Mannen med fløyelsstemmen

Mannen med fløyelsstemmen

Vi befinner og i slutten av 1920-årene og slageren er på full fart inn i de norske hjem. Den ubestridte eneren i Norge heter Steinar Jøraandstad – mannen med fløyelsstemmen.

Fra debuten ”Ikke paa munden” (1927) på Chat Noir skriver pressen: ”Debutanten Steinar Jøraandstad viste seg i besiddelse av et utmerket sceneydre og en behagelig stemme, og førte seg merkelig frit og sikkert”. Det legges for sikkerhets skyld til at det er vanskelig å gjøre seg opp noen velbegrunnet mening om hans fremtidsutsikter. En annen kritiker skriver fra revyen ”Piker, vin og sang”, i det han tar med Amble Næss og Rose i sammen slengen: ”Nydelige stemmer, naar vi bare slap at høre dem synge langsommelig skjønsang hele halve kvelden”.

Da Chat Noir-revyen ”Gaar det saa gaar det”(1927) har premiere i hovedstaden er signaturen I.D. i Aftenposten på plass og skriver: ”Steinar Jøraandstad, en ny ganske sympatisk sanger, fremførte viser, og det var virkelig stemning over arrangementet og sangen. Maaske det tordnende bifald kunne bringe revyforfatterne forstaaelsen av at det lønner sig å gå litt utenfor Theaterkafeen og Blom.” Her var dacapo og stor henrykkelse, skrev en annen anmelder.

Når vi nærmer oss 1930 er Jøraandstad forlengst blitt en grammofonstjerne folk snakker om både her hjemme og på andre siden av kjølen. Polyphon-utgivelsen av Lindbergs tangofoxtrot ”Mona” og den melodiøse valsen ”Senhøst”, er i Jøraandstads versjon en bestselger.

Suksess i Oslo følges opp med suksess på suksess i Stockholm. På Vasateatern i 1930 spilles ”Stockholm blir Stockholm”. Pressen (Nya Dagligt Allehanda) skriver: ”Ty Zarah Leander upplevde sitt livs afton; den norske charmören Jöraandstad – en til utseende en Valentino, men i uppträdandet en aning kronprins Olav – vann säkert bataljen..” Dagen etter fikk Jøraandstad filmtilbud i Sverige, og i 1931 kom følgende spørsmål fra Paris: Kunne han tenke seg å spille hovedrollen i en internasjonal operette-film? Det kunne Jøraandstad.

For å krydre superlativen litt så har også svensk presse funnet ut at Jøraandstads stamtre kan føres tilbake til Island, vulkanenes land, samtidig som de fastslår at han en gang for alle har sikret seg en plass i Stockholmssolen. I Norge og Ålesund har imidlertid lokalpressen funnet ut at han stammer fra Ålesund. Bergenspressen tilføyer at det visstnok skal være et fnugg av sannhet i at han stammer fra Ålesund… som ikke ligger såå langt fra Bergen. I operetten ”Wienervalsen” på Den Nationale Scene i Bergen (1933) kan Jøraandstad motta blomster og ovasjoner etter nok en suksess.

Jøraandstad kommenterer det som skjer i Dagbladet i januar 1932: ”På vei til Paris sang jeg i 8 dager i Berlin. I Paris har jeg hatt tilbud om å synge på engelsk på Montmartre og Casino de Paris. Og vet De, for alt dette har jeg kinodirektør Gundersen i Oslo å takke. Han anbefalte meg til Vasateatern, som søkte en norsk sanger. Og dette arrangementet fulgtes av en rekke andre. Så fra Vasateatern til filmen i Paris”.

I 1934 er Jøraandstad å finne på Nationalteatret i ”Czardasfyrstinnen”, i rollen som fyrst Edwin, der han bl.a spiller mot Hauk Aabel og Aase Bye. Samme år på Centrateatret i Lehars ”Smilets land”.

En av Jøraandstads kjente filmer er ”Vi som går kjøkkenveien”, som hadde premiere på Cirkus Verdensteater i Oslo i 1932. En annen film som blir husket var ”En stilla flirt” (1934), der han sang ”Dina blåa ögon lovar mer än dina röda läppar ger” og ”Ekko vil du svare mig?”. De ble store slagere i Sverige. I Norge er det kanskje ”Under palmene” (1936) han vil bli husket best for av de hundrevis av grammofoninnspillingene han sang inn. I perioder reiste Jøraandstad to ganger i måneden til Berlin for å spille inn plater.

Tilbake til ”Vi som går kjøkkenveien”. Jøraandstad skal intervjues av signaturen Cub. i et av hovedstadens tidsskrifter. Han har forberedt seg godt, og konfronterer Jøraandstad med de to stjernene Randi Brænne og Tutta Rolf. Det var faktisk slik at det både ble spilt inn en svensk og en norsk versjon av denne filmen. Jøraandstad medvirket i begge, Brænne og Tutta i hver sin. Steinar Jøraandstad slår først fast at han aldri har tatt en eneste sangleksjon i hele sitt liv. Likevel er slagersangen og plateutgivelsene en viktig del av suksessen i filmene. ”Når Kjøkkenveien ble bra skyldes det i stor grad Tancred Ibsen. Så var jeg så heldig å ha Randi Brænne som motspiller. Hun er akkurat så hei på dei, frisk og freidig og norsk som rollen krever. Tutta er mer svensk. Hun spiller, ja hvad skal jeg si, mere paa sin sex-appeal, mer paa, jeg vet i grunden ikke hvad – . Hun spiller godt, men Randi Brænne er bedre.”

Jøraandstad føyer seg inn i en lang rekke med norske kunstnere som også hadde suksess på svenske scener på 1920- og 30-tallet. Andre var Katie Rolfsen, Einar Fagstad, Simon Edwardsen, Corad Arnesen, Ola Isene, Carl Struve og Ivar Andresen. I likhet med hva som er tilfelle med Jøraandstad finnes det en omfattende dokumentasjon av samtlige på grammofonplater fra denne tiden.

Kilder:

Steinar Jøraandstads bilde- og utklippsarkiv
Vidar Vanbergs lydhistoriske arkiv
Myggans nöiesleksikon, bind 9 (1991)

Ill: UtsnittfraOslo Illustrerte, 1929.