokser fram. Ikke minst Kristian Haugers orkester spiller inn en rekke grammofonplater av jazzinteresse, og han blir derfor en viktig bidragsyter til den norske jazzhistorien.

Kilder:

Jac. Røken Ødegaard: Slagerboka (1953)
Else-Marie Hauger: ”Hauer’n” i hundre (2005)
Musikkbladet Rytme, div. årganger
Vidar Vanbergs lydhistoriske arkiv
Vidar Vanberg: Serien Norsk grammofonplatehistorie (1982 – )
Tono’s populærkomponister 1937-1962. Festskrift (1962)
Bjørn Stendahl. Jazz hot & swing (1987)

(Ill:Utsnitt av forsiden på boken “Hauer’n i Hundre”, Musikk-Huset Forlag.)